Kjære hvite kulturmann, jeg tror din tid er over!

  • Mala Wang-Naveen
Mala Wang-Naveen på scenen under Kommunikasjonsforeningens høstseminar.

«Jævla muslimhore!» «Du har fått jobben fordi du er brun.»

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Dette er to utsagn jeg kan tillegge to relativt kjente, norske såkalte kulturmenn. Og det var ekkoene fra disse utsagnene jeg hørte da jeg i forrige uke – som resten av landet – leste poeten og feministen Sumaya Jirde Alis vonde statusoppdatering på Facebook. En tekst som beskriver en kveld der hun ble offer for rasistiske ytringer fra en av Norges fremste komikere. Og der det nesten mest sjokkerende var at ingen grep inn før situasjonen var gått altfor langt.

Noe lignende det Sumaya opplevde, ble jeg også utsatt for da jeg var på samme alder. Og her er min historie.

Kulturmannen

I alle mine år som journalist har jeg opplevd «kulturbobla» som ganske trygg. I hovedsak har det dreid seg om litteratur, musikk, film, teater og samfunnsdebatt. Kolleger har stemt stort sett det samme, tankegodset har vært liberalt.

Men av og til har jeg støtt på «kulturmannen», like full av sine ambisjoner som sitt ego, overbevist om at han er for likestilling mellom kjønnene, pro-LGBTQI og fargeblind at bruken av ordet «neger» (nesten) har vært innafor.

Kulturmennene har ofte vært tafsete, kommentert både kropp og utseende og hatt kontroll på hersketeknikkene. Kulturmennene har også hatt temperament, ikke likt å bli motsagt. Negativ omtale er gjerne blitt møtt med nedlatende e-poster.

Det verste med kulturmannen er at han tror han er så dannet, verdensvant og belest at han faktisk må få lov til «å si ting som de er».

Muslimhore

I andre tilfeller kan møtet med en kulturmanns stygge bakside fortone seg slik:

Jeg var på en fest da jeg var i 20-årene. Da jeg høflig introduserte meg selv, ville han ikke vite av meg. Ut av det blå freste han at jeg hadde fått jobben min fordi jeg var brun. At han var av den ariske rase og ikke hilste på sånne som meg.

Min venninne responderte med å helle ølen sin på ham. Kulturmannen ringte dagen etter for å be om unnskyldning.

Dette var likevel ikke den verste opplevelsen. Det skjedde under et større arrangement. Det var god stemning og mange kjente på nachspiel. Jeg legger plutselig merke til at en av gjestene tar bilder av meg i smug. Jeg går bort til ham og ber ham slutte å ta bilder uten å spørre. Han er frekk og avvisende, så jeg tar telefonen ut av hendene hans og snur meg for å slette bildene av meg selv. Da kjenner jeg at han tar hardt i håret mitt, river hodet mitt bakover og roper: «Jævla muslimhore!»

Vitnene

«Skjedde det faktisk?» «Er det virkelig sant?» Dette var spørsmålene jeg ble stilt, dagen etter at jeg ble kalt «jævla muslimhore» av en kulturmann.

Det skjedde. 10–12 vitner kan skrive under på at dette skjedde, men det vil være pinlig for dem. For ingen av dem gjorde noe, før en av dem la kulturmannen i bakken.

De fleste antok at jeg hadde provosert ham. Andre skyldte på fylla. Noen prøvde til og med å vitse om det.

Til slutt var det en kvinnelig sjef som reagerte. Min daværende arbeidsgiver, Aftenposten, ønsket på det tidspunktet å anmelde mannen. Mannen ringte og ba om unnskyldning dagen etter. Jeg la en demper på den ubehagelige situasjonen fordi jeg var noen dager unna en boklansering.

Men jeg skulle ha anmeldt ham og – som Sumaya – delt opplevelsen på Facebook. Da hadde jeg kanskje stoppet ham, for denne mannen lærte ingenting. I stedet har han brukt mange år på å henge ut en annen mørkhudet kvinne i norsk offentlighet.

Ikke rasist

Disse episodene minner om sakene rundt kjendisprofilen Bernt Hulsker og komiker Atle Antonsen. Hulsker ble nylig dømt for hatefulle ytringer. Atle Antonsen ble anmeldt for det samme, men saken er henlagt.

Det er mange i kommentarfeltet som vil unnskylde dem med utgangspunkt i at ofrene enten er lettkrenket eller aktivistiske bruninger.

Andre igjen hevder at vi må sortere dem i den formildende kategorien «problemer med alkohol». Men er det ikke rart at denne klubben av menn som «bare dreit seg ut i fylla» begynner å bli såpass stor?

Er det ikke rart likevel at vi ikke kan si det som det er? At disse mennene synes å ha problemer med visse hudfarger?

Komfortboblen

Og bare fordi du er venn, fan, forlegger, redaktør, sjef eller manager til en person som har sagt noe rasistisk, trenger du ikke å unnskylde det. Viktigere enn å unnskylde er at du erkjenner rasismen, lytter og lærer. Og det holder ikke å lytte til Karpe - men også til de mange, mange stemmene som prøver å fortelle at rasismen finnes, og at de opplever den.

Etter et liv i kulturbobla slår det meg at altfor mange mener at rasisme ikke finnes. Noen er faktisk så ukomfortable med begrepet at de like gjerne har rotet frem et nytt begrep. De har funnet opp uttrykk som «utenforskap»! Og vips, ansvaret er skjøvet over på «de andre som føler seg utenfor». Ikke de som senker blikket eller slenger kommentarer, slik Sumaya opplevde.

Kulturminner

Min hverdag i dag leves i forskningens verden. Her er evidens, kamp om de beste hodene og 80 nasjonaliteter under samme tak. Her er engelsk og norsk. Her er verdens kriser utgangspunkt for arbeidet som gjøres.

I kulturboblen er det annerledes. Der er avstanden mellom mennesker, pengepotter og kjendisstatus så altfor kort. Det er bare å sjekke de blendahvite styrene i mange statsfinansierte kulturinstitusjoner.

Makten har i all tid vært samlet på få hender. Den «progressive» andedammen består av noen få, hvite fugler som ikke slipper inn andre. Mot dette bakteppet forstår jeg godt at kulturmennene er redde for å bli kulturminner.

Jeg forstår at kulturmennene må stå på bar og brøle i ansiktet på den yngre generasjon. De befinner seg jo plutselig i 2022, året diktsamlingen «Kvit norsk mann» kommer i tredje opplag og diaspora-pop fyller Oslo Spektrum ti kvelder på rad. Det er kanskje krampetrekninger vi ser, fordi den hvite kulturmannens hegemoni er over. I så fall ser jeg frem til den nye tiden.

P.S. Ble det for mange generaliseringer i denne teksten? Kjenner du deg ikke igjen, sier du? Tenkte meg det.

Mala Wang-Naveen var ansatt i Aftenposten fra 2000 til 2017.

Hun er redaktør for antologien «Norsk nok» (2022). En av bidragsyterne i boken er Sumaya Jirde Ali.

De to anonyme mennene i kronikken, samt Bernt Hulsker og Atle Antonsen, har fått tilbud om å svare samtidig på anklagene. Aftenposten har vært i kontakt med flere kilder som bekrefter hendelsene som Wang-Naveen beskriver, om de anonyme mennene.