De som brenner Koranen, er nazismens arvtagere

I brenning av Koranen ligger det en åpenbar oppfordring til vold, mener Carsten Jensen. Bildet er fra Stockholm i juni, da det ble truet med å sette fyr på Koranen.

Det starter med bokbrenning. Og ender med drap.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Er det et knefall overfor islamister hvis man forbyr koranbrenning fordi man er redd for terrorangrep?

Ja, det er det.

Er det et knefall overfor autoritære regimer i Midtøsten eller andre steder hvis man forbyr koranbrenning fordi man ikke tør å være uvenner med dem?

Ja, det er det.

Men det er ikke et knefall overfor noe som helst hvis man forbyr koranbrenning med henvisning til at det er en trussel mot demokratiet. For det er hva det er. Bokbrenning har ingenting med ytringsfrihet å gjøre. Det har alt å gjøre med nazistenes bokbrenning på 1930-tallet.

Ender med drap

Da forfatteren Salman Rushdie ga ut romanen «Sataniske vers», oppfordret Irans ayatollah Khomeini til drap på ham i form av den såkalte fatwaen. Bokbrenning er i familie med fatwaer.

Forfatterens verk skal ikke finnes. Det neste steget er ikke stort: Forfatteren skal heller ikke finnes. Det starter med bokbrenning. Og det ender med drap. Det viser utallige eksempler i historien, fra middelalderens religiøse forfølgelser til nazistenes utryddelseskampanjer mot annerledes tenkende.

To vidt forskjellige kriser

Det er mange som mener at vi nå står overfor en Muhammed-krise nummer to.

De tar feil.

Den første Muhammed-krisen fant sted i 2005–2006, da avisen Jyllands-Postens karikatur av profeten Muhammed utløste voldsomme demonstrasjoner og en internasjonal krise.

Det starter med bokbrenning. Og det ender med drap.

Koranbrenningene i Sverige og foran den irakiske ambassaden i Danmark er i ferd med å utløse en lignende krise, hevder politikere, medier og meningsdannere.

Men de to krisene er vidt forskjellige. Satire og kritikk har en hederlig status i ethvert demokrati. Det er en viktig, ja, uunnværlig del av hvordan et demokratisk samfunn fungerer, tester sine synspunkter, tradisjoner og skikker for enten å korrigere eller forsvare dem.

Carsten Jensen er dansk journalist og forfatter.

Men brenning av Koranen har ingenting med satire eller kritikk å gjøre. Den springer ut av en helt annen tradisjon enn satiren og ytringsfriheten.

Inspirasjonen er fra nazistenes bokbrenninger på 1930-tallet. Tusenvis av forfattere måtte den gang se bøkene sine bli brent på bål på offentlige steder. Tradisjonen går helt tilbake til middelalderen, hvor kjetterne og jødene fikk sine hellige skrifter offentlig brent.

Kun et ønske om utryddelse

Den tyske dikteren Heinrich Heine advarte allerede i 1823 mot bokbrenninger: «Der hvor man brenner bøker, ender man med å brenne mennesker.»

Ingen profeti kunne være mer skremmende nøyaktig. Ingen av de tusenvis av forfattere som måtte se sine verker bli brent rundt om i tyske byer, overlevde nazismen, med mindre de klarte å flykte fra Hitler-Tyskland.

Flammene taler sitt eget språk. Asken taler sitt eget språk. I bokbålet er det ikke snakk om satire, ikke engang om forakt, hån eller latterliggjøring. Her er det snakk om et ønske om utryddelse.

Verket skal ikke eksistere, og i en dødbringende smitteeffekt sprer ønsket om utryddelse seg til verkets opphavsmenn eller -kvinner, som, hvis de får lov til å leve, vil fortsette å produsere nye, uønskede ideer.

Det er denne tradisjonen Koran-brennerne følger. Det har ingenting med ytringsfrihet å gjøre.

Satire bør ikke forbys

Den første Muhammed-krisen handlet om satire innenfor ytringsfrihetens rammer. Men satire kan også kritiseres, og det var det mange gjorde, inkludert meg selv. Jeg syntes at Kurt Westergaards humørløse tegning av profeten med en bombe i turbanen reduserte islam til en drapsreligion, og jeg motsatte meg det.

Det har i flere land vært store protester mot koranbrenning i Sverige. Her utenfor Sveriges ambassade i Teheran i Iran.

Jeg ønsket ikke av den grunn at satire skulle forbys. Jeg støtter til og med rettigheten til å fornærme hvem som helst. For hvis de fornærmede føler seg urettmessig forhånet eller anklaget, kan de jo bare svare.

Ytringsfrihet er for opplysning, debatt og kritikk, men også for å utfordre, håne og latterliggjøre. Den offentlige debatten kan være hard og hjerteløs, og det bør den også være fra tid til annen.

