Da studentene ville lage revolusjon blant arbeidsfolk

Da debatten om de norske marxist- leninistenes gjerninger raste for en tid siden, var det en del av bildet som ikke kom frem: den særnorske bølgen av "sjølproletarisering", da militante ildsjeler fra AKP ml tok jobb på fabrikkene for å vinne frem i arbeidsliv og fagbevegelse. Dette førte til noen stormfulle kapitler i norsk arbeidslivs historie som ennå ikke er blitt skrevet, påpeker <strong>Preben Munthe</strong>, professor i økonomi og riksmeglingsmann gjennom noen av de livlige årene.

N ÅR VÅR TIDS HISTORIE skal skrives, vil ungdomsopprøret som 1968-generasjonen sto for, måtte få en betydelig plass. Det var en internasjonal protestbølge, som hadde flere trekk felles fra land til land, men også hadde nasjonale særtrekk.Hos oss sto partiet AKP (m-l) sentralt i bølgen, og deres rolle er allerede kommet frem i flere sammenhenger. For noen måneder siden gikk det en debatt i norsk offentlighet, som blant annet belyste hvor revolusjonært partiet var og mente å være.De ansvarlige avviste at de hadde drevet våpentrening, og forsikret at det aldri var meningen å bruke vold mot landsmenn. En henvendelse fra Baader-Meinhof om å bruke "tyske metoder" her i landet, var avvist. Dette var en viktig debatt, men den kastet ikke lys over alle sider av AKPs virksomhet. Det viktigste som manglet var "sjøl-proletariseringen", som ble satt ut i livet i midten av 1970-tallet.Gymnasiaster og studenter tok jobb i bedrifter, særlig i industrien. De sluttet på skolen og forlot lesesalene, la bøkene på hyllen og søkte en plass ved en maskin. De ville vise sin solidaritet med "det arbeidende folk" ved å gå inn i et kollektiv av industriarbeidere. Det samme skjedde ikke i lignende omfang i Danmark og Sverige, heller ikke i andre land. Det var et særnorsk fenomen. Derfor vil historikere ha lite å hente fra den internasjonale forskningen, og derfor bør det norske sak-materialet snart komme på bordet. Jo før, jo heller. Ennå lever de fleste av dem som var aktive. De bør intervjues og oppfordres til selv å skrive.D ET ER FLERE SPØRSMÅL man bør søke å få svar på. Hvem var de og hvor mange? Antagelig var det mindre enn ett hundre som faktisk fikk ansettelse i private eller offentlige bedrifter, men det kan ha vært flere som forsøkte. Nesten alle var menn. De fleste var eslet til å bli akademikere.De var vokst opp i hjem der boklig lærdom ble satt høyt, og det var en selvfølge at de skulle studere. Mange var sønner av embedsmenn og andre i statens tjeneste. Noen hadde en far som var tillitsmann i fagbevegelsen, andre en som arbeidet som funksjonær i en bedrift — ja, det slang vel også en og annen direktørsønn. Stort sett var det sønner fra bedre stilte familier som ønsket å proletarisere seg. Det er nærliggende å tenke på Mot Dag-bevegelsen i 20-årene, som trakk til seg en enestående samling av borgerskapets sønner. De gikk ikke ut i industrien, men nøyde seg med studiesirkler og publiseringsvirksomhet. Senere ble de støtter i det etablerte samfunn, på samme måte som AKP-erne i dag.Hvordan fant de på å bli industriarbeidere? De ble nok påvirket av AKP-aktiviteter, men hvor systematisk drev partiet organiseringen? Oppsøkte partiet mulige kandidater og forsøkte å overtale dem? I så fall: Hvor mange sa nei? Fantes det en plan bak mobiliseringen? Dette vet parti-toppene. Pål Steigan og Tron Øgrim, som begge ble industriarbeidere, har sikkert meget å berette. Det samme har vel den tredje i troikaen, Sigurd Allern, selv om han særlig var virksom på andre fronter.Hva ville de oppnå? Antakelig var de unge som tok plass bak maskinene, i første omgang opptatt av solidaritetens idealisme. Når de først var kommet innenfor, hadde de nok heller ikke noe imot å være med på å gi makthaverne et spark på skinneleggen, enten de var bedriftsledere eller fagforeningstillitsmenn. Men så de lenger? De skulle undergrave kapitalismen og imperialismen, men hva ville de sette i stedet for dagens bedrifter? Ville de mer enn å erstatte de gamle bossene blant tillitsmenn og direktører med AKP-pålitelige personer? Hadde de en visjon om hva slags arbeidsplasser de ville skape? Kanskje "arbeiderstyrte bedrifter" uten å si hva det innebar, bortsett fra at arbeiderne skulle "få det bedre". Ville de at samfunnet skulle eie alle produksjonsmidler, at staten skulle ekspropriere bedriftene, i alle fall de største?E T FØRSTE MÅL var å erobre fagforeningene. Noen steder klarte de å få flertall i styret for bedriftsklubben og vinne formannsplassen, slik Håkon Høst klarte på Vinmonopolet. Pål Steigan og hans likesinnede oppnådde også å underlegge seg Oslo-avdelingen av Jern og Metall, og utsendingene til LOs kongress i 1977 var en ren AKP-delegasjon. På kongressen fremmet de forskjellige forslag, men ble hele