Kronikk

Norge har så langt ikke lyktes godt nok i å innlemme flyktninger i arbeidslivet | Grete Brochmann

  • Grete Brochmann, professor ved Universitetet i Oslo

Norge har allerede en høy andel innvandrere i befolkningen, og det er grunn til å forvente mange ankomster også i fremtiden. Foto: Espedal, Jan Tomas

Kronikk av leder for Brochmannutvalget.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hvordan kan Norge bevare velferdsmodellen og det høye tillitsnivået den er så avhengig av, og samtidig ta i mot et betydelig antall innvandrere i årene som kommer?

Dette omfattende spørsmålet var utgangspunktet for en offentlig utredning som ble presentert for Regjeringen i dag: «Integrasjon og tillit. Langsiktige konsekvenser av høy innvandring».

Bakteppet var det ekstraordinære antallet asylsøkere som ankom Norge i 2015, og utsiktene til at tilstrømningen skulle vedvare.

Høy andel innvandrere

Selv om 2016 ble et år med rekordlavt antall asylsøkere, er problemstillingen relevant.

Norge har allerede en høy andel innvandrere i befolkningen, og det er grunn til å forvente mange ankomster også i fremtiden.

Utvalget er bedt om å utrede virkninger av høy innvandring for samfunnsøkonomien, for integrasjonskapasiteten og for videreutvikling av tillit og samhold i samfunnet.

Lave kvalifikasjoner

Den norske velferdsmodellen er både en ressurs og et problem når det gjelder integrasjon av innvandrere og etterkommere.

Modellen er sårbar overfor høy innvandring av voksne mennesker med lave kvalifikasjoner. Samtidig bidrar solide utdanningsinstitusjoner og relativt lav inntektsulikhet til stor mobilitet blant etterkommere.

Grete Brochmann Foto: Stenersen, Tor


Det norske velferdssamfunnet står overfor omstillinger. Økt forsørgerbyrde og mer usikre oljeinntekter vil kreve økonomiske og velferdspolitiske omprioriteringer.

Høy innvandring av personer med svake muligheter til selvforsørgelse vil representere en tilleggsutfordring og forsterke presset på offentlige finanser.

Erfaringsmessig har flyktninger og andre innvandrere fra lavinntektsland som gruppe vært en kostnad i offentlige budsjetter. Det motsatte gjelder arbeidsinnvandrere med relevant kompetanse.

Velferdsmodellen

Flyktninger og deres familiemedlemmer får ikke opphold for å bidra til norsk økonomi.

Det er viktig å holde fast ved at det er prinsipielle forskjeller på arbeidsinnvandring og flyktning-innvandring. Men det er like fullt svært viktig at de som faktisk skal forbli i Norge, blir integrert best mulig i arbeidslivet og i samfunnet ellers.

Det er viktig for individene selv, for den norske økonomien, samt for den politiske oppslutningen om en rettferdig og konsekvent asylpolitikk, og alle de sosiale ordningene nykommerne inkluderes i. Det er også viktig for å begrense sosiale forskjeller og spenninger som kan oppstå som resultat av økonomisk ulikhet.

Nye samfunnsmedlemmer bør i størst mulig grad bli gitt anledning til å yte – til å bli en del av det viktige gjensidighetsgrunnlaget den norske velferdsmodellen bygger på.

Har ikke lyktes

Norge har så langt ikke lyktes godt nok i å innlemme flyktninger i arbeidslivet.

Som det fremgår av utredningen, må økt yrkesdeltagelse blant flyktninger være en sentral del av en strategi for å bevare den norske samfunnsmodellen. Beregningene Statistisk sentralbyrå har gjort for utvalget, viser tydelig hvor stor gevinst det gir å få nykommere i arbeid.

Utvalgets analyser viser at det er et forbedringspotensial i den eksisterende integreringspolitikken. Men de skisserer også alternative tilpasningsstrategier hvis resultatene uteblir, eller de økonomiske rammebetingelsene blir vesentlig forverret.

