Kronikk

Aldri før har lokaldemokratiet bestemt mindre over politiet | Birgitte Ellefsen

  • Birgitte Ellefsen
    Førsteamanuensis og historiker, Politihøgskolen

Få har diskutert Nærpolitireformens konsekvenser for lokaldemokratiet, påpeker historiker Birgitte Ellefsen. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Kanskje er det nettopp lokaldemokratiet som kan tvinge frem et nært politi i ordets rette forstand.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er lokalvalg, og kanskje er bedre polititjenester der du bor en viktig sak for deg. Men politiet er faktisk ikke blant de nære ting som lokaldemokratiet bestemmer over.

Nærpolitireformen har fjernet siste rest av lokaldemokratiets innflytelse over politiet og gitt mindre rom for lokale prioriteringer og tilpasninger. Slik har det ikke alltid vært.

Før nærpolitireformen ble vedtatt, var det Kongen i statsråd som hadde myndighet til å fastsette inndelingen i lensmanns- og politistasjonsdistrikter.

Med nærpolitireformen ble Politidirektoratet gitt myndighet til å beslutte endringer i politiets lokale struktur.

Kommunene skal bli tatt med på råd, og de kan klage til departementet, men til syvende og sist er det Politidirektoratet som med velsignelse fra Justisdepartementet beslutter hvor politiet skal være lokalisert.

Spikeren i kisten

Da Politidirektoratets forslag til struktur på nye politidistrikter ble sendt på høring i januar 2016, var det drøye 90 kommuner som klaget, men kun fire av klagene som ble tatt til følge.

Dette kan tolkes som den siste spikeren i kisten for lokaldemokratiets mulighet til å ha reell påvirkning på politiet.

Hvem som skal bestemme over politiet, har vært et viktig spørsmål i alle politireformer siden det første politimesterembetet ble opprettet i Trondheim i 1686.

Det var borgerskapet i Trondheim som tok initiativ, men det var den eneveldige kong Christian V som hadde all makt til å bestemme om byen skulle få en politimester eller ikke.

Birgitte Ellefsen, førsteamanuensis og historiker, Politihøgskolen.

Da Eidsvollsforsamlingen vedtok Grunnloven 17. mai 1814, ble eneveldet erstattet av et konstitusjonelt monarki som var tuftet på idealer om at folket skulle styre, at makten skulle fordeles, og at borgernes grunnleggende friheter var uangripelige.

Staten skulle bygges, og lover måtte vedtas, og en av de tingene som måtte besluttes, var hvem som skulle bestemme over politiet. Kongen og regjeringen ønsket et sentralstyrt politi, men på Stortinget var det delte meninger.

Representantene som kom fra borgerskapet og embetsmannsklassen i byene, ville helst ha et statsfinansiert politi, mens landsbygdas representanter mente at politiet måtte finansieres lokalt.

Garanti mot maktmisbruk

Utover 1830-tallet fikk bøndene stadig flere representanter på Stortinget. Der innledet de et samarbeid med radikale intellektuelle i en kamp for senkede skatter og økt kommunalt selvstyre.

I 1836 stemte et flertall for formannskapslovene, og med dette ble kommunalt selvstyre en lovfestet rett. Dette skulle få store konsekvenser for diskusjonen om hvem som skulle bestemme over politiet.

Da regjeringen fremmet et lovforslag om statlig finansiering av politiet i 1839, ble det nedstemt av et stortingsflertall som mente at politiet måtte være et kommunalt anliggende.

Og da regjeringen fremmet samme lovforslag på neste storting i 1842, ble det nedstemt av et flertall som mente at et politi som sto i nær forbindelse med borgerne og deres representanter (altså formannskapet), var den beste garanti mot maktmisbruk.

Politimestrene var statsansatte embetsmenn som fikk sine instrukser fra regjering og departement, men fordi kommunene finansierte de underordnede betjentene, kunne de sette føringer for politimestrenes prioriteringer.