tiden nedstemt. Hvis de hadde som mål å ta styringen i Jern og Metall, kanskje hele LO, hadde de langt igjen.Hvilke bedrifter skulle de sjølproletariserte søke seg til? Hvor de kom, er vel kjent: Asea-Per Kure, Jøtul, Linjegods, Norsk Champignon, Norsk Hammerverk, Norzink, Oslo havn, Oslo Sporveier og Vinmonopolet var noen av dem. Andre steder skal de ha forsøkt å komme inn, men bedriftsledelsen ante uråd og fikk forhindret ansettelse. Hvis det var tale om en organisert mobilisering, er det nærliggende å spørre hvordan utplasseringsstedene (bedriftene) var valgt ut. Lå det en plan bak? Var enkelte bedrifter viktigere eller "et lettere bytte" enn andre? Var det lettest å komme inn i bedrifter med miljøproblemer?Forøvrig var ikke bare industribedriftene mål for de utplasserte. Både retorikken og taktikken fant man igjen ved universitetene, på skolene, i Forsvaret og ved flere av landets teatre. Nationaltheatret fikk sin fulle kvote av evige møter og indre strid, og Hålogaland teaters seriøse forsøk på å styre med kollektiv ledelse ble gitt opp, til dels fordi de evinnelige allmannamøtene tok knekken på det skapende arbeidet. Ved universitetene i mange land ble sosiologi og andre myke samfunnsfag sentra for de revolusjonære.H VORDAN OPPTRÅDTE DE utplasserte på arbeidsplassen? Arrogant, vil mange direktører og tillitsmenn si, og minner om at de viste åpen forakt for både personer og spilleregler. Arbeidsgiverens styringsrett og andre tariffbestemmelser ville de ikke akseptere. De skulle ha rett til å legge ned arbeidet og holde allmannamøter når det passet dem uten å informere ledelsen, slik klubben på Vinmonopolet demonstrerte med stor pressedekning.I møtene var de taleføre og selvbevisste. De gikk utenpå de fleste når det gjaldt å omgås med ord. Gamle industriarbeidere som forsøkte å si noe, kunne bli møtt med hån og forakt. Det skapte neppe grobunn for sympati og kameratskap.Hvilken holdning hadde de utplasserte til sine tillitsmenn? Selvsikkerheten fikk også tillitsmennene merke. Når det oppstår en tvist ved en bedrift, er det vanlig at partene ber om assistanse fra sine organisasjoner. Klubben ber sitt fagforbund sende en mann, og bedriften ber om bistand fra sin arbeidsgiverforening. I slike situasjoner var det langt tyngre å være utsending fra fagforeningen enn fra arbeidsgiverforeningen. Opprørerne ville ikke høre på sine egne tillitsmenn. Ikke så få av dem ble sendt på gangen. Det opplevde til og med LOs formann.Jern og Metalls myndige formann, Lars Skytøen, ble også møtt med døve ører da han kom til Norsk Hammerverk i Stavanger i 1974. Han skulle megle i en konflikt om oppsigelse av en prøveansatt og få en del ansatte til å avslutte en tariffstridig konflikt. Bakgrunnen var at en nyutdannet sosiolog hadde søkt seg til bedriften for å få industriarbeider-erfaring. Kort før hans prøvetid var ute, kom han i konflikt med arbeidslederen om et tariffspørsmål. Temperaturen steg, og mannen ble oppsagt. Da reagerte flere av arbeiderne ved å gå fra maskinene.Sit-down-streiken varte i noen dager. Hverken klubben eller forbundets distriktssekretær klarte å få streiken avblåst. Da heller ikke forbundsformannen, som var hentet fra Oslo, klarte det, ble åtte av de streikende oppsagt. Det fant de seg ikke i, og sammen med den prøvetilsatte anla de sak. De tapte i byretten og lagmannsretten, mens de i Høyesterett fikk medhold på ett punkt, nemlig en mindre erstatning (25 000 kroner) til den prøvetilsatte. Hverken han eller de åtte andre fikk komme tilbake til sine stillinger. For så vidt hadde to og et halvt år i rettsapparatet vært bortkastet.Den samme skjebne led Håkon Høst. Byretten slo fast at Vinmonopolet hadde rett til å si ham opp, og Høyesterett ville ikke overprøve kjennelsen. Kort etter avsluttet Høst sin ti år lange karrière som ufaglært polarbeider.H VORDAN REAGERTE bedriftene? Etterhvert vokste bedriftenes frykt for å få inn sjølproletariserte. Det gjaldt å unngå å ansette dem, for var de først kommet innenfor, var det tungt å få dem ut. Loven gir arbeidstagere et sterkt vern mot oppsigelse. Det er derfor ikke merkelig om personalsjefer forsøkte å skaffe seg opplysning om "mistenkelige unge menn", men ble et slikt etterretningsnett organisert? Arbeidsgiverforeningene kjente naturligvis til problemet, men i hvor stor utstrekning deltok de i oppbygging av etterretningsarbeidet og avvergningsmanøvrer? Også det bør kartlegges.Dette er spørsmål som man bør ha svar på når vår tids historie skal skrives. På grunnlag av svarene kan enhver trekke sine konklusjoner. De vil sikkert sprike. Noen vil se sjølproletariseringen som et revolusjonært forsøk på å undergrave den norske rettsstaten, mens andre vil oppfatte de selvbevisste unge menn som et nytt folkeslag i Kardemomme by, skapt av en spesiell tid.