Protester skjer med større intensitet. Men veien mot redningen blir hard.

Erfaringen tilsier at regimet ikke er redd for å bruke grov vold.

Vi er nå en måned inn i de kraftigste protestene som har rystet Iran siden «The green movement» i 2009.

Protestene denne gangen ble utløst av at kurdisk-iranske Mahsa Amini døde i forbindelse med at hun ble arrestert for angivelig ikke å ha dekket til håret godt nok med hijaben. Det er liten tvil om at protestene overrasket alle, ikke minst myndighetene. De reagerte med sedvanlig brutalitet selv om tiltakene ikke alltid har vært effektive.

Det har vært en bredde og mangfold i protestene. Faktisk har de også bredt seg til selve symbolet på undertrykkelse – det beryktede Evin-fengselet. Protestene har vist seg å inneha en politisk intensitet som står i skarp motsetning til den undertrykkelsen som har vært et konstant trekk i iranernes liv.

Ledes av unge kvinner

Enda mer bekymringsfullt for regimet er det at protestene ledes av unge kvinner. Dette er en generasjon som aldri har kjent til noe annet enn den islamske republikken. De har vokst opp i harde tider både politisk og økonomisk.

Unge iranere har opplevd stadig strengere politiske restriksjoner og en daglig diett av regimepropaganda. Likevel stiller denne nye generasjonen ikke færre, men snarere langt flere og sterkere, krav om sivile og politiske rettigheter.

Tidligere generasjoner protesterte, men var redde for konsekvensene av enda en politisk omveltning. Det ble derfor argumentert for en reform av systemet – altså evolusjon snarere enn revolusjon.

Denne nye generasjonen har ingen minner om 1979 og har bare forakt for en reform som aldri ble virkelighet. De er ikke i humør til kompromisser. For dagens demonstranter er det ikke bare på tide å gjennomføre ideene om demokrati og menneskeverd, det er langt på overtid.

Brutal gjenopprettelse av orden

Responsen fra myndighetene har vært både selvgod, provoserende og nådeløs. De har avskrevet demonstrantene som en mobb, og de har vært raske til å skylde på «utlendinger».

Den øverste lederen Ali Khamenei fordømte demonstrantene som «ikke virkelige iranere».

Dette kan ses som en advarsel om den undertrykkelsen som ville følge. Skjønt regimet har prøvd hardt på å fremstille sikkerhetsstyrkene som humane, viser det store antallet videoer på sosiale medier noe annet.

Sikkerhetsstyrker angriper folk og eiendom vilkårlig for å skape en følelse av ustabilitet og engstelse som skal rettferdiggjøre neste trinn av strategien – en brutal gjenopprettelse av orden.

I de mer fjerntliggende delene av republikken, Kurdistan og Balutsjistan, det vil si sunnimuslimske utkanter av staten, har prosessen allerede begynt med styrke, men kanskje ikke med de forventede resultatene. Begge disse områdene er i realiteten i åpent opprør. De lokale innbyggerne, som er bedre bevæpnet enn sine urbane landsmenn, kjemper tilbake. Det er ikke overraskende at de største tapene av liv skjer i Balutsjistan med minst 50 prosent av antallet døde – for øyeblikket antatt å være totalt 200 tilfeller.

Dytter demonstranter inn i bagasjerom

I andre områder har myndighetene vært mer selektive i sin anvendelse av brutalitet. Men åpen ild mot demonstranter er blitt observert i flere byer.

Siden demonstrasjonene er relativt små og forskjellige, har regimet slitt med å finne gravitasjonssenteret. Men som i 2009 sikter myndighetene seg først og fremst inn mot dem som organiserer gatedemonstrasjonene, i et forsøk på å svekke kraften i demonstrasjonene.

I noen tilfeller er enkeltpersoner blitt skutt og drept, i andre tilfeller har arrestasjonene lignet mafiabortførelser med tungt bevæpnede menn som bunter sammen demonstranter og dytter dem inn i bagasjerom på biler.

Men tilfellene av motstand blir stadig vanskeligere for politiet å håndtere: kvinner som brenner hijabene sine, regimebannere som blir skamfert og noen ganger erstattet av plakater til støtte for monarkiet – og kanskje aller mest slående, protesterende skolejenter som roper skjellsord mot det religiøse lederskapet.

Det sistnevnte har ført til den absurde og forbausende situasjonen at sikkerhetsvakter angriper skoler med tåregass. Dette har i sin tur ført til at mange av landets mest populære kjendiser – som hittil har tidd stille om politikk – nå har sagt ifra. Eksempler er Irans to mest populære fotballspillere, Ali Daei og Ali Karimi.

Denne utviklingen har gjort myndighetene helt forfjamset. De er ikke vant til slik åpen tale. At regimet har slitt med å mobilisere et tilstrekkelig stort antall demonstranter til støtte for seg, må også være plagsomt for dem.

Hva skjer videre?

Det er vanskelig å forutsi akkurat hvor protestene vil gå herfra. Regimet kan til en viss grad trøste seg med at det har stått overfor og gått løs på protester tidligere. Erfaringen tilsier at regimet ikke er redd for å bruke grov vold.

I 2019 ble minst 300 demonstranter drept sør i landet. Men det faktum at disse protestene skjer igjen med urovekkende frekvens og større intensitet, antyder at undertrykkelsespolitikken ikke fungerer.

Disse protestene er ikke spontane raseriutbrudd. De reflekterer dypere sinne og utilpasshet i samfunnet og viser seg i streiker, misnøye og stadige tilfeller av motstand.

Selv om disse protestene avtar, vil de underliggende årsakene bli værende. De vil blusse opp igjen etter neste overgrep foretatt av et ideologisk stivnet regime som er helt ute av stand til å være tilkoblet befolkningen sin.

Det er ikke sannsynlig at regimet så lett vil oppgi den makten de har over befolkningen, og veien mot redningen blir hard. Men få vil nå betvile at den mentale trettheten har satt inn. Det er ganske enkelt et tidsspørsmål.

Oversatt fra engelsk av Bjørg Hellum.

• Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter