Kronikk

Historien tilhører fremtiden | Tor Bomann-Larsen

  • Tor Bomann-Larsen
    Forfatter

Ja, det kan synes urettferdig mot dem som levde og kjempet i samtidens halvmørke.Men etterpåklokskapens lys vil i tur og orden ramme oss alle, skriver Tor Bomann-Larsen. Foto: Illustrasjon: Arne Nøst

Marte Michelets journalistiske historieverk har umiskjennelig verdi.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Etterpåklokskap er langt å foretrekke fremfor det motsatte, etterpådumskap. Tross alt går verden fremover i innsikt og forståelse. Vi gjør klokt i å følge med.

Før den andre verdenskrig var Europa gjennomgående og veltilfreds rasistisk. Det hørte til den allmenne oppfatning at den ene rase var bedre enn den andre, fysisk, moralsk, intellektuelt. Selv et demokratisk lands fremste representanter befant seg på dette bevissthetsnivået.

La meg ta to eksempler, begge handler om stortingspresident C. J. Hambro:

Justisminister Paal Berg (senere leder av Hjemmefronten) skrev: «Med hvad rett kan han – jøden – tale som han var en av vår rase.» Utenriksminister Trygve Lie: «Han er en eiendommelig blanding av intelligens, jødisk sluhet og ondskap.»

Tor Bomann-Larsen Foto: Rolf M. Aagaard

Ingen ansvarlig politiker ville, selv i den mest intime krets, benyttet lignende karakteristikker om stortingspresident Jo Benkow (som, i motsetning til Hambro, faktisk var jøde).

Det lå en krig imellom. Verden hadde lært en lekse. Den var, i det minste for en stor del, blitt etterpåklok.

Etterpåklokskapens lys

Klokskap og kunnskap er ikke nødvendigvis sammenfallende størrelser. Gunnar Sønsteby visste om jødedeportasjonene sommeren 1942, hevder Marte Michelet i sin nye bok. Belegget er et lydopptak, opprinnelig basert på et intervju med historikeren Ragnar Ulstein. Flere av hans kolleger har siden rykket ut og renvasket motstandshelten gjennom å betvile hans hukommelse.

I en godt balansert anmeldelse i Klassekampen lander historikeren Mona Ringvej på at det ikke nødvendigvis er bevist at Sønsteby husket rett, hun gir likevel Michelet honnør «for å trekke opptaket frem og stille det til skue». Her er jeg helt enig. Og i etterpåklokskapens forklarende lys finner jeg Sønstebys videre resonnement (som er uavhengig av om han husker rett eller galt i detaljene) enda mer interessant: «Vi skulle slåss. Vi skulle ikke hjelpe folk. Vi skulle lage noe positivt ut av frigjøringen av Norge.»

Marte Michelets bok om Hjemmefronten og jødedeportasjonene har vakt stor debatt. Foto: Gyldendal

Vårt fokus, ikke datidens

73 år etter fredsslutningen må vi kunne slå fast at intet hadde vært mer hensiktsmessig for den som ville skape et «positivt» bilde av Norge enn nettopp å hjelpe jødiske kvinner og barn i sikkerhet. Men det er altså vårt fokus, ikke datidens.

Etter 1940-tallets målestokk lyktes motstandsbevegelsen over all forventning i, både sivilt og militært, å skape et over alle støvleskaft positivt bilde av det kjempende folk. Men som det slås fast i Norges Krig, bind II (1948): «Uten en dyktig opplysningstjeneste, ville denne kamp på langt nær blitt så kjent i den frie verden som den ble».

Det mest interessante ved Michelets nitide dokumentasjon er i mine øyne ikke hva Hjemmefronten faktisk visste, men hva den brydde seg om å vite. Eller sagt på en annen måte: Hva brydde det norske folk seg om å vite? Eller på en tredje måte: Hvem ble ansett for å være en del av det norske folk? Og hvem falt utenfor – i mordernes hender?

Med tre generasjoners distanse må vi kunne slå fast at jødenes skjebne (som løsrevet fra det norske folk), ble avgjort den vårdagen i 1940 da det av Høyesterett oppnevnte Administrasjonsrådet godtok Hitlers Førerforordning som gjeldende lov i Norge.

Les også

Mye taler for Hjemmefronten ikke videreformidlet varslene om utryddelsen til det jødiske miljøet, mener Christopher S. Harper

Vi foretrekker ros fremfor ris

Så kan vi spørre med historikeren Arnfinn Moland i Morgenbladet om vi er tjent med «nasjonal selvpisking» fremfor å fokusere på de mer heroiske og positive sidene av motstandshistorien.

Personlig tror jeg det foreløpig er liten grunn til å frykte selvpisking fremfor selvskryt. Menneskelig som nasjonalt foretrekker vi ros fremfor ris. Helt siden frigjøringen har vi levd godt med forestillingen om at en håndfull norske skiløpere reddet verden (inntil videre) fra atombomben. Nylig kunne Dagsrevyen informere om en ny NRK-serie (angivelig veldokumentert) der Norges kronprinsesse skal ha gitt et hittil ukjent bidrag «til at amerikanerne kaster seg inn i krigen på alliert side». Selv 1940-tallets velsmurte opplysningstjeneste klarte ikke det kunststykket.

Skal vi bli klokere, må vi erkjenne både fortidens og samtidens dumskap. Fasit tilhører nå en gang fremtiden. Og når det gjelder den andre verdenskrig, tilsier dagens innsikt at den i sin nazistiske kjerne ikke var en krig mellom land og stater, men mellom folk og raser.

Oslo, høsten 1940. Foto: NTB Scanpix arkiv

Historien tilhører fremtiden

I samtiden kunne «frigjøringen av Norge» føles som det viktigste i verden. I etterpåklokskapens ubarmhjertige lys var barnedeportasjonene til Auschwitz av vesentlig dypere betydning.

Det er i denne bevissthetsforskyvningen at Marte Michelets journalistiske historieverk har sin umiskjennelige verdi. I tredje generasjon har hun begrenset mulighet til å fatte alle krigstidens fasetter (hvilket hun innrømmer). Til gjengjeld har hun utløst et vell av motstemmer, både uberettiget mistenkeliggjøring og betimelig kritikk.

Nettopp trykket (kall det gjerne envisheten) i Michelets fremstilling har bidratt avgjørende til å fremme debatten, ikke bare i lukkede fagkretser, men der den hører hjemme: i den brede offentlighet.

Ja, det kan synes urettferdig mot dem som levde og kjempet i samtidens halvmørke. Men etterpåklokskapens lys vil i tur og orden ramme oss alle. Det er bare slik historien (og verden) kan bevege seg dit den skal: fremover.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Foto: Bjørge, Stein / Hilde Lundgård

Les mer om

  1. Holocaust
  2. Andre verdenskrig
  3. Gunnar Sønsteby