Kronikk

Hva Norge bør gjøre i Midtøsten | Henrik Thune

  • Henrik Thune, assisterende Direktør for NOREF (Senter for Internasjonal Konfliktløsning)
Norge har betydelig potensial på (...)og det er massevis av rom som må fylles både i Irak, Egypt, nord i Syria, Libya og sør for den arabiske Gulfen, skriver Henrik Thune. Her patruljerer norske styrker i Basra, Irak i 2003.

Norsk innsats bør utelukkende styres av hvordan Norge kan gjøre størst forskjell.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Midt i den kalde krigens kaldeste periode, den gangen verden føltes akkurat like svartmalt og utrygg som nå, utga tidligere utenriksminister Knut Frydenlund en liten granskning av den norske folkesjelens utenrikspolitiske bestanddeler: «Vi har spenningen mellom det innadvendte og det utadvendte…», skrev Frydenlund. «Vi har misjonæren som vil forkynne, og fangstmannen som vil høste.

Mye har forandret seg siden den gang.

Norge er ikke lenger det «lille landet» Frydenlund pleide å snakke om.

Med økningen av oljeinntektene og freden i norske nærområder, er Norge blitt en ganske stor utenrikspolitisk aktør.

Frydenlunds dualistiske norske folkesjelsdiagnose har likevel ikke mistet sin sannhetsgehalt.

Gjennom hele den første fasen av kampen mot internasjonal terrorisme, den som begynte med invasjonene i Afghanistan og Irak etter 2001, og som går tvers gjennom Den arabiske våren til IS’ kalifat, har Norge ofte ridd på to hester.

Henrik Thune.

På den ene siden har Norge vært den lojale, allierte militæraktøren med spesialstyrker på bakken og F-16 i luften.På den andre siden har Norge investert titalls milliarder i en uredd og ganske fremoverlent fred— og forsoningspolitikk, i god tradisjon med det mer utadvendte, og idealistiske, i den norske sjelen.

Militærmakt eller politiske løsninger?

Og nå er altså Frydenlunds utenrikspolitiske sjelskamp her igjen, og den hjemsøker oss med større alvor enn på lenge.

Hva bør Norge gjøre i Midtøsten? Hvordan kan vi hjelpe til med å svekke IS og stanse oppløsningen av statsorden i Midtøsten?

Bør Norge prioritere militærmakt eller politiske løsninger?

For å si noe om selve ordskiftet aller først: Den norske debatten om IS bør ikke reduseres til en debatt om det harde versus det myke, der militærmakt er realpolitikk og myke virkemidler er naivitet.

Vi står overfor en langvarig, kronisk verdimessig og geopolitisk krise i Midtøsten (med store konsekvenser lokalt og internasjonalt). I denne krisen er militære og politiske virkemidler like mye verdt. Norsk innsats bør utelukkende styres av hvordan Norge kan gjøre størst forskjell.

Norsk innsats bør utelukkende styres av hvordan Norge kan gjøre størst forskjell

Det er heller ingen god idé at alvoret i Midtøsten benyttes for å gro ideologiske inspirerte avsporingsdebatter om skolehijab eller mer generelle oppgjør med islam i sin jevne alminnelighet.

Slike debatter har ingen relevans med tanke på IS, og plasserer den islamske og kristne verden på kollisjonskurs, når dette trengs aller minst, i oppgjøret med ekstremistisk islamisme.

Nødt til å vende blikket utover

Det vi trenger er tvert om den pragmatiske og litt kjølige tilnærmingen.

Vi er nødt til å forsøke å fortrenge den interne frydenlunske sjelskampen og, i stedet, vende blikket bort fra oss selv, og utover.

Og da er det i hvert fall tre forhold som bør være styrende for politikken.

For det første: Kampen mot IS, og andre ekstreme bevegelser som Nusrafront i Syria og sjiamuslimske militser i Irak, er en kamp som kun kan vinnes i Midtøsten.

Så lenge den grunnleggende statsordenen har brutt sammen i store deler av Irak, Syria, Jemen, Libya og i Sinai, er det ikke IS som sådan som er kjernen av problemet. Problemet er statsoppløsning og fraværet av statsmakt.

Hvis dette vedvarer, vil IS, eller noe som ligner, rå grunnen. Det territorielle vakuumet gir IS evne til å tiltrekke seg tilreisende jihadister og skaffe seg inntekter.

Mister IS territoriene, forsvinner også mye av IS’ magnetisme og evne til å gjenføde seg selv andre steder.

Les også:

Les også

Flere i forsvarskomiteen er skeptiske til å bidra i Syria

En skinndebatt

Dette betyr, for det andre, at debatten om militære virkemidler eller politiske løsninger i stor grad er en skinndebatt.

