Det er VI som er Norges formue | Kathrine Aspaas
Vi trenger færre ledere som går seg bort i sin egen bekymring, og snakker om «en tapt generasjon».
En liten påskequiz:
Hvor stor andel av Norges formue utgjør oljen?
Svar: 2,6 prosent.
Hvor stor andel utgjør vi, menneskene?
Svar: 75 prosent.
Det er VI som er Norges formue, og den vokser kraftig nå. Når vi snakker om økonomi i Norge, handler det gjerne om oljen, og ikke minst hva vi skal leve av etter oljen.
Da kan det være en trøst å vite at hele oljesektoren utgjør et bitte lite kakestykke av vår samlede nasjonalformue (se figuren under).
Er det ikke pussig at vi bruker så mye energi på å skrive, krangle og bråke om 2,6 prosent av formuen vår, når mesteparten består av ideer, kunnskap, samarbeidsevne, omsorg og skaperkraft?
Drøyt 75 prosent av landets formue består av fremtidig og nåværende arbeidsinnsats. Og den vokser raskt i disse dager, for vi lærer så det spruter! Digital kompetanse i skolen, på sykehus, hos oss alle sammen. Samarbeid på alle kanter.
Digitalisering på 1-2-3
Ta hele skolesystemet, som kaster seg rundt og tilbyr læring på alle hensiktsmessige digitale flater. Erfaringsbasert læring så det suser, noe vi garantert får nytte av på den andre siden av koronakrisen.
Hva med sykehus som nå tvinges til å bli gode digitalt?
Eller ledere som får praktisert tillitsbasert ledelse i praksis?
Som får erfare hva det vil si å slippe kontrollen og stole på at jobben blir gjort. Som får se hva det bor i folk, og hvor effektive vi kan være når vi jobber selvstendig – hjemmefra – herfra eller derfra.
Begrepet tillitsbasert ledelse har vært en gjenganger på konferanser i mange år, fordi det er så mye mer lønnsomt enn kontrollerende ledelse. Nå får vi daglig mengdetrening.
Følelsen av utepils
I tillegg får mange av oss kjenne på kroppen, for ikke å si sjelen, alt det vi normalt tar som en selvfølge. Hvilken luksus det er å sludre og drikke kaffe med kolleger om morgenen. Gå i butikken med god samvittighet. Følelsen av en utepils i vårsolen.
Det blir også tydelig hvilke jobber som er helt kritiske for at samfunnet skal gå rundt, slike som sykepleiere, hjelpepleiere, renholdere og butikkmedarbeidere.
Departementene har med utgangspunkt i de 14 samfunnskritiske funksjoner som fremgår i rapporten «Samfunnets kritiske funksjoner» fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, definert hvilke funksjoner som er «samfunnskritiske».
Måtte det ordet, samfunnskritisk, for alltid feste seg på disse yrkesgruppene, og måtte de få en skikkelig lønn for sitt samfunnskritiske arbeid.
Spaltist Knut Olav Åmås: Usikkerheten i koronakrisen vekker både det beste og det verste i nordmenn
Bedre økonomiske modeller
Det er nærliggende å tro at nasjonalformuen vår øker gjennom denne tiden, til tross for at oljefondet har falt til fattige 10.000 milliarder kroner (ironi).
Hvis vi setter på de økonomiske fjernlysene, er det neppe noen dårlig investering å bruke en god slump oljepenger på å oppgradere vår kollektive «software» akkurat nå. Gi solid støtte til bedrifter og personer i endring og omstilling.
Dette kan også være en unik mulighet til å revidere de økonomiske modellene som har tjent oss godt lenge, men som nå er overmodne for forbedringer. Jeg tenker særlig på det ensidige fokuset på økonomisk vekst som kompassets «nord».
Når vi vet at menneskekraft utgjør 75 prosent av nasjonalformuen, er det ikke da logisk å styre etter mer bærekraftige og helsefremmende mål?
Rike ressurser
Vi kan for eksempel se til New Zealand, Skottland og Island. De tre landene gikk nylig over til å styre etter målt livskvalitet, i tillegg til BNP.
Vi trenger ledere som forstår dette. Som makter å forvalte de største ressursene vi har – mennesker – 75-prosenten. Som ikke lar seg blende av et kakestykke på 25 prosent, fordi det består av penger, olje og blinkende gull.
Vi trenger færre ledere som går seg bort i sin egen bekymring, og snakker om «en tapt generasjon». Vi trenger flere ledere med vilje til å skape noe nytt og bedre for den generasjonen de er så bekymret for.
Der den gamle økonomiforståelsen tok utgangspunkt i konkurransen om knappe ressurser som gull og olje, kan den nye økonomien ta utgangspunkt i de rike ressursene. De som det blir mer av jo mer vi bruker dem, som kunnskap, samarbeid, tillit og omtanke. Da kan vi for alvor bevege oss mot en sirkulær, bærekraftig økonomi.
Slik kan vi også forvalte vår desidert viktigste, og fornybare ressurs, mennesker, på best mulig måte. Det er oss vi skal leve av etter oljen, og denne tiden rykker nærmere i rekordfart.
Les også denne av Kathrine Aspaas: Her sitter vi. Noen våger seg ut i gatene. Hva skjer nå? Kan vi bruke denne krisen til noe?
Livsmestring for voksne
Høsten 2020 ruller norsk skole ut den såkalte Fagfornyelsen – muligens den største endringen i skolesystemet siden vi forlot Latinskolen i 1903.
Fra høsten skal hele skoleløpet bygges på grunnmuren av Livsmestring – Bærekraft – Demokrati. Alle fag vil gjennomsyres av disse tre byggesteinene.
Hva om denne våren er en smakebit på Fagfornyelsen for oss alle sammen? Hva om det vi opplever nå, er Livsmestring for alle oss som aldri lærte det på skolen? Bærekraft for dummies?
Neste gang du treffer naboene, så takk dem. Takk ungene deres også.
De er landets nasjonale formue.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
