Kjernekraft løser ingenting for Norge på kort sikt

Vi har hverken tid eller råd til å satse på det vi ikke kan.

For å nå klimamålene må vi gjøre det vi vet at virker, og ikke la oss rive med av hva de mest optimistiske ingeniørene mener kanskje kan fungere en gang i fremtiden.

Norge, Europa og verden står nå midt i en krevende energiomstilling hvor alle land juridisk forplikter seg til store utslippskutt. Sammen med energieffektivisering er det to hovedgrep i den globale energiomstillingen.

For det første gjennomfører vi en storstilt elektrifisering. Vi merker dette best ved at både bensinmotoren i bilen og oljefyren i kjelleren byttes ut. Slik effektiviserer vi energibruken. For å nå klimamålene må strømmen i tillegg være ren.

Det andre store grepet er derfor overgang fra kullkraft, oljefyring og sterkt forurensende gasskraftverk til utslippsfri strøm. Det er rent og effektivt. Der et kullkraftverk mister 40 prosent av energien sin i varmetap, produserer et vindkraftverk strøm ved første spinn på møllen.

Verdens største maskin

Den billigste og mest effektive produksjonen kommer fra teknologier som vind-, sol- og vannkraft, og det til tross for at de er væravhengige. Vi har alle møtt han karen som med mørk stemme kan fortelle at absolutt ingen av de menneskene som jobber med kraftproduksjon i Europa, har tenkt på hva som skjer når det ikke blåser.

Men det har de altså. Ikke bare det. De har tenkt på det svært grundig og i mange tiår.

Det nye kraftsystemet i Europa er verdens største maskin. Ulike værsystemer balanserer hverandre. Italiensk solkraft ved Middelhavet og polsk havvind i Østersjøen produserer på ulike tider.

Slik er det også i Norge. Produksjonen balanseres mellom både årstider og landsdeler. Når vannmagasinene har lite tilsig på vinteren, blåser det godt i vindkraften. Og i det daglige har vi et værmønster hvor det blåser på så forskjellige tider i Nord- og Sør-Norge at produksjonen jevnes ut.

Voldsomme kostnader og forsinkelser

Det andre utslippsfrie alternativet er atomkraft, som noen nå tar til orde for å bygge i Norge.

I motsetning til værbasert kraft produserer kjernekraften hele tiden. Den er hverken fleksibel eller regulerbar. Det skaper utfordringer i et kraftsystem som ikke bare skal ha nok kraft, men som til enhver tid må skyve akkurat like mye kraft ut på nettet som det forbrukes.

Storskala kjernekraft har vært preget av voldsomme kostnader og forsinkelser. Tidvis har utbyggingene vært så vanskelige at de får Follobanen til å fremstå som et suksessprosjekt.

Et nærliggende eksempel er det finske atomkraftverket Olkiluoto 3. En av de seneste utsettelsene skyldes at prosjektet allerede var så mange år forsinket, at de delene som først var blitt installert, måtte byttes ut fordi de var blitt gamle og rustet i stykker.

Av slike grunner er det også bygget svært lite ny kjernekraft i Europa de siste 30 årene, samtidig som forskning og teknologisk utvikling har skjedd i rekordfart på fornybare teknologier.

En viss teknologisk utvikling

Når byggeperioden er over, skaper kraftverkstørrelsen utfordringer. Hvert enkelt kraftverk er så stort at det skaper systemkritiske utfordringer når kraftverkene hver 18.- til 24. måned må stenges helt ned for å fjerne radioaktivt avfall, eller av andre årsaker ikke kan produsere. I tillegg til Vladimir Putins gasskrig mot Europa er stans ved atomkraftverk i Sverige og Frankrike en del av forklaringen på de ekstreme strømprisene det siste året.

Heldigvis for kjernekraften kan dette være i endring. Det skjer nå en viss teknologisk utvikling rundt mindre modulære kjernekraftverk, gjerne kalt SMR. Utviklerne av slike kraftverk mener selv at de skal kunne løse problemene som har gjort tradisjonell atomkraft lite attraktiv.

Over 80 forskjellige utviklere forsøker nå forskjellige design. De to første prototypene i verden er åpnet, men de befinner seg i henholdsvis Kina og i Russland. Ingen vestlige land kan følge det som skjer der.

Det er en utfordring at diskusjonen rundt disse spørsmålene ofte blander sammen hva de optimistiske ingeniørene håper de i beste tilfelle kan få til, rent teknisk, med hva vi som samfunn kan planlegge med at faktisk er gjennomførbart i den virkelige verden.

En del analytikere advarer nemlig nå om at SMR kan få et kostnadsbilde som ligner det tradisjonelle, samtidig som avfallsproblematikken faktisk kan være vanskeligere med små modulære reaktorer enn ved tradisjonell kjernekraft.

Vi begynner også å se disse utfordringene i praksis, etter hvert som demonstrasjonsanleggene beveger seg fra tegnebrettet til virkeligheten. Et eksempel kan være SMR-anlegget som bygges i Utah i USA. Dette skulle opprinnelig kunne produsere strøm til en kostnad på 55 dollar pr. MWh. Etter en rekke forsinkelser ble det i oktober 2022 klart at byggekostnadene alene kom til å bringe anlegget opp langt over 100 dollar pr. MWh. Utbyggeren selv kaller kostnadsnivået de nå ser, for «sjokkerende».

Mange ubesvarte spørsmål

Med få unntak foreslår selv de mest kjernekraftpositive i Norge bare å utrede spørsmålet. Det er så mange ubesvarte spørsmål rundt kostnader, avfallshåndtering og ulykkesrisiko at en slik utredning utvilsomt vil ta mange år. Og da har vi ennå ikke begynt å håndtere at Norge hverken har et lovverk som er tilpasset kjernekraft, nettplaner som er tilpasset det systemsjokket det vil innebære å sette kjernekraft i lokal produksjon, eller konsesjonsmyndigheter med kompetanse på denne teknologien. Det har tatt tiår å få dette på plass for vind- og solkraft.

Norge har forpliktet seg internasjonalt til ambisiøse utslippskutt innen 2030. I dagens situasjon er det kun mulig å nå målet gjennom økt utbygging av vindkraft på land, realisering av det uutnyttede potensialet i vannkraften og energiøkonomisering.

Kompetansen og våre naturgitte ressurser innen fornybar energi er Norges største konkurransefortrinn i energiomstillingen. Vi har hverken tid eller råd til å satse på det vi ikke kan.

Når – og om – kjernekraft skulle bli aktuelt i Norge, må det komme i tillegg til de løsningene vi allerede har, og som vi vet at fungerer. Ikke i stedet for dagens løsninger.