Et merkelig syn på Libya-aksjonen, mediene og offentligheten

Jusprofessor Benedikte Moltumyr Høgberg utelater en rekke fakta om Norges deltagelse i Libya-operasjonen i 2011.

I Aftenposten 28. april hevder jusprofessor Benedikte Moltumyr Høgberg at forskere, politikere og presse er blendet av troen på norsk fortreffelighet. Hun refser de mange som tok avstand fra Rødts leder i Oslo bystyre, Siavash Mobasheri, da han kalte Jens Stoltenberg for en krigsforbryter. Utsagnet viser til Norges deltagelse i Libya-operasjonen i 2011, da Stoltenberg var statsminister.

Mangler faktisk grunnlag

Både i Aftenposten og NRK går Moltumyr Høgberg inn på at Stoltenberg kan være en krigsforbryter «fordi man ikke vet hva som skjedde på bakken». Hun finner dermed ikke grunn til å kritisere Rødts leder i Oslo bystyre, som karakteriserte Stoltenberg som krigsforbryter under diskusjonen om våpenhjelp til Ukraina. Også Rødts Bjørnar Moxnes mente dette var en passende betegnelse, fordi innsatsen i Libya var «brudd på folkeretten».

Da beskyldningene, som mangler ethvert faktisk grunnlag, fikk motbør, lot Moltumyr Høgberg de akademiske saklighetsnormer fare og øste ut karakteristikker som minnet mest om nattlige kommentarer på sosiale medier.

Får sitt pass påskrevet

I et angrep på norsk offentlighet i sin alminnelighet får de som naturlig nok har reservasjoner mot å kalle Stoltenberg, og implisitt også den daværende regjering som delaktige i krigsforbrytelser, sitt pass påskrevet. Hun mener det er pressen og politikerne som i sin selvgodhet systematisk er usannferdige om «de juridiske og faktiske forhold i Libya-krigen». Men i stedet for å bringe fakta eller resonnementer som kunne begrunne slike påstander, rettes nye beskyldninger mot dem som påtalte Rødts stempling av Stoltenberg som krigsforbryter.

Moltumyr Høgberg ser derimot kritikken mot Rødts leder i Oslo bystyre som ledd i en aksjon fra pressens side, med Aftenposten i spissen i en organisert forfølgelse av enkeltpersoner, i stedet for være kritisk overfor maktapparatet.

Hun mener pendlerboligsakene er et eksempler på en slik organisert forfølgelse. Moltumyr Høgberg mener Aftenposten er uten tilstrekkelig kunnskap til å uttale seg, men utover forsøkene på å deklassere dem hun angriper, ser ikke professoren noe behov for å opplyse de som selv vil gjøre seg opp en mening: Om rimeligheten av påstanden om norsk medvirkning til krigsforbrytelser.

Aftenposten kan sikkert svare for seg. De fakta jusprofessoren finner det opportunt å utelate, forteller en helt annen historie.

