Netflix-serie om «Atlantis»: Konspiratisk pseudovitenskap forkledd som fakta

Mange av påstandene i Netflix-serien «Ancient Apocalypse» er vill fantasi.

Serien «Ancient Apocalypse» ble sluppet på Netflix 10. november. Siden da er den blitt en braksuksess. Den står i kategorien «dokumentar», likevel koker den sammen fakta og fiksjon til en pseudovitenskapelig lapskaus.

Gjennom åtte episoder legger serieskaper Graham Hancock frem det han mener er bevis for at en «høyt utviklet», men ukjent sivilisasjon, forsvant sporløst i slutten av siste istid, etter en enorm naturkatastrofe rundt år 10.800 før vår tidsregning.

Enkelte overlevende skal etterpå ha reist rundt i verden og lært opp jegere og sankere i jordbruk, byggekunst og astronomi. Disse overlevende skal ha vært opphavet til mytiske guder hos ulike folkeslag. Minnet om denne forhistoriske apokalypsen skal ha overlevd gjennom årtusener, for til slutt å bli til den greske filosofen Platons fortelling om byen som sank i havet – «Atlantis».

Fikler med fakta

Serien er fullspekket med spektakulære dronebilder og 3D-modeller av mer og mindre kjente forhistoriske byggverk, som Cholula-pyramiden i Mexico og stentemplene på Malta. Men den er også full av høyst kreativ fikling med fakta, spesielt når det gjelder dateringer av de ulike stedene Hancock besøker.

Årtusener flyr rundt i alle retninger, og brikkene tvinges inn i et bilde som ikke lenger ligner virkeligheten.

Hancock legger ikke frem noen klare bevis for at «Atlantis» har eksistert. Det er stort sett spekulative hint som senere kulturer skal ha lagt igjen i arkitektur og symboler. Litt som en forhistorisk «Da Vinci-koden». Samtidig finnes det nok av spor etter jegere og sankere på denne tiden, over hele verden.

Når «bevisene» plukkes fra hverandre

Se for deg at tredje verdenskrig startet i morgen, og alt av moderne sivilisasjon ble utslettet av atombomber over natten. 12.000 år senere er alt arkeologene finner igjen av oss, rester etter boplasser fra San-folket i Kalahariørkenen og inuitter i Canada. Ingen motorveier, skyskrapere eller atomkraftverk. Sannsynlig?

Men – vil Hancock innvende – alle restene av «atlantissivilisasjonen» ligger jo under vann, på grunn av havstigningen siden siste istid!

Ok, la gå. Så dette «atlantisfolket» la aldri igjen spor etter seg over ca. 120 meter over havet. De handlet heller aldri med kontinentale jeger-sankere. I grunn må de ha vært jegere og sankere selv, ellers ville man sett tydelige spor av domestiserte planter i sedimentprøver fra istiden.

De kan ikke ha utviklet metallurgi, eller vært spesielt mange heller, for da ville CO₂-avtrykket deres vært synlig i iskjerner fra Grønland. Så i grunn må de ha vært jegere og sankere med ganske lik teknologi som dem som bodde lenger inne på kontinentene. Og funn gjort blant annet ved Doggerbanken i Nordsjøen tyder helt klart på akkurat det! Men hva er da igjen av «Atlantis»?

Kritisert av arkeologer

I serien påpekes det gjentatte ganger at Hancocks ideer er litt på tvers av hva som er gjengs oppfatning blant arkeologer. Det er å si det mildt.

Den amerikanske paraplyorganisasjonen for arkeologer – Society for American Archaeology – har sendt et åpent og svært kritisk brev til Netflix. De mener serien må merkes som «pseudovitenskap», ikke «dokumentar», og kategoriseres som science fiction. Hancock på sin side mener at profesjonelle arkeologer er altfor stolte til å ta inn over seg ny kunnskap, og at de ikke vil innrømme at de alltid har tatt så grundig feil.

Ironisk nok er en hel episode viet til det ikoniske funnstedet Göbekli Tepe i det østlige Tyrkia, kjent fra historikeren Yuval Hararis bestselger «Sapiens» fra 2015. Jeg kan knapt tenke meg et bedre eksempel på at hele arkeologifeltet har måttet ta inn over seg noe som «shouldn’t exist», som Hancock så pent sier det.

Ingen hadde forventet å kunne finne et så spektakulært tempelanlegg som var så gammelt, fra omkring 9500 år før vår tidsregning. Men der var det. Og det ble bygget av jegere og sankere!

Myter som historiske sannheter

Hancocks ideer betegnes gjerne som hyperdiffusjonisme. Det var på moten sent på 1800-tallet, da europeere flest ikke kunne begripe at lokale, «primitive» folk rundt i verden i forhistorien kunne bygge slike monumenter. De måtte heller være inspirert av et felles opphav.

Et kjennetegn på dette er at man er svært tilbøyelig til å se på myter som historisk sanne. I utgangspunktet handlet det om å bevise at den bibelske syndfloden hadde funnet sted. Et åpenbart spørsmål man må stille seg da, er:

Hvorfor var det kun disse «atlantidene» som kunne være i stand til å utvikle avansert arkitektur og astronomi helt på egen hånd?

Svaret har tradisjonelt vært at det var enten fordi de var av en overlegen (les: hvit) rase, eller at de var romvesener. For ordens skyld så påstår Hancock ingen av delene i denne serien. Men hvorfor må «Atlantis» da ha eksistert, når det ikke finnes noen beviser?

Kom med bevisene

«Don’t trust the experts!» sier Hancock inn i kamera, på ramme alvor. Gjelder det tannleger også? Eller er det bare arkeologer man ikke skal stole på?

Vi stoler som regel på at folk kan jobbene de utfører i det daglige, og som de er utdannet til. Jeg sier ikke at arkeologer alltid har rett. Og det er også mange ikke-profesjonelle som sitter på veldig god kunnskap om arkeologi.

Selv er Hancock unektelig god til det han er god til, nemlig å fortelle historier. Seertallene for denne serien taler for seg. Men det må være lov for en arkeolog å påpeke at mange av påstandene i «Ancient Apocalypse» ganske enkelt er vill fantasi, forkledd som fakta. Men for all del, vis meg en menneskeskapt pyramide på havbunnen, så skal jeg gjerne tro det!