Les også

Harald Stanghelle: Politidirektør på politikkens scene

Sentralisert under krigen

Det skulle gå nesten hundre år før spørsmålet om hvem som skulle bestemme over politiet, igjen ble debattert på Stortinget.

På 1920- og 30-tallet førte økonomisk krise og arbeidsledighet til streiker og politiske demonstrasjoner, og det oppsto uenigheter om hvordan politiet skulle håndtere disse utfordringene.

På den ene siden var de som mente at konfliktene måtte håndteres av et lokalt og dialogbasert politi, og på den andre var de som mente at det var behov for et sentralstyrt politi, som bekjempet opptøyene med voldsmakt.

Konflikten resulterte i et stortingsvedtak om å opprette en statspolitistyrke som skulle avlaste lokalt politi ved særskilte behov, og i 1936 vedtok Stortinget en lov om at alt politi skulle være statlig finansiert.

Med dette mistet kommunene mye av sin beslutningsmyndighet over politiet, og under de tyske okkupasjonsmyndighetene i årene 1940–1945 ble politiet ytterligere sentralisert.

Da politiet skulle gjenoppbygges etter krigen, var det bred enighet om å opprettholde et statlig politi, men til gjengjeld skulle man styrke politiets demokratiske og humanistiske beredskap gjennom bedre utdanning og styrket lokal forankring.

1981: Nærpolitiet

I 1976 ble det nedsatt et utvalg med mandat om å utrede politiets rolle og oppgaver i samfunnet (Politirolleutvalget), og i 1981 lanserte utvalget ti grunnprinsipper for et «nærpoliti».

Politirolleutvalgets nærpolitimodell var basert på en grunnidé om «at politiet bare kan løse sine oppgaver gjennom et konstruktivt samspill med publikum», og at samspillet forutsatte nær kontakt mellom politi og befolkning.

Å være nær handlet om lokal forankring og demokratisk legitimitet, ikke om hvor lang tid det tar før politiet kommer til stedet (responstid).

I ettertid har Stortinget gjentatte ganger vedtatt at Politirolleutvalgets ti grunnprinsipper for et nærpoliti skal være førende for politiets utvikling, og senest da Nærpolitireformen ble vedtatt i juni 2015.

Reformen har vært grundig debattert siden, men debatten har hovedsakelig dreiet seg om politiets tilstedeværelse og responstid. Få har diskutert reformens konsekvenser for lokaldemokratiet.

Jeg startet med en påstand om at din stemme ved lokalvalget ikke vil kunne påvirke polititjenestene i din kommune. Det er bare delvis sant. I mai sendte over 100 Arbeiderparti-ordførere et protestopprop mot sentraliseringen av politiet til justisministeren, og nylig trakk Arbeiderpartiet sin støtte til Nærpolitireformen.

Kanskje er det nettopp lokaldemokratiet som på denne måten kan tvinge frem et nært politi i ordets rette forstand.

  • Støre varsler at Ap ikke lenger kan støtte politireformen

Les mer om

  1. Lokalvalg 2019
  2. Sentralisering
  3. Demokrati
  4. Justisdepartementet
  5. Lokaldemokrati
  6. Lokalpolitikk
  7. Kommunevalg 2019

Lokalvalg 2019

  1. ØKONOMI

    E24 og Schibsted varsler storsatsing på næringslivs­journalistikk

  2. POLITIKK

    Fire år senere: Slik har det gått med over 100 løfter byrådet kom med til alle i Oslo

  3. POLITIKK

    Grimstad trakk seg fra Venstres valgkomité på grunn av Raja-rykter

  4. DEBATT

    Nå fylles norske rådhus av forventningsfulle folkevalgte. Dessverre vil mange bli skuffet.

  5. POLITIKK

    Rødt frykter for Ap-MDG-miljøpolitikk

  6. KOMMENTAR

    Selv om MDG er blitt mektigere, finnes det grenser for hva de kan bestemme