En ny, internasjonal klimaavtale bør på plass | Ni norske økonomer
Verdens produsentland bør avtale hvilke olje-, gass- og kullressurser som skal bli liggende i bakken.
Se artikkelforfattere nederst i saken.
For å nå Parisavtalens mål, å begrense global oppvarming til godt under to grader, må store deler av verdens olje-, gass- og kullressurser bli liggende ubenyttet. Men hvem skal ta ansvaret for å begrense sin utvinning? Hvilke ressurser skal bli liggende urørt?
I en artikkel som i dag publiseres i det anerkjente tidsskriftet Science, argumenterer vi for at produsenter av fossile brensler bør etablere en ny, internasjonal klimaavtale i tillegg til Parisavtalen, for å begrense tilbudet av slike brensler.
En slik produsentavtale kan:
1) Styrke klimaeffekten av tiltakene i Parisavtalen når det finnes land uten klimapolitikk.
2) Stimulere investeringer i klimavennlig teknologi.
3) Fungere som forsikring mot en mislykket Paris-avtale.
4) Svekke motstanden mot klimatiltak blant produsenter av fossile brensler.
Mindre karbonlekkasje
Parisavtalen tar sikte på å redusere utslippene av klimagasser. Tiltak for å få til dette, for eksempel CO₂-avgifter, reduserer etterspørselen etter fossile brensler og presser dermed internasjonale brenselspriser ned.
Problemet er at dette fører til såkalt karbonlekkasje: Lavere priser gir økt bruk av fossile brensler i andre land uten klimapolitikk.
En gruppe land som ønsker å hindre global oppvarming bør ta hensyn til dette. Ved å redusere tilbudet av fossile brensler, vil de bidra til økte internasjonale brenselspriser. Ved å redusere både egen etterspørsel (i henhold til Parisavtalen) og eget tilbud av fossile brensler, kan gruppen sørge for at nettovirkningen på internasjonale brenselspriser blir minimal, og dermed hindre karbonlekkasje.
Grønn teknologi
En produsentavtale vil øke forventede priser på bruk av fossile brensler i årene fremover, også i land uten egen klimapolitikk. For private investorer blir det da mer attraktivt å investere i klimavennlig teknologi.
En produsentavtale kan bidra til en god spiral: Økte investeringer i grønn teknologi senker kostnadene ved morgendagens klimavennlige samfunn, og gjør dermed et slikt samfunn mer realistisk – noe som igjen styrker troen på at grønne investeringer vil bli lønnsomme.
- Les også: Norge lover verden å skjerpe klimaløftet
Forsikring mot mislykket Parisavtale
Hvis Parisavtalen viser seg å bli både global og vellykket, vil en produsentavtale være overflødig. Da blir fremtidige internasjonale brenselspriser lave på grunn av lav etterspørsel. Utvinning av fossile brensler blir lite lønnsomt, og dermed blir tilstrekkelige ressurser liggende i bakken.
Men da blir produsentavtalen også billig: Ressurser man har lovet ikke å røre, blir ulønnsomme uansett. Samfunnet kan til og med bli spart for kostnader: En produsentavtale kan hindre feilinvesteringer i leting, utvinning og fossilintensiv teknologi som aldri vil bli lønnsomme, men som ellers gjennomføres av investorer med liten tro på fremtidig klimapolitikk.
Hvis Parisavtalen derimot viser seg å mislykkes, er en produsentavtale essensiell for å motvirke ukontrollert global oppvarming. I dette tilfellet vil avtalen innebære reelle kostnader i den forstand at privatøkonomisk utvinnbare fossilressurser forblir uutnyttet. Men den vil også gi betydelige, antagelig langt større, gevinster i form av et mer stabilt globalt klima.
På denne måten vil en produsentavtale forsikre mot en mislykket Parisavtale.
Få produsentene med på laget
En vellykket Parisavtale vil redusere verdien av ennå ikke utvunne fossile brensler. Det er derfor ikke overraskende at store olje-, kull- og gassprodusenter har vært blant klimapolitikkens sterkeste motstandere.
For produsentene vil det imidlertid være gunstig å supplere Parisavtalen med en avtale om begrenset tilbud. De taper selvsagt på at ressurser blir liggende urørt – noe som for øvrig også vil skje med en vellykket Parisavtale – men tjener på at internasjonale brenselspriser øker. Slik sett har en produsentavtale likhetstrekk med OPEC, selv om formålet er et annet. En produsentavtale kan derfor få støtte hos sterke interessegrupper som tradisjonelt har motarbeidet klimapolitikk.
Importører av olje, kull og gass vil derimot tape på økte internasjonale brenselspriser. Mange produsentland – som Norge – er rike. Mange importland er fattige. Hvis alternativet er en vellykket Parisavtale, kan man spørre om virkningene av en produsentavtale vil bli for urettferdige. Etter tiår med intense klimaforhandlinger finnes imidlertid fremdeles ingen global avtale om tilstrekkelig stramme utslippsbegrensninger. Hvis det realistiske alternativet er ukontrollert global oppvarming, noe som vil ramme mange fattige land hardt, vil spørsmålet om rettferdighet ha mer nyanserte svar.
Norges rolle
Jo bredere oppslutning en produsentavtale får, jo mer virkningsfull blir den. Full tilslutning fra alle land er imidlertid ikke nødvendig for å gi fordeler som skissert over.
Som et første skritt kan rike, velorganiserte produsentland, som Norge, gå sammen om å erklære avgrensede områder frie for utvinning av fossile brensler. For eksempel kan landene som kontrollerer Arktis bli enige om å unngå lete- og utvinningsaktivitet i dette sensitive området.
Som et neste skritt kan disse landene invitere andre produsentland til å utarbeide egne planer for tilbudsbegrensning. Dette kan dreie seg om letefrie områder, spesifiserte ressurser som ikke tillates utvunnet, og erklærte maksimalgrenser for årlig utvinning fra egne reserver.
Norge har lenge hatt ry som pådriver i internasjonale klimaforhandlinger og står samtidig for en betydelig olje- og gasseksport. Dette gir norske myndigheter en naturlig posisjon som initiativtager overfor andre produsentland for å etablere en internasjonal avtale om redusert tilbud av fossile brensler. Slik kan Norge spille en nøkkelrolle for å begrense global oppvarming.
Artikkelen:
Geir B. Asheim, Taran Fæhn, Karine Nyborg, Mads Greaker, Cathrine Hagem, Bård Harstad, Michael O. Hoel, Diderik Lund, Knut Einar Rosendahl: “The case for a supply-side climate treaty”, Science 26.07.19.
Geir B. Asheim, professor, Universitetet i Oslo
Taran Fæhn, forskningsleder, Statistisk sentralbyrå
Karine Nyborg, professor, Universitetet i Oslo
Mads Greaker, professor, Oslo Met
Cathrine Hagem, seniorforsker, Statistisk sentralbyrå
Bård Harstad, professor, Universitetet i Oslo
Michael. O. Hoel, professor emeritus, Universitetet i Oslo
Diderik Lund, professor emeritus, Universitetet i Oslo
Knut Einar Rosendahl, professor, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
