Å kysse det bra

Tror vi at vi gjør barnet vårt rustet til verden ved å børste av og si «vær nå litt tøff»?

«Sånn! Jeg kysser det bra», sa jeg til datteren min. Jeg oversatte bare et engelsk uttrykk direkte, «kiss it better», og tok den gråtende åtteåringens hånd i min mens jeg sa det. Det var et mikroskopisk sår på den. Jeg kunne selvfølgelig ha gjort det vi gjør i Norge: blåse. Jeg vet ikke hvorfor vi ikke kan trøste litt mindre luftbasert her til lands, men det er tradisjonen. Jeg for min del foretrekker den engelske måten å trøste på. For hver eneste gang barnet mitt blir skadet, om det så bare er et bitte lite papirkutt, går det et gys gjennom kroppen min – det føles verre enn å bli skadet selv. Klemmene og kysset jeg gir henne, roer ned også meg.

Og forskningen viser helt korrekt at jo gladere man er i den personen som blir utsatt for smerte, jo mer vil smerten de opplever, bli vår egen. Et eksperiment hvor man påførte mennesker smerte (bare ved hjelp av iskaldt vann), viste hvordan de som så på smerten, også selv følte smerte. Men følelsen av smerte hos tilskueren ble sterkere jo nærere relasjonen var: En venn eller en slektning følte mer empatisk smerte enn en perifer bekjent.