Kronikk

Ubehagelig nærlesing av Pushwagner

  • Petter Mejlænder

Mannen og verket er samlet, skriver Petter Mejlænder om den nye Pushwagner- utstillingen. Her er Pushwagner foran sitt selvportrett på Galleri Pushwagner. Foto: BERIT ROALD/NTB SCANPIX

Utstilling. Pushwagners viktigste rolle er ikke å spille sliten junkienarr og rockestjerne, men å være kunstner fra isse til fot. Nå kan hans betydeligste verk for første gang vurderes samlet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I dag åpner den største retrospektive presentasjonen av Pushwagners bilder i Haugar Vestfold Kunstmuseum i Tønsberg. Utstillingen er et samarbeid mellom Museum Boijmans Van Beuningen i Rotterdam og MKGallery i Milton Keynes utenfor London, der utstillingen hang i sommer.

Apokalypsefrisens syv separate motiver, Pushwagners betydeligste verk som billedkunstner, fremstår her for første gang i sin endelige form. I tillegg får Soft City-originalene, som utløste hans internasjonale gjennombrudd i 2008, nå sin debut i Norge. Hele hans hovedverk, tilsammen rundt 160 billedflater, kan dermed for første gang vurderes samlet. Det kan gi oss et nytt syn på Pushwagner.

Verkorientert forståelse

Utstillingen baner vei for en mer verkorientert forståelse, uten de kommersielle overtoner som har preget Pushwagners norske visninger de siste årene. Det er på høy tid, for vi har latt salgskarnevalet og kunstnerens bisarre apparisjon skygge for hans kunstneriske originalitet lenge nok. Pushwagners viktigste rolle er ikke å spille sliten junkienarr og rockestjerne, men å være kunstner fra isse til fot.

Takket være utenlandske initiativ kan vi nå ta fatt på oppdagelsen av Pushwagners kunst. Også her hjemme er det bare en svenske, kritikeren Tommy Olsson, som har etterlyst en retrospektiv visning. At det er Tønsberg og ikke en av de store institusjonene i Osloområdet som nå står bak dette gjennombruddet peker i retning av norske fordommer og motstand.

Suksess i London

Det ble suksess i London. Kvalitetsavisen The Guardian anbefalte Pushwagner som ukens utvalgte fremfor hundrevis av andre kunstutstillinger under OL — blant dem Edvard Munch - Det moderne øye i Tate Gallery. En utstilling Pushwagner på flere måter tok luven fra.

The Guardians anmelder grep til ord som «mareritt», «feberaktig» og «djevelsk» i omtalen av de utstilte verkene og konkluderte med at Pushwagners «visjon føles mer og mer profetisk». Også BBC sendte en reporter til Milton Keynes.

I Dagsrevyen fikk han toppoppslag på grunn av sine karakteristiske klovnestreker. Også i Dagbladet, VG og Dagens Næringsliv forsvant kunsten i støyen fra personen. Og ingen anmeldte utstillingen.

Samlet nærlesing

Hvorfor er det ennå ingen som har anmeldt eller foretatt en nærlesing av Pushwagners Apokalypsefrise? Det er ett av spørsmålene jeg sitter igjen med etter fem års gransking av mannen og hans verk. Svaret er delvis at det først nå, i Tønsberg, er mulig å gjennomføre en slik undersøkelse her til lands. Frisen er nemlig spredt på fem eiere og kan derfor vanskelig samles og leses i sin helhet.

En nærlesing vil skape oppmerksomhet rundt hans lite påaktede teknikk, hans ofte usynlige grundighet og hans selvpålagte kompositoriske strategier. Like viktig er det å komme tettere på motivenes mangetydige budskap og gåtefulle fortellinger.

Tre nivåer

Jobkill (1990), som eies av Nasjonalmuseet, er et godt eksempel. Det er både skremmende og komplisert, og kan oppleves på tre nivåer. Først fester man seg ved det anmassende ved krigsskueplassen og perspektivet, som i seg selv kan ta pusten fra oss. Mange kommer ikke lengre enn det.

