Kronikk

Norsk skjønnlitteratur har alltid vært alvorets og tungsinnets arena | Bjarte Arneson

  • Bjarte Arneson
    Forfatter

Når hørte du sist en forfatter, her representert ved et knippe norske samtidsforfattere, snakke om å skrive seg gjennom begeistringen, spør kronikkforfatteren. Øverst fra venstre: Dag Solstad, Linn Ullmann og Jon Fosse. Nederst: hanne Ørstavik, Gaute Heivoll og Helga Flatland.

Er det virkelig mer verdifullt at lesere kjenner en klump i magen enn at det kiler i hjernen?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Aftenpostens nye litteraturanmelder Preben Jordal proklamerte i et intervju at det er for mye gravalvor i norsk litteratur, og jeg kan ikke huske å ha vært like forventningsfull til en nyansatt siden Barack Obama.

Skal Jordal virkelig være pikadoren med det første lansestikket i de anstrengte metaforers okse?

Artikkelforfatteren har store forventninger til Aftenpostens nye litteraturanmelder, Preben Jordal, som ble intervjuet 5. august i år. Faksimile: Aftenposten

Les også

Preben Jordal: – En del norske forfattere skriver uten det minste spor av humor

Skriveprosessen som 'terapi'

Norsk skjønnlitteratur har alltid vært alvorets og tungsinnets arena. Tenk bare på alle intervjuene der forfatteren beskriver skriveprosessen som 'terapi', og at han eller hun har 'skrevet seg gjennom sorgen'.

Når hørte du sist en forfatter utbasunere at hun har skrevet seg gjennom begeistringen? Eller gleden?

Mollstemt slagside i 2300 år

Man kan si at litteraturskuta har hatt en mollstemt slagside allerede siden den la fra kai. I rundt år 300 f.kr. skrev Aristoteles Poetikken, en innføring i dikterkunsten, verket som danner fundamentet for hele vår litteraturforståelse. Tragedien omtales der i rikt monn, og det henvises også til et søsterverk om komedien.

Bjarte Arneson

Problemet er bare at verket om komedien har gått tapt. Vi sitter faktisk kun igjen med halve håndboken, slik at tragedien alene har fått øve sin innflytelse på hva litteratur skal være.

«Hudløst og dypt rystende»

Og kvalitetsidealet i litteraturen er i dag mistenkelig smalt. Hvilke ord trekkes ut fra bokanmeldelser og trykkes på omslaget ved siden av sekserterningene? Jo, hudløs, sterk, gripende, skjellsettende, dypt rystende. Bøker skal berøre, de skal sette spor.

Denne trangsyntheten er særegen for litteraturen. Innen andre medier, som film og musikk, har man innsett at ulike uttrykk kan ha ulike kvaliteter. Man kan utmerket godt synes at Superbad er en førsteklasses film, selv om den unektelig virker nokså lettbent sett opp mot Hotel Rwanda.

Og tilsvarende i musikkanmeldelsene, der Beethoven-entusiaster ikke gis muligheten til å sable ned Daft Punk med henvisning til manglende cembalo.

Når enkelte anmeldere allikevel insisterer på å vurdere fabulerende og humoristisk skjønnlitteratur etter såkalt høylitterære idealer, blir det derfor like meningsløst som å måle fiberinnholdet i en Fruktnøtt-sjokolade.

Klump fremfor kiling

Jo, vi leser bøker for å la en forfatter lede oss til tanker og følelser som er utenfor vår egen rekkevidde. Men skal melankolien være det eneste verdige målet? Er det virkelig mer verdifullt at lesere kjenner en klump i magen enn at det kiler i hjernen?

Det er nærmest som en etterklang fra pietismen, hvordan norske forfattere aldri helt tillater seg selv å slippe alvoret av syne, men forblir tjoret fast til virkeligheten og aldri slipper lenger ut enn til sorgmunterheten.

En forfatter som setter seg bak tastaturet, har i prinsippet absolutt alle muligheter: Hun kan sjonglere med naturlover, hun kan skrive om reinkarnasjonssentralen, hun kan innta perspektivet til et tre.

Med denne uendeligheten av muligheter til rådighet er det derfor forstemmende å konstatere at brorparten av norske bøker stadig handler om en bygd som noen har flyttet fra, uten helt å klare å slippe tak i. Å utelukkende skrive om den virkeligheten vi allerede kjenner, er et grovt sløseri med fiksjonens potensial.

