Mannen som lamslo Darwin
Charles Darwin anses som evolusjonsbiologiens far. Men uten Alfred Russel Wallace kunne ting vært annerledes.
Charles Darwin var lamslått. Våren 1858 satt han med et manuskript i fanget. Det hadde kommet med posten fra en bortblåst krok av det sørøstasiatiske øyriket og var signert Alfred Russel Wallace, en insektsamler han så vidt kjente.
De siste tiårene var det blitt stadig mer åpenbart at livet på Jorden hadde utviklet seg. Men nøyaktig hvordan det skjedde, var uklart. Darwin hadde funnet løsningen – evolusjon ved naturlig utvalg – og mellom andre gjøremål skrev han på et stort verk. Men han snakket bare om det med sine nærmeste.
Nå satt Darwin med en trykkeklar artikkel der hans egen kongstanke var elegant forklart over et dusin sider og et følgebrev der forfatteren Wallace lurte på hva han mente om teorien.
Hvem var Wallace?
Hvem i all verden var denne Wallace? Darwin visste ikke mye om ham – og det er det fortsatt mange som ikke gjør. I dag er det 200 år siden Alfred Russel Wallace ble født.
Han kom fra fattige kår, og i tenårene jobbet han som løsarbeider lenge nok til å få plass på en skute med kurs for Brasil. Etter fire år i Amazonas, der han samlet insekter og fugler til europeiske museer og samlere, reiste han videre til Sørøst-Asia.
Wallace ble en av Europas første backpackere. Han padlet kano med urfolk i Amazonas, bodde blant hodejegere på Borneo, gikk barbent i jungelen og var i en periode eneste europeer på Ny-Guinea.
Reisemåten gjorde at han kom tett på lokalfolk. Og han ble betatt: «Jo mer jeg ser av usiviliserte folkeslag, desto bedre tanker gjør jeg meg om menneskenaturen, og alle vesentlige forskjeller mellom siviliserte og ville synes å forsvinne», skrev han hjem.
Det har vært hevdet at manuskriptet han sendte Darwin, var resultat av et plutselig innfall. Men så enkelt er det ikke. Wallace hadde arbeidet med spørsmålet i mange år og så det nærmest som en livsoppgave å løse evolusjonsgåten.
I Amazonas hadde han oppdaget at beslektede arter ofte holdt til på hver sin side av de store elveløpene. Dersom alle klodens dyr og planter faktisk var skapt hver for seg, burde de vært spredt vilkårlig utover Jorden. Men slik var det ikke. Kjøttmeis og blåmeis lever ikke på hver sin side av kloden, og det gjør ikke rådyr og hjort heller.
Wallace skrev flere artikler om saken og mente det nærmest måtte være en naturlov at beslektede arter ustanselig levde i nærheten av hverandre. Slektskap handler om felles opprinnelse, fastslo han.
En ukjent insektsamler
Artiklene ble imidlertid ikke lest av mange. Han var bare en ukjent insektsamler. Heller ikke Darwin tok særlig notis av dem. Beskjeden fra England var at Wallace burde bruke tiden på å samle og ikke drive med luftig spekulasjon. Men han slapp ikke taket. Mange enkeltheter hadde han allerede på plass. Det skulle bli en hel bok, men Rosettasteinen manglet: Hvordan kunne en art bli til en annen?
Februar 1858 holdt han til i et skur i skogen på en øy vest for Ny-Guinea. Det pøsregnet, taket var utett, og selv lå han rett ut med malaria. Mellom febertoktene forsto han det plutselig: Alle arter får for mange avkom. Men det kan umulig være helt tilfeldig hvilke individer som overlever og fører slekten videre.
Egenskaper som gagner overlevelsen, vil bli vanligere, mens de som er til hinder, vil forsvinne. Slik kan nye arter ta form. Han satte seg opp og skrev det som skulle bli historiens første artikkel om evolusjon ved naturlig utvalg.
«All min originalitet er tapt», meddelte Darwin fortvilet. Samme uke ble hans sønn alvorlig syk. 1858 må ha vært det verste året i hans liv. Det ble vennene som reddet saken – de visste jo at han hadde arbeidet med ideen lenge. Wallaces artikkel og et provisorisk sammendrag av Darwins arbeid ble presentert på et møte i London kort etter.
Dermed var forklaringen på livets historie på denne planeten født. Ingen av hovedpersonene var til stede. Wallace var på Ny-Guinea uten anelse om oppstusset han hadde utløst. Darwin sto på kirkegården og gravla sin yngste sønn.
Biologiens Newton
Halvannet år senere utkom «Artenes opprinnelse», som detaljert undersøkte implikasjonene av seleksjonsteorien. Wallace var overveldet da han fikk boken. Her var det han selv hadde skissert, utarbeidet til minste detalj. «Darwin er biologiens Newton», skrev han begeistret til sine venner.
Wallace vendte hjem fra Sørøst-Asia først flere år senere. Han kom til å bli en av Europas mest produktive forskere og spilte en nøkkelrolle i den videre utarbeidelsen av evolusjonsteorien.
Darwin og Wallace skapte i virkeligheten en ny vitenskap – biologi. For kunnskap blir først vitenskap når enkeltheter kan settes sammen til et samlende tankebygg. Samtidig ble Wallace trukket stadig sterkere inn i samfunnsdebatten.
Mens mange brukte Darwins teori til å legitimere «den sterkestes rett», mente Wallace at menneskets egenart først og fremst handler om samarbeid. Mennesker har ikke bare temmet dyr og nyttevekster – de har også temmet hverandre. Dermed har en art tatt form som kan forandre selve rammene for klodens økosystemer.
Brorskap mellom mennesker
Wallace forutså miljøkrisen og antropocen og mente at evolusjonen i mennesket fortsetter som moralsk modning. Evolusjon og etisk vekst er i bunn og grunn to sider av det samme. Han ble en sterk kritiker av britisk kolonialisme og en iherdig forkjemper for likhetstanken, med kampsaker som naturvern, fengselsreformer og feminisme.
Han skrev over 800 artikler og 22 bøker frem til sin død i 1913 og var like produktiv til det siste. Publikasjonslisten for hans siste sommer inkluderer blant annet forsvar av darwinismen, en protest mot fengsling av Emmeline Pankhurst, en artikkel mot vaksinasjon, en tekst om sjelens opprinnelse og et debattinnlegg for nasjonalisering av jordeiendommer.
Evolusjon blir ofte assosiert med livets ubarmhjertige kamp for tilværelsen. Men Alfred Russel Wallace viste at naturlig utvalg like godt kan legitimere samarbeid og brorskap mellom mennesker. Det resulterte i en evolusjonsfilosofi som både er original og overraskende, og som i dag, fire generasjoner senere, fortsatt kan leses med stort utbytte.