Neste nivå består av talløse tablåer, som visualiserer ulike historier, livsanskuelser og satiriske uttrykk. Disse kan være så groteske at det er umulig å fordøye dem i én jafs på ett galleribesøk. Her finner vi også flere av de humoristiske innslagene som er så typiske for Pushwagner.

Tredje nivå dreier seg om teknikken, og særlig skraveringsmetoden, som det krever et trent øye å oppdage. Å nå dit er som å trenge inn under en overflate til verkets molekyler og atomer.

I detaljer tegnet med 0,13 mm tusj lever det et mylder som dokumenterer gudenes og menneskenes iboende vanvidd. Det er ubegripelig at den drikkfeldige kunstneren, med en skjelvende strek som varemerke, har klart å prege inn en slik kosmisk ild i bildets nesten usynlige indre.

Den fullstendige opplevelsen

Den fullstendige opplevelsen kan vi bare få ved et direkte møte. Detaljene kommer ikke frem i reproduksjoner. Kinofilmen kom et stykke på vei. Selv ikke den storslåtte katalogen, som er laget til utstillingen, klarer å fange opp dette helt avgjørende aspektet.

Når vi oppdager hvordan disse nivåene virker sammen i Apokalypse , vokser det frem en ny ærefrykt for Pushwagner. Da snakker mikrokosmos med makrokosmos, og verket tar luven fra kunstneren - og fra oss. Da fylles man ikke bare av fryd, men også av angst for å miste forstanden.

Vår tids altertavle

For første gang er de apokalyptiske fortellingene samlet i én gigantisk innramming og fremstår som vår tids altertavle. Pushwagners inspirasjon kommer nemlig fra Jan van Eycks Ghent-altertavle fra 1432.

Enda en av hans stormannsgale visjoner er gått i oppfyllelse, takket være et anerkjent britisk galleri, som våget å vise respekt for hans dømmekraft.

For meg er det fristende å lese Pushwagner tilbakevunne liv i denne trangen til felles innramming av Apokalypse . Mannen og verket er samlet.

En diagnose

Det er å håpe at det på dette grunnlaget endelig kan gjøres en analyse av Jobkill som fortellinger om vår tid; av Selvportrett som en kulturdiagnose; Oblidor som historien om vår tids grusomhet; Gigaton og Dadadata som to noveller om sivilisasjonens destruktivitet.

Og hva med Heptashinok der barna vandrer lik musikk gjennom kosmos og forbindes med røyken fra Oblidor ; og høyhusene i Klaxton der barna stirrer skrekkslagent mot oss bak vindusglassene?

Disse syv motivene utgjør Apokalypsefrisen. Den fremstår dermed som et epitaf - eller diagnose. Eller en visualisering av Sigmund Freuds dødsdrift? Sløvhet og vanvidd i hvert fall Pushwagners ingredienser.

Hinsides ikonisk

I 2006 spurte Aftenposten: «Forutså kunstneren Pushwagner terrorens tid?» Det var fem år før terroren rammet Norge, og seks år før The Guardian skrev at Pushwagners verk blir «mer og mer profetisk». Allerede i 2004, med New York-terroren friskt i minne, skrev Tommy Olsson: «I verden etter 11. september 2001 er Pushwagner hinsides ikonisk og sannsynligvis landets viktigste kunstner.»

Spørsmålet er hva vi kan finne om vi våger å grave oss inn i hans motiver i dag.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Forfatter Petter Mejlænder fulgte Pushwagner tett: – Alle hans kunstverk ble utført i ruset tilstand

  2. KULTUR

    «Med kraftige penselstrøk og saftige farger leverer han modernistisk kunst på verdensnivå»

  3. A-MAGASINET

    Historien bak fenomenet Pushwagner: Kunsten, rusproblemer og livet på gaten

  4. KULTUR

    Fem høydepunkter på kunstfronten: Det er mye å glede seg til i høst

  5. KULTUR

    Hvilke kunstutstillinger bør du se i sommer?

  6. KULTUR

    Nasjonalmuseet får tidenes gave av Sparebankstiftelsen. Blar opp 187 millioner kroner for verdensberømt kunstverk.