Hva hvis ...

Man skal være varsom med å trekke frem USA som et forbilde i våre dager, men de har vitterlig et større spenn i litteraturen, formodentlig fordi de er en nasjon delvis tuftet på forakt for den gamle verdens fastgrodde normer og har en videre definisjon av litteraturbegrepet.

Ingeniøren Kurt Vonnegut sa «I have been an occupant of a file drawer labeled 'science fiction' ... and I would like out, particularly since so many serious critics regularly mistake the drawer for a urinal.» Gjennom sitt virke kvistet han løype for mange ikke-forfattere.

Woody Allen, for eksempel, ble først kjent gjennom sine high-concept noveller med titler som If the impressionists had been dentists og The whore of Mensa.

Manusforfatterne Simon Rich og B.J. Novak videreforedler på hver sin kant den idébaserte hva-hvis-fabuleringen: Om du faktisk hadde fått en krone for hver gang du veltet en kaffekopp, ville det la seg gjøre å bli rik? Og Hva ville egentlig skjedd om du reiste i tid for å drepe Hitler som baby?

Så forfriskende

Kanskje er det nettopp det at ingen av disse er utdannede forfattere som gjør tankene deres så utøylede og forfriskende. I den fabelaktige «Sum: Forty Tales from the Afterlives», skisserer nevrologen David Eagleman førti tankevekkende scenarier for livet i det hinsidige, og nok en forhenværende ingeniør, George Saunders, er i dag den virkelighetsfjerne litteraturens kanskje aller fremste fanebærer.

Den tematiske avstanden til vår introverte sorgmunterhet, der forkvaklede haltepinker bakser med hverdagen, er så stor at trommehinnene nesten sprekker.

I norsk litteratur står stadig paraplyscenen fra Genanse og verdighet som det absolutt ypperste innen komikk. Men ved å sette dette på en pidestall, gjør vi ikke annet enn å understreke vår egen desperasjon – man kan, som kjent, definere bark som mat, men man må være nokså utsultet for å gjøre det.

Som hikking under en gudstjeneste

Mye av det som passerer som 'humor' i norsk litteratur er morsomt på samme måte som hikking under en gudstjeneste – altså noe som ikke er spesielt morsomt i seg selv, men som fremstår morsomt i kontrast til de alvorstunge omgivelsene.

For å komme min tenkte motdebattant i forkjøpet: Joda, vi har noen gode tilløp i Norge. Satire er humorformen som enklest får innpass i det gode selskap, ettersom det i praksis er alvor på stylter i en humorfrakk.

Men klimaet er stadig ugjestmildt for den virkelighetsfjerne litteraturen – medienes litteraturdekning skrumper inn, og når de stadig mindre rasjonene med oppmerksomhet skal deles ut, står humor og lekenhet som regel bakerst i køen.
Ingen skal frata det bokkjøpende publikum hverken patos eller alvor.

Gravalvor og elendighet

Men dersom forlag, anmeldere og kulturmedier bare setter døren litt mer på gløtt for forsøk på å utvide rammene for litteraturen, vil vi få se hvor mye fantastisk den kan romme. Og at den kan appellere til mange som hittil har avfeid tanken på at norsk litteratur kan by på annet enn gravalvor og elendighet.

Bjarte Arneson er også tekstforfatter for film og TV . Han er aktuell med novellesamlingen Du og jeg og Vito som utforsker fiksjonspotensialet i norske barnesangers førstesetninger.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Litteratur
  2. Debatt

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Aftenpostens nye litteraturanmelder: – En del norske forfattere skriver uten det minste spor av humor

  2. KRONIKK

    Hvis vi forfattere skal behandles fair, kan vi ikke selv opptre sjofelt | Finn Iunker

  3. KRONIKK

    Kronikk av Knut Olav Åmås: Fra de ensomme og underlige skrivere, til de like ensomme og rare lesere

  4. KRONIKK

    Middelklassen mangler forståelse for dem som lever under helt andre livsbetingelser enn dem selv

  5. KULTUR

    I fjor ble 1000 norske bøker oversatt. Hva skal til for å slå gjennom?

  6. KULTUR

    «Inferno» av Ari Behn utkommer nå på nytt. Men hvor mye oppmerksomhet skal bøker med selvmordsmotiv få?