Godt nytt år, Arbeiderpartiet

Jeg har tro på at 2023 blir et lysere år for mitt parti.

På denne dagen, en av årets første, har vi alle håp. For oss selv, familien, venner og for samfunnet vi er en del av. Dersom fjoråret var litt traurig, så håper vi det nye året blir litt lysere.

2022 var et litt traurig år for mitt parti, Arbeiderpartiet. Meningsmålinger ned på 15 og 16 prosent er ikke hverdags og var ikke akkurat den julegaven jeg ønsket meg. Som tidligere partisekretær og tillitsvalgt, men først og fremst som vanlig medlem så syntes jeg det er tungt. Derfor vil jeg på denne dag, med et håp om et lysere 2023, skrive litt om Arbeiderpartiet. Mitt parti.

Ikke suksess uten sosialdemokratiet

Arbeiderpartiets formål har utvidet seg gjennom historien. Fra å være arbeiderbevegelsens politiske fløy ble partiet etter krigen verktøyet for arbeiderklassen og den brede middelklassen i etableringen av det norske velferdssamfunnet. Rettferdighet og skikkelige arbeidsvilkår for arbeiderklassen er og vil alltid være en kjerne i partiets politikk.

Men samtidig som vi nådde målene våre, så har vi utvidet formålet.

Sosialdemokratisk politikk er i dag også skapende og konkurransedyktig næringspolitikk, innen rammene av et etablert trepartssamarbeid med høy grad av tillit.

Det er et bredt offentlig utdanningstilbud som ikke bare bidrar til sosial mobilitet, men også gir svært godt utdannede og tilpasningsdyktige arbeidstagere.

Sosialdemokratiet har skapt modeller som ikke bare gagner arbeidstagere, de gir også konkurransefortrinn til norsk næringsliv og norske bedriftseiere i en global økonomi.

Alt dette har skjedd innenfor rammene av sosial rettferdighet og progressiv likestillingspolitikk og en ansvarlig, pragmatisk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

I utenrikspolitikken har en regelstyrt verdensorden vært målet. Aktiv deltagelse i Nato, EØS og FN-organisasjoner har vært redskapene. Et medlemskap i EU er selvfølgelig en helt nødvendig, solidarisk ambisjon.

Jeg vet av erfaring at våre venner på høyresiden mener de også har bidratt til denne utviklingen. Det er selvsagt ikke helt feil. Men jeg tror det selv inne i tankesmien Civitas kontorer erkjennes at Norge ikke hadde vært den suksessen vi er i dag, uten sosialdemokratiet.

Målet viktigere enn middelet

For sosialdemokrater er målet viktigere enn middelet.

Som miljø- og samferdselsbyråd på 1990-tallet var jeg ansvarlig for å sette ut avfallsinnhentingen i Oslo på anbud. Der og da var det åpenbart den beste måten å samle inn byens søppel på.

I forrige bystyreperiode som byrådsleder var jeg med på å rekommunalisere avfallsinnhentingen, fordi markedsmekanismene ikke lenger virket. Anbudene hadde over tid vært for dårlig styrt av kommunen. Rekommunalisering var da den beste løsningen.

Som sosialdemokrat står jeg inne for begge løsningene. Det viktigste er at søppelet blir hentet, og at de ansatte har gode arbeidsforhold.

Sosialdemokratisk politikk er pragmatisk. Vi bruker mer enn gjerne markedsmekanismer og markedet for å nå politiske mål.

I Oslo sikret vi sammen med Hafslund og investorene Infranode og High Tech Vision full finansiering av karbonfangstprosjektet på avfallsforbrenningsanlegget på Klemetsrud.

Her tar Oslo kommune, som en offentlig aktør, et ansvar innen nasjonal og internasjonal grønn industriutvikling og bidrar til å utvikle ny teknologi for fangst og lagring av klimagasser. At vi lykkes med dette, er en forutsetning for de internasjonale klimaavtalene.

I tilfellet Klemetsrud fantes det ikke kommersielle aktører som var villige til å løfte dette prosjektet alene. Privat kapital var mulig å utløse kun sammen med offentlig eierskap.

Det offentlige kan ikke gjøre alt

Sosialdemokrater tror på offentlige fellesskapsløsninger i velferden. Ved at alle, både fattige og rike, bruker samme sykehus og sender barna på samme skoler og barnehager, unngår vi at det vokser frem ulike nivåer av tjenester i landet basert på evne til å betale.

Det betyr ikke at private og ideelle ikke har en rolle i velferden. Det offentlige kan ikke gjøre alt. Det er et rom for ideelle og private velferdsleverandører, særlig i nisjefunksjoner hvor private har opparbeidet seg bedre kompetanse enn det er hensiktsmessig å opparbeide seg i det offentlige.

Vi så under pandemien at private aktører var et viktig supplement. Men for norsk næringsliv og norsk økonomi må det være bedre om norske gründere fokuserer på ideer som er konkurransedyktige globalt, fremfor primært å jobbe for tilgang til å levere skattefinansierte velferdstjenester.

Skal være en bred allianse

Sosialdemokratiet er en bred allianse av folk som ønsker et samfunn med like muligheter for alle til å leve ulike liv. Akkurat det livet de ønsker.

Sosialdemokratiet er pr. definisjon inkluderende, ikke ekskluderende. Både jurister og reklametekstforfattere må være like velkomne som industriarbeidere og helsefagarbeidere. Vi må favne om industriarbeidernes «mastergradsavkom», som Marianne Marthinsen kaller det. De som har fått muligheter til høyere utdannelse som et resultat av sosialdemokratisk politikk.

Tillitsvalgte i partiet bør ha tilbrakt nok tid på en arbeidsplass til å forstå den usikkerheten arbeidstageren føler i møte med omorganisering og sammenslåing, og til å ha sett flere sider av en konflikt. Dette er helt vanlige arbeidsfolks hverdag, en hverdag sosialdemokratiet må målbære.

Alle politiske partier har i dag utfordringer med å rekruttere tillitsvalgte bredt fra arbeidslivet. Et sosialdemokratisk parti må her være litt bedre enn de andre partiene.

Arbeiderpartiet skal være en bred allianse hvor ulike interesser og ulike synspunkter brynes mot hverandre. Den spenningen er god og kreativ, og den gir gode, pragmatiske politiske løsninger.

Samtidig er det ingen selvfølge at det skal finnes et stort sosialdemokratisk parti i Norge. Å beholde et sosialdemokratisk alternativ i norsk politikk skjer ikke av selv. På sitt aller beste, som Ap-politikeren Trygve Bratteli var inne på, «forstår vi tiden vi lever i, og vi gir folk svar de kan tro på».

Jeg har tro på at 2023 blir et lysere år for mitt parti. Godt nytt år.