På den ene siden finnes det ingen måte å fjerne IS’ territorielle kontroll på uten å bruke militærmakt. Samtidig er det hevet over rimelig tvil at en invasjon av IS sine områder med vestlige styrker heller ikke vil løse problemet.

IS, eller IS’ etterkommer, vil vende tilbake straks okkupasjonshæren trekkes ut igjen. Det var akkurat slik IS dukket opp igjen etter å ha gått under bakken årene frem til USA trakk seg ut av Irak i 2011.

Derfor, og for det tredje: De eneste som kan beseire IS militært er det arabiske sunnisamfunnet som selv bor i områdene IS kontrollerer.

Dette er hovedforklaringen på president Obamas skepsis til mer militærmakt, og er lærdommen USA tok med seg hjem fra Irak.

Da IS’ første kalifat ble nedkjempet i 2006, var dette ikke på grunn av USAs militærmakt, men fordi stammer og sunnimilitser selv gjorde opprør mot diktaturet til IS.

En sekterisk konflikt

Så hvorfor gjør ikke sunnisamfunnet opprør nå? Er det fordi flertallet støtter IS?

Svaret er ikke komplisert. Alt tyder på at de færreste er tilhengere av IS, men den største fienden er likevel andre, nemlig det de ser som sjiaregimet i Bagdad.

I Syria er det en lignende konflikt, med Damaskus som hovedfienden.

Konflikten som gir IS drivstoff er altså langt på vei en nesten ren sekterisk konflikt.

Dette har åpenbare konsekvenser: Når vi (les: USA og Frankrike) angriper IS fra luften eller med hjelp av iranske sjiamilitser i Irak, så fremstår dette lokalt som om vi angriper sunnisamfunnet på vegne av sjiaregimene i Bagdad og Damaskus. Vesten blir en sekterisk aktør.

Luftmakt kan derfor demme opp for IS, men de forsvinner ikke uten en bredere politisk løsning.

Les også:

Les også

Dette er de militære alternativene i kampen mot IS' terrorregime

Norge må prioritere

Så hva bør Norge gjøre?

Det første Norge må gjøre, er å prioritere. I mange år har Norge vært en betydelig utenrikspolitisk overskuddsnasjon. Vi er ikke lenger det «lille landet» Frydenlund beskrev på 1980-tallet.

Militær oppdemning mot IS for å hindre ekspansjon og tørke ut inntekter, er nødvendig

Norge har kunnet spre store ressurser tynt fordi vi har hatt råd til det, og fordi verden der ut egentlig ikke har angått vårt liv så mye. Det vi nå trenger er en fokusert langsiktig strategi som prioriterer de områdene der Norge reelt sett har komparative fortrinn.

Militær oppdemning mot IS for å hindre ekspansjon og tørke ut inntekter, er nødvendig. Norge deltar allerede i dette, og det er viktig. Men Norge har likevel liten tilleggsverdi som militæraktør i Midtøsten, og oppdemning er uansett ikke nøkkelen for å løse krisen på lang sikt.

Irak og Syria kan opphøre

Norges hovedtilnærming bør isteden være kampen mot radikalisering og statsoppløsning. Instrumentet for dette er den spisse og fremoverlente freds— og forsoningspolitikken.

Forsoning mellom sjia og sunni er ikke naiv misjonerende idealpolitikk i dagen Midtøsten. Det er hardkokt realpolitikk.

Hvis ikke borgerkrigene i Syria og Irak dempes, vil både Irak og Syria til slutt opphøre å eksistere, og radikalismen vil forsette med å vokse ut av dette bitre, emosjonelle gapet og spre seg.

Norges hovedtilnærming bør isteden være kampen mot radikalisering og statsoppløsning

Norge har betydelig potensial på dette feltet, og det er massevis av rom som må fylles både i Irak, Egypt, nord i Syria, Libya og sør for den arabiske Gulfen.

Den gamle verdens stormakter har derimot lite å tilby, de er fanger av sin egen geopolitikk, mens Norge rolle etterspørres.

Høstens budsjettforlik på Stortinget innebar store kutt i akkurat denne delen av kreativt norsk diplomati. Det var kanskje nødvendig. Men kuttene bør reverseres ved neste korsvei. Hvis ikke gjør Norge seg selv dårligere på det feltet der vi faktisk kan gjøre en forskjell.


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også:

Les også

  1. Her er USAs ønskeliste for hjelp i kampen mot IS

  2. IS er blitt verdens rikeste terrororganisasjon

  3. Araberne har sluttet å bombe IS

Les mer om

  1. Kronikk