1. Libya-aksjonen skjedde på folkerettslig grunnlag, der det på forhånd var gitt et mandat for å håndheve FN-resolusjon 1973/2011. Autorisasjonen omfattet «all necessary measures» og var begrunnet i beskyttelsen av 750 000 sivile i Benghazi som Libyas diktator Muammar al-Gadafi hadde lovet å utslette som rotter. Kolonner av stridsvogner og kamputstyr under hans kontroll nærmet seg.
2. Før militæraksjonen ble autorisert av FN, var alle diplomatiske pressmidler forsøkt. Sanksjoner, frys av aktiva, reiseforbud, eksklusjon fra FNs menneskerettighetsråd. Den internasjonale straffedomstol ICC var notifisert om de funn FN-resolusjonen henviser til: omfattende og systematiske brudd på humanitærretten, rettsløshet, forsvinninger og summariske henrettelser.
3. Det internasjonale samfunnet bekreftet gjennom FN-normen «responsibility to protect». Det sier sitt at Den arabiske liga foreslo en flyforbudssone. Islamic Conference og Samarbeidsrådet for den arabiske gulf ba om rask FN-respons. Maktbruk, inkludert alle nødvendige midler for å beskytte sivilbefolkningen i opprørsområdene mot Gaddafis hær og luftvåpen. Det var fare for at regimets store lagre av kjemiske våpen ville bli brukt mot egen befolkning. Mandatet inneholdt også håndhevelse av FNs våpenembargo, hvilket blant annet måtte sikres gjennom blokade til sjøs.
4. Etter vedtak om maktbruk i Sikkerhetsrådet 17. mars 2011 ble luftangrepene innledet. Disse satte Libyas luftforsvarssystemer ut av spill i løpet av 72 timer, og angrepet på Benghazi ble avverget. Etter to måneder hadde FN-intervensjonen tippet maktforholdene i Gaddafis disfavør. En følge av dette var både Gaddafi-diktaturets fall og at diktatoren ble lynsjet.
5. Etter folkeretten kan FNs medlemsland enkeltvis eller sammen håndheve de mandater som gis av Sikkerhetsrådet. Til å begynne med var Libya-aksjonen ledet av USA, som senere spilte en mer tilbaketrukket rolle i operasjonen. USA bidro med etterretning, analyser og tekniske kapasiteter som elektronisk «jamming». 14 stater og fire partnerland tok aktivt del i militære aktiviteter der luftangrep var det viktigste bidraget. Det store innslaget deltagende NATO-land i «Unified Protector» som USA, Canada, Storbritannia, Frankrike, Italia, Nederland, Belgia, Danmark og Norge gjorde det naturlig å trekke på Natos rammeverk. Enighet om dette ble konstatert 27. mars, etter at FN-aksjonen var iverksatt.
6. Etter 222 dager var FN-oppdraget avsluttet. Etterfølgende vurderinger av aksjonen i flere land har alle konkludert med at den skjedde på et folkerettslig uangripelig grunnlag, at den oppfylte formålet, at virkemidlene ikke var uforholdsmessige, at fremdriften nettopp tok hensyn til risikoen for og minimering av sivile skadefølger. Å avgjøre Gaddafis fremtid var ikke noe mål for FN eller koalisjonen som håndhevet resolusjon 1973/2011. Den risiko han tok ved at FN (for sjelden) endelig virkeliggjorde «responsibility to protect», var summen av egne valg og interne forhold.
7. Etter FN-resolusjonen i 2011 har ICC etterforsket og rettsforfulgt aktører ansvarlig for brudd på humanitærretten og forbrytelser mot krigens lover utøvd etter 15. februar 2011 i blant annet Benghazi, Tripoli og Misrata. Da Libya ikke har tiltrådt ICC-konvensjonen, skjer rettsforfølgningen etter FN-vedtak fra mars 2011 etter Romastatuttene. Disse åpner for overnasjonal jurisdiksjon ved særlig grove forbrytelser. Det er disse fra Gaddafis regime som er Libya-krigens forbrytere, ikke de som med FN-mandat fikk stoppet drap på sivilbefolkningen.

Påstanden om Stoltenberg som krigsforbryter ble fremsatt av Rødts ledende kommunalpolitiker i Oslo, Siavash Mobasheri, da partiet diskuterte våpenhjelp til Ukraina. Partileder Moxnes gikk samtidig god for betegnelsen av Stoltenberg, men ikke standpunktet om våpen.

Et suverent land er under angrep av Russland og er avhengig av våpen for å kunne forsvare seg. Salg eller donasjon av våpen til Ukraina er da ikke et brudd på folkeretten. ICC har utstedt arrestordre på Putin både for terror mot og likvidering av sivile, og også bortføring av barn. Dette er krigsforbrytelser i dens rene form.

Fordi han er NATO-leder

Mobasheris hensikt er åpenbart å utligne den indirekte støtten til krigsforbryteren Putin med en grunnløs anklage om det samme mot Stoltenberg. Påstandene fremsettes ikke fordi han har vært statsminister i Norge, men fordi han nå er generalsekretær i Nato.

Moltumyr Høgberg har et nokså aparte syn på Libya-aksjonen. Det fører over til legitimeringen av Rødts sverting av Stoltenberg og angrep på norsk presse og offentlighet med en voldsomhet man sjelden ser.

Dessverre også med fortielse av vesentlige opplysninger man må formode hun kjenner, ettersom hun selv mener å være uten kunnskapshull?