Forklaringen på at Zero er blitt næringslivets favorittmiljøorganisasjon | Jostein Henriksen
Mijøorganisasjonen Zero snakker om en smertefull energiomlegging, men deretter: business as usual.
Konferansen til miljøorganisasjonen Zero, som gikk av stabelen for noen uker siden, skiller seg fra de fleste andre miljøkonferanser i ett viktig henseende: De som betyr noe gidder å stille opp.
Politikere og næringslivsledere
Foruten Kronprins Håkon var utviklingsminister Nikolai Astrup (H), stortingsrepresentant Espen Barth Eide (Ap), Equinor-sjef Eldar Sætre, næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H), finansminister Siv Jensen (Frp) og Ap-leder Jonas Gahr Støre blant deltagerne.
Ifølge Klassekampen var i tillegg halvparten av de 773 påmeldte næringslivsledere.
«Slik kan vi tjene milliarder»
Årets programposter hadde titler som: «Slik kan vi tjene milliarder på hydrogen», «Fra Oslo til Times Square: Lærdom fra norsk eksportsuksess», «Havvind – Norges neste offshore-eventyr» og «Making Investments With Triple Return Accessible for Everyone».
Zero er typiske representanter for en relativt ny type miljøvern. Drivkraften til miljøbevegelsen miljøarbeid har tradisjonelt vært en følelsesmessig tilknytning til den levende kloden: Fra dikteren William Wordsworth som kjemper for å bevare the Lake District i England på 1800-tallet, via naturforskeren John Muir som på slutten av samme århundre slåss for opprettelsen av de amerikanske nasjonalparkene, til filosof Arne Næss og Venstre-politiker Odd Einar Dørum som prøver å redde Mardøla på 1970-tallet.
Ingen tvil om Zeros anliggende
På Zeros hjemmesider er det få bilder av natur, men de som er der, viser storslåtte ørkenlandskap ødelagt av enorme solcellefarmer og vakre kyststrekninger pepret med vindmøller. Til gjengjeld er det masse bilder av elektriske ferger, karbonlagringsløsninger og nullutslipp-hus. La det ikke være noen tvil: Det er klima, ikke natur, som er Zeros anliggende.
Næringslivets favorittmiljøorganisasjon
Som årets programposter på ZERO-konferansen illustrerer, er det imidlertid ikke bare organisasjonens motivasjon som skiller seg fra tradisjonelle miljøvernorganisasjoner. Virkemidlene de tar til orde for, er radikalt annerledes.
I en kronikk på nettmagasinet Pan, avviser Zeros leder Marius Holm radikale nye samfunnsmodeller som svar på klimakrisen, og på sin egen Facebook-side deler han artikler som «The Secret of Eternal Growth» fra frihandelstenketanken «Initiative for Free Trade».
Heri ligger forklaringen på at Zero er blitt næringslivets favorittmiljøorganisasjon.
Ifølge Holm er det ikke en omlegging av økonomi og samfunn som skal til, men mer teknologiutvikling, mer markedsbygging og bedre kvotemarkeder. Klimaet trenger ikke nytenking, men mye mer av det vi allerede gjør. Heri ligger forklaringen på at Zero er blitt næringslivets favorittmiljøorganisasjon.
Der tradisjonelle miljøvernere med presteskjegg, islendere og raddisbakgrunn ikke kan love noe annet enn reduksjon av forbruk, nullvekst og antikapitalisme, snakker Zero om en smertefull energiomlegging, men deretter: ny teknologi, økonomisk vekst og business as usual.
Det blir imidlertid stadig tydeligere at klimakrisen ikke er den eneste krisen Jorden står overfor. Planeten er i ferd med å endre seg fundamentalt, og klimaendringer er bare én av drivkreftene.
Norge er ikke forskånet. Norske strender er fulle av stillehavsøsters, Oslofjorden er tom for torsk og full av plast, villaksstammene våre forsvinner og rekefiskere forteller om tomme rekefelt. Fuglefjellet Runde er i ferd med å stilne, fet villfisk er full av miljøgifter og det blir stadig mindre av både våtmarker, matjord og villmark. Over halvparten av fugleartene som opptrer i sangen Alle fugler har havnet på rødlisten.
Overskridelser av naturens tålegrenser
For å forstå hva vi står overfor, lanserte forskere ved Stockholm Resilience Center på Universitetet i Stockholm i 2009 et konsept de kalte «planetary boundaries». På norsk kan det oversettes til naturens tålegrenser.