Må mobiliseres

Særlig gjelder det å få de mange elementene i integrasjonsarbeidet til å henge bedre sammen, å bygge ned barrièrer og å gi muligheter for differensierte, langsiktige, men ikke nødvendigvis langvarige kvalifiseringsløp. Arbeidsretting, komplettering og påbygging av nyankomnes medbrakte kompetanse er sentrale stikkord.

Partene i arbeidslivet, og organisasjoner i sivilsamfunnet, må mobiliseres for best mulig å utnytte tilpasningsevnen i arbeidslivs- og velferdsmodellen.

Hvis det norske samfunnet ikke lykkes bedre med integreringen av innvandrere og flyktninger fra land utenfor Europa, er det risiko for at økende økonomisk ulikhet kan spille sammen med kulturelle forskjeller og svekke grunnlaget for samhørighet og tillit – og dermed for samfunnsmodellens legitimitet.

Viktige elementer

Utvalget ble også bedt om å vurdere hvordan myndigheter og samfunn kan bidra til å skape tillit og dempe potensialet for polarisering og konflikt.
Dette er et normativt ladet felt der det knapt er mulig å finne både en analyse og en politisk strategi som skaper bred konsensus. Men gitt den norske velferdsmodellen, vil en slik politikk måtte inneholde følgende elementer:

  • tiltak for utjevning av levekår – primært gjennom utdanning,
  • kvalifisering og aktivisering for arbeid,
  • motarbeiding av diskriminering og
  • utvikling av fellesarenaer i sivilsamfunnet.

Nasjonale retningslinjer

I tillegg til denne hovedtilnærmingen, understreker utvalget behovet for å markere tydeligere forventninger til innvandrere når det gjelder støtte til demokrati, likestilling og barns rettigheter, samt deltagelse i arbeidsliv og sivilsamfunn. Utdanning og arbeidsliv, som er de viktigste arenaene for integrasjon, er også sentrale for nykommeres tilegning av de kulturelle grunnverdiene i Norge.

Utvalget anbefaler at det utarbeides nasjonale retningslinjer for hva myndighetene skal gjøre når kulturelle eller religiøse praksiser står i veien for god integrasjon på disse arenaene.

Krevende men mulig

Utvalget legger til grunn at det er mulig å opprettholde opplevelsen av tillit og samhold i det norske samfunnet – også under forhold med høy innvandring, men anerkjenner at dette kan være krevende.

To forhold er avgjørende for å lykkes: Omfanget av innvandringen må over tid være i samsvar med absorberingskapasiteten i arbeidsmarkedet og velferdssystemet, og innvandrer må inkluderes på de sentrale arenaene i samfunnet. Det er også viktig at innvandrere og etterkommere tilegner seg de kulturelle forutsetningene for den norske samfunnskontrakten.

Absorberingskapasitet er imidlertid ikke noen statisk størrelse. Hensikten med denne utredningen er å bidra med analyser og vurderinger som kan føre til at denne kapasiteten øker.

Skal majoriteten av den norske befolkningen kunne akseptere fortsatt høy innvandring, må den være trygg på at det skjer innenfor stabile, forutsigbare og tillitsbaserte rammer.


På Twitter: @gretebrochmann

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Lese mer? Her er noen forslag fra oss:

Les mer om

  1. Innvandring
  2. Asylpolitikk
  3. Integrering
  4. Flyktninger
  5. Samfunnsøkonomi
  6. Migrantkrisen i Europa

Relevante artikler

  1. POLITIKK

    – Innvandringsdiskusjonen gir mye støy og konflikt

  2. POLITIKK

    Listhaug får rapport om innvandring og Velferds-Norge

  3. KRONIKK

    Integrering fra muslimske land går dårlig

  4. NORGE

    Faktaene om innvandring som skremmer – og beroliger

  5. KOMMENTAR

    Hvis Sylvi Listhaug håpet på mer innvandringsbekymring, har Brochmann-utvalget skuffet | Andreas Slettholm

  6. KRONIKK

    Statsborger i Skandinavia – hvem bør få innpass?