Under Muhammed-krisen ble jeg og mange andre, som forsvarere av en absolutistisk ytringsfrihet, stemplet som motstandere av ytringsfrihet. Vi ble dermed mistenkeliggjort som fiender av demokratiet.

For Jyllands-Posten var ikke Muhammed hellig. For meg var ikke Jyllands-Posten hellig. Jeg ville ikke sensurere. Jeg ville bare kritisere. Men det siste var det illegitime standpunktet.

Statsministeren nøler

I Danmark setter bokbrennerne fyr på mer enn bare sidene i en bok. Debatten brenner også. Paradoksalt nok er det Danmarks utenriksminister Lars Løkke Rasmussen (Moderaterne) som inntar det kontroversielle standpunktet at korankrenkerne er «skammelige». Det til tross for at den samme politikeren en gang har ment det motsatte. Utenriksministeren følger opp med et forslag om forbud.

Statsminister Mette Frederiksen (Socialdemokratiet), som ellers stortrives med kriser, kommer sent på banen og uttaler seg nølende.

Frederiksen legemliggjør et stort problem for de europeiske demokratier: sentrumspartienes opportunistiske overbærenhet overfor det populistiske høyre.

Vi har sett det i Danmark, hvor sosialdemokratene har overtatt Dansk Folkepartis diskriminerende politikk overfor innvandrere og flyktninger.

Vi ser det i Sverige og Finland, og resultatet er, med unntak av Spania, alltid det samme. Det ytterste høyre styrkes, og rasismen blir legitim, inntil de autoritære kreftene vinner, som de har gjort i Ungarn, Polen og Italia.

Frederiksen virker plaget av frykt for å støte fra seg populistiske høyrestemmer, som alle andre sentrumspartier i Europa. Likevel ender hun opp med å støtte et forbud mot brenning av Koranen. Ikke fordi hun er bekymret for det danske demokratiet, men fordi hun er bekymret for Danmarks rolle i de globale maktkampene.

Hva blir det neste?

Jusprofessor Steen Schaumburg-Müller fordømte straks statsministeren i avisen Politiken. Brenning av Koranen er en handling, og en handling er også en uttalelse og hører derfor hjemme under ytringsfriheten, hevder jusprofessoren.

Er det da også en ytring hvis jeg tvinger en motstander ned fra talerstolen? Og skal jeg derfor være beskyttet av loven?

Hva blir neste skritt, hvis vi i lovens navn skal beskytte de som brenner Koranen? Hvor går grensen mellom ytringsfrihet, hærverk og vold?

Hvor går grensen mellom ytringsfrihet, hærverk og vold?

I brenning av Koranen ligger det en åpenbar oppfordring til vold. Så har vi ikke noe annet svar enn juridiske spissfindigheter?

Opposisjonen i Danmark, både til høyre og venstre, er imot et forbud mot å brenne Koranen. Pressen er også imot det. Kun få steder i den danske debatten finner man referanser til nazistenes bokbrenning, selv om det er i den sammenhengen figurer som Rasmus Paludan og de såkalte Danske Patrioter skal sees.

Jeg synes det er politisk naivt og dypt historieløst når de som brenner Koranen, i ledere i danske aviser som Politiken og Information, trivialiseres som en samling avvikende idioter.

De er nazismens arvtagere, ikke ytringsfrihetsaktivister eller sære avvikere.

Plass på bunnen av Middelhavet

Er jeg for et forbud mot å brenne Koranen?

Dersom den danske eller svenske regjeringen innfører et forbud, vil jeg ikke fordømme dem. Jeg vil heller ikke betrakte det som sensur eller et angrep på ytringsfriheten.

Men det hjelper lite hvis det bare er jusen som taler, eller som i Danmark en opportunistisk statsminister som mumler. Det jeg savner, er en klar, offentlig stillingtagen, fra politikere og medier, men også fra befolkningen.

Det ytterste høyre er i ferd med å forberede seg, og hvis de vinner i Europa, som de har gjort i Polen, Ungarn, Sverige, Finland og Italia, bør vi ikke være i tvil. Da vil brenning av Koranen bli nasjonale samlingssymboler, og kontinentets godt 25 millioner muslimer bør forberede seg på en folkevandring.

Man kan seile begge veier i Middelhavet, og de nye høyreregimene stiller nok gjerne en armada av synkeferdige plimsollbåterplimsollbåterPlimsoller er en folkelig betegnelse på et ikke sjødyktig fartøy (Snl.no). til rådighet. Det er nok plass på bunnen av Middelhavet.

Og ytringsfriheten? Det vil være det første barna lærer på skolen: ikke lesekyndighet, men hvordan man setter fyr på Koranen.

Det er ikke en Mohammad-krise nummer to vi står overfor.

Det er en krise for demokratiet vi er midt i.

For det er demokratiet bokbrennerne setter fyr på.

Teksten er oversatt fra dansk av debattredaksjonen ved hjelp av ChatGPT.