Vi må ta internett tilbake | Bjørn Stærk
Jeg har brukt Facebook hver dag i årevis og drømt om å drepe beistet iallfall halvparten av den tiden.
Wired skriver at Facebook de siste to årene har vært gjennom en vond prosess hvor de forsøker å forholde seg til den enorme makten de har fått over verden og tiden vår. Artikkelen fremstiller Facebook-sjefen Mark Zuckerberg nærmest som en angrende synder som nå ønsker å bøte på det han har gjort.
Derfor har Facebook endret på hva de viser deg mest av. Når du starter Facebook plukker algoritmer ut innholdet du skal få se først. Målet deres har vært å maksimere tiden du bruker på Facebook, og få deg til å klikke og like så mye som mulig.
Nå er målet at du skal bruke litt mindre tid på Facebook, men oppleve tiden som mer meningsfull. Nyhetsartikler og lettfordøyelig, viralt innhold vektes ned. Interaksjon med mennesker vektes opp.
Beistet er såret
Vi kan reagere på Facebooks dårlige samvittighet på én av to måter. Den ene er:
«Herlig! Jeg gleder meg til å bli en laboratoriemus i enda et av Silicon Valleys algoritmeeksperimenter.»
Den andre er:
«Herlig! Beistet er såret. La oss drepe det før det kommer seg.»
Jeg har brukt Facebook hver dag i årevis og drømt om å myrde beistet iallfall halvparten av den tiden. Jeg fikk et lite håp høsten 2016, da de gjorde seg upopulære i Norge ved å sensurere et kjent bilde fra Vietnamkrigen. Men det fikk ingen følger.
Aftenpostens sjefredaktør Espen Egil Hansen gjorde noe jeg tror vil stå som et bunnpunkt i norsk mediehistorie. Han satte av forsiden til en 150 år gammel avis til et personlig brev til sjefen for et knapt ti år gammelt IT-firma. Budskapet var opprørsk, men rettet oppover, som fra en tenåring til sine foreldre.
Underteksten var: Kjære herskeren over norsk offentlighet, vi anerkjenner din makt over oss, men kan du være så snill og gi oss litt mer frihet?
Her kan du lese brevet til Mark Zuckerberg fra Espen Egil Hansen:
Kjære Mark. Jeg skriver for å fortelle at jeg ikke vil etterkomme kravet om å fjerne dette bildet.
Problemet er sentralisering
Så fortsatte alle å bruke Facebook som før.
En virkelig løsning på problemet krever noe mer: En forståelse av hva problemet er, en idé om hvilken retning løsningen befinner seg i og viljen til å gå dit.
Problemet er sentralisering. Facebook oppførte seg klønete i denne saken fordi en gigantisk, sentralisert tjeneste er nødt til å være standardisert og automatisert.
Da kan den ikke ta hensyn til de lokale ytringsnormene i et utkantland som Norge.
- Sentraliserte, standardiserte, automatiserte tjenester skaper monokulturer som er sårbare for angrep.
- Angrep på privatlivet vårt, gjennom overvåkingen de tjener penger på.
- Og angrep på offentligheten vår, som når politiske aktører med mye penger utnytter dem til å spre budskapet sitt og algoritmene forsterker tørsten etter det kontroversielle.
Redesentralisering
Hvis sentralisering er problemet, løser vi det ikke med mer sentralisering. Alle de store aktørene på nettet, og de fleste av de små som vil utfordre dem, er sentraliserte og lider derfor av hver sine monokultursykdommer.
De springer alle ut av den samme oppstartskulturen i Silicon Valley og får pengene sine fra den samme lille gjengen med gærne milliardærer, som alle vil tjene penger på samme måte:
Fang brukere, samme hvordan. Overvåk dem. Selg tiden deres til annonsører.
Løsningen er desentralisering. Eller redesentralisering, altså å bygge videre på den desentraliserte grunnmuren fra internettets barndom.
Infrastrukturen på nettet er desentralisert. Internett er ikke en tjeneste du kjøper fra firmaet «Internett», men summen av tjenester fra et mangfold av organisasjoner og selskaper.
Det er ingen teknisk grunn til at det skal være annerledes med innholdet på nettet.
Diaspora og Mastodon
Det finnes gode, desentraliserte sosiale medier.
Diaspora er et alternativ til Facebook og består av et nettverk av noder som utveksler data med hverandre. Du oppretter ikke en brukerkonto hos Diaspora, slik du ikke kjøper internett fra «Internett». Du registrerer deg på en av de mange nodene. Derfra kan du dele innhold med brukere på andre noder. Ingen kontrollerer nettverket. Alle som snakker den samme protokollen kan utveksle med hverandre.