Konseptet identifiserer ni ulike områder der en overskridelse vil kunne være katastrofal for planeten:
- Klimaendringer
- Tap av biologisk mangfold
- Biogeokjemisk syklus (både nitrogen og fosfor)
- Oozonnedbryting i stratosfæren
- Forsuring av havet
- Globalt vannforbruk
- Endring i arealbruk
- Atmosfærisk partikkelbelastning
- Miljøgifter
Forskerne mener vi allerede har overskredet grensene for klimaendringer, tap av biologisk mangfold og for endringer i det globale nitrogenkretsløpet. I tillegg mener de vi er i ferd med å overskride grensene for globale fosforkretsløpet, globalt vannforbruk, forsuring av havet og global endring i arealbruk. De er usikre på hvor nær vi er tålegrensene for miljøgifter (herunder blant annet plast i havet) og atmosfærisk partikkelbelastning.
Naturvern vs. miljøvern
Stadig oftere står aktivister innenfor de ulike områdene i konflikt med hverandre, og kanskje særlig natur- og miljøvernere: Når Bellona vil brødfø verden med oppdrettslaks, anklager Naturvernforbundet Bellona for å være PR-byrå for lakseoppdrettere. Når ZERO vil kutte karbonutslipp ved å forsyne oljeplattformer med vannkraft fra naturskjønne elver, blir de angrepet av Turistforeningen.
I realiteten er gnisningene mellom gruppene bortkastet energi. De er som to avdelinger som krangler om midler i en konkurstruet bedrift. For hverken klimakrisen, naturmangfoldkrisen eller de syv andre potensielle krisene identifisert i Stockholm, er separate fenomener. De er ulike symptomer på to enkle fakta: Vi er stadig flere mennesker som bruker stadig mer ressurser. Økonomer ville ha beskrevet det som intensiv og ekstensiv vekst, den økonomiske vekstens to hovedkomponenter.
Grønn vekst?
Det helt avgjørende spørsmålet blir dermed: Er grønn vekst mulig? Finnes det som Marius Holm og Initiative for Free Trade hevder, et hemmelig knep for å få til «unlimited growth»?
Zero er ikke alene i tro å det. Flere økonomer mener at man kan koble veksten fra materielt ressursforbruk ved å gjøre «lineær materialflyt sirkulær» og ved å satse på økonomisk aktivitet som ikke er ressurskrevende.
Må økonomisk vekst kun være materiell vekst? | Erling Røed Larsen
264 % av Jordens tåleevne i 2050!
Teoriene om grønn vekst ser imidlertid stadig mer teoretiske ut. Det er i dag anslått at Jorden kan håndtere et ressursforbruk på om lag 50 milliarder tonn i året (ressursforbruk måles i tonn, men omfatter så forskjellige ting som blant annet skog, metall, mineraler, husdyr, fisk og fossilt brensel). I dag ligger vi på 70 milliarder tonn.
En rekke store empiriske studier er blitt gjort siden ideen om grønn vekst ble inkorporert i FNs bærekraftsmål under FNs toppmøte om bærekraftig utvikling i 2012. De har forsøkt å modellere ressursforbruk i en verden der samtlige av verdens nasjoner har iverksatt optimal effektiv ressursbruk og høye karbonskatter.
Studiene anslår at vi ender opp på et forbruk i underkant av 100 milliarder tonn i 2050. Og det forutsetter et «grønt skifte». I fjor slapp FN selv rapporten Assessing Global Resource Use. Den utprøvde et scenario der man priset karbon til 573 (!) dollar pr. tonn, la til en ressursutvinningsskatt og antok rask statlig subsidiert teknologisk utvikling. Rapporten endte på at verdens ressursforbruk da ville ligge på 132 milliarder tonn i 2050, eller på rundt 264 % av Jordens tåleevne.
Radikalt annerledes enn tidligere kriser
Tallene illustrerer at krisen planeten står ovenfor, er radikalt annerledes enn tidligere kriser fordi den henger sammen med en uttalt målsetning for nesten samtlige samfunnsaktører, organisasjoner, politiske partier og nasjoner: om kontinuerlig økonomisk vekst.
Det er ikke dermed sagt at det grønne skiftet og nullutslippsløsninger ikke har noe for seg. Klimakrisen forsterker biomangfoldskrisen, forsuring av hav, ferskvannsproblematikk og en rekke andre problemer. Men det blir stadig mer klart at klimakrisen ikke er «den viktigste miljøsaken» som Zero hevder på sine hjemmesider.
Den er snarere (sammen med biomangfoldskrisen) det mest alvorlige symptomet på en krise som stikker mye dypere. Behandler man klimaproblematikken isolert, driver man i beste fall med symptomlindring. I verste fall får den norske politikere og næringslivsledere til å jakte på triple gevinster, hydrogenmilliarder og offshoreeventyr mens naturen forsvinner foran øynene våre.