Selv har jeg brukt Diaspora siden 2016. Siden miljøet er lite, har jeg mest brukt det til å kryssposte til Facebook. Men det finnes folk der.
Det er mer aktivitet på Mastodon, et nytt og brukervennlig alternativ til Twitter som er bygget opp på samme måte som Diaspora, med et nettverk av uavhengige noder som utveksler data med hverandre. Mastodon har på kort tid fått én million brukere – min er @bjornstark@octodon.social – og er et godt sted å begynne for dem som vil utforske det desentraliserte nettet.
Scuttlebutt og IPFS
Det er også mulig å desentralisere på et enda dypere nivå. Secure Scuttlebutt er en plattform hvor dataene utveksles direkte mellom brukerne, uten å måtte gå via servere. På denne plattformen kan man så bygge sosiale nettverk og andre applikasjoner som Patchwork.
Scuttlebutt er så desentralisert at du ikke uten videre får tak i innholdet mitt. Dataene flyter rundt fra person til person, etter en modell som er inspirert av den uformelle måten mennesker deler rykter med hverandre.
Andre teknologier som prøver å desentralisere datautveksling på nettet er IPFS og Dat. Tenk på dem som avanserte slektninger av BitTorrent.
Dette er eksperimentelle teknologier og er mest for IT-nerdene. Men Mozilla Firefox vil i løpet av noen uker få innebygd støtte for både Secure Scuttlebutt, IPFS og Dat.
En mer variert verden
Redesentralisering er ikke ankommet. Men hvis det gjør det, hvordan vil verden se ut?
Mer kaotisk. Mer variert. Mindre standardisert. Antagelig litt mer som den virkelige verden.
Vi har skapt et internett som er som flyplasser. Uansett hvor du reiser, så er det likt alle andre flyplasser, med den samme typen butikker, den samme arkitekturen, den samme følelsen.
Men ingen reiser til et annet land for å se flyplassen. Du reiser dit for å se det som er utenfor flyplassen. Det som er unikt.
Et desentralisert nett vil være mindre som en flyplass, og mer som verden utenfor flyplassene. Forvirrende, variert, litt avskrekkende. Og mye mer interessant.
Unike småsamfunn
Du vil ha flere alternativer. Facebook og Twitter vil kanskje ikke bli erstattet av ett nytt stort nettverk som alle er med i. Men selv om de blir det, vil nodene i nettverket ha unike egenskaper. Kjøre på egne dialekter av programvaren, tilby unike småsamfunn.
Noen kan være bygget opp rundt geografiske kategorier. En stor, norsk aktør kunne prøvd å samle norsk offentlighet på sin egen node av Mastodon eller Diaspora.
Men noden kunne også vært knyttet til nabolaget du bor i, eller medlemskap i en organisasjon. Du kunne valgt en node basert på interesser eller på hvilke regler de følger.
Noen noder vil kunne velge å boikotte noder som tillater innhold de ikke liker. Kampen om hva det er lov å si vil aldri bli endelig avgjort.
Men det blir vanskelig å tvinge alle til å sensurere det samme innholdet, slik algoritmene til Facebook gjorde i 2016.
Et nett etter Scuttlebutt-modellen vil være enda mer variert, preget av anarki og heldige tilfeldigheter.
Betaling
Et desentralisert nett vil kanskje kreve betaling. Det koster penger å drive servere og det tar tid å luke ut spammere. Noen må betale regningen og det kan like gjerne være brukerne. Det er bedre enn gratismodellen vi har i dag, hvor et enormt overvåkingsnettverk følger med på alt du gjør, bare for at du skal slippe å betale noen kroner i måneden til de som leverer tjenestene.
Men det er mange måter å finansiere en node på. Det kan dekkes av innsamling, slik Wikipedia gjør iblant.
Det kan dekkes av stiftelser. Det kan dekkes av det offentlige. Eller av private selskaper. En avis kunne for eksempel inkludere tilgang i abonnementet.
I den serverløse formen for desentralisering, hvor hver bruker er sin egen node, «betaler» vi gjennom å bruke internettforbindelsen vår til å utveksle data med andre brukere.
Det er ikke sikkert desentralisering blir noe av. Skeptikerne får gjerne rett. Nesten alle forsøk på å gjøre noe radikalt nytt mislykkes – helt til noen lykkes. Vi kan like gjerne forsøke i riktig retning.
Desentralisering er den riktige retningen.
