Kronikk

Derfor sier jeg farvel til Israel

  • Sayed Kashua
Forfatter Sayed Kashua har lenge levd med håpet om at palestinere og israelere en dag skal leve likestilte og fredelig sammen. Etter forrige ukes demonstrasjonstog i Jerusalem, hvor israelere ropte "død over arabere", ga han opp.

Da jødiske ungdommer stormet gjennom Jerusalem sist uke mens de ropte «død over araberne» og angrep arabere bare fordi de var arabere, da forsto jeg at jeg hadde tapt den lille krigen min, skriver Sayed Kashuas.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Ganske snart skal jeg dra herfra. Om noen dager reiser vi fra Jerusalem, og fra Israel. I går kjøpte vi små kofferter til barna. Vi trenger ikke pakke masse klær, særlig ikke vinterklær.

Sayed Kashua.jpg

De vil uansett ikke være varme nok i kalde Illinois, USA. Barna burde kanskje pakke med seg noen bøker. Et par arabiske bøker og noen på hebraisk slik at de ikke glemmer språkene. Men jeg er allerede usikker på hva jeg vil at barna mine skal huske fra denne plassen, som er så elsket og så hatet.

Den opprinnelige planen vår var å reise herfra om en måned. Men sist uke forsto jeg at jeg ikke kan være her lenger, og jeg spurte reisebyrået om de kunne få oss ut av landet så fort som mulig: «Gi oss enveisbilletter er du snill», presiserte jeg. Vi lander i Chicago om bare et par dager, og jeg vet ikke engang hvor vi skal bo den første måneden. Men vi finner vel ut av det.

Jeg har tre barn. En datter som allerede er blitt fjorten år, og to sønner på ni og tre. Vi bor i Vest-Jerusalem. Vi er den eneste arabiske familien i vårt nabolag, som vi flyttet til for seks år siden. «Du kan velge ut to leker», sa vi på hebraisk til vår minstemann som sto på rommet sitt og så på alle eskene med nedpakkede leker. Han begynte å gråte tross våre løfter om at vi ville kjøpe akkurat det han har lyst på når vi kommer frem.

Les Per Kristian Haugens kommentar:

Les også

Israel og Palestina: En konflikt for de nærsynte

«Det vil bli bedre for ham»

Jeg må også bestemme meg for hva jeg skal ta med meg. Der jeg står foran bokhyllene på kontoret mitt bestemmer jeg meg for at jeg bare kan ta med meg to bøker. Bortsett fra en diktsamling av Mahmoud Darwish og en novellesamling av Jubran Khalil er alle bøkene mine på hebraisk. Bøker jeg startet å kjøpe fra jeg var 15 år som har vært med meg hvor enn jeg har flyttet de siste årene. Jeg har nesten ikke lest arabiske bøker siden jeg var 14. På samme alder så jeg et bibliotek for første gang. For 25 år siden, da jeg fortsatt bodde i min fødeby Tira, kom mattelæreren min til mine foreldres hus og fortalte dem at det skulle åpnes en skole for begavede studenter i Jerusalem neste år. Han sa til min far at han syntes jeg burde søke, at jeg kunne ta opptaksprøven.

Jeg skrev en gang at den første uken i Jerusalem var den hardeste uken i hele mitt liv.

«Det vil bli bedre for ham der», husker jeg at læreren min sa til foreldrene mine. Jeg gjorde det ganske bra på opptaksprøven, jeg sto på intervjuene, og da jeg var på min datters alder forlot jeg Tira for å gå på internatskole i Jerusalem. Det var vanskelig, nesten grusomt. Jeg husker hvor mye jeg gråt da faren min ga meg en klem og forlot meg ved inngangen til min store nye skole som ikke lignet noe av det jeg var vant til å se i Tira.

Ulik de andre

Jeg skrev en gang at den første uken i Jerusalem var den hardeste uken i hele mitt liv. Jeg var så ulik de andre, både i klær og språk. Alle fagene var på hebraisk – naturfag, religion, litteratur. Jeg satt der og skjønte ikke et eneste ord. Når jeg gjorde et forsøk på å snakke, lo alle de andre elevene av meg. Jeg hadde så innmari lyst til å dra hjem igjen, til familien min, vennene mine og til det arabiske språket. Jeg gråt når jeg snakket med min far på telefonen, og ba ham om å komme og hente meg. Han svarte at slike omveltninger alltid er vanskelig i begynnelsen, men bare vent! Om et par måneder ville jeg komme til å snakke hebraisk bedre enn alle de andre.

Forsto makten i bøker

Jeg husker at litteraturlæreren vår ba oss om å lese The Catcher in the Rye av J.D. Salinger den første uken på skolen. Litteratur som fag eksisterte ikke i Tira og byen hadde ikke bibliotek (det har den fortsatt ikke). The Catcher in the Rye var den første boken jeg leste på hebraisk og den første skjønnlitterære boken jeg leste noensinne. Det tok meg flere uker å lese den, og da jeg først klarte å fullføre den skjønte jeg to ting om meg selv som forandret livet mitt. Det første var at jeg var i stand til å lese en hel bok på hebraisk, og det andre var at jeg elsket å lese bøker.

Jeg gråt når jeg snakket med min far på telefonen, og ba ham om å komme og hente meg.

Fra det øyeblikket av begynte jeg å komme regelmessig til biblioteket for å lese. Hebraisken min utviklet seg raskt til å bli tilnærmet perfekt. Internatskolens bibliotek hadde bare bøker på hebraisk, så jeg begynte å lese bøker av israelske forfattere. Jeg leste Agnon, Meir Shalev og Amos Oz. Om sionisme, judaisme og om byggingen av hjemlandet. Jeg forsto raskt makten som lå i bøker og snart satt jeg og leste historier om jødiske pionérer, om Shoah og om krig. I løpet av disse årene begynte jeg også å forstå min egen historie, og startet, litt ut av det blå, å skrive om arabere som bor på en israelsk internatskole i den vestlige delen av en jødisk by.

Ville redde gjennom skriving

Jeg begynte å skrive i den tro at alt jeg måtte gjøre var å fortelle historier fra andre siden, de jeg hadde hørt fra bestemoren min. Å skrive om hvordan bestefar ble drept i en krig om Tira i 1948, hvordan bestemor mistet all landjorden familien eide. Fortelle hvordan hun oppdro min far, som bare var et par måneder gammel da bestefar døde, mens hun forsørget seg selv og far ved å plukke frukt for jødene. Jeg ønsket å fortelle, på hebraisk, om faren min som satt i fengsel i flere år, uten dom, for sine politiske ideer.

Jeg ville fortelle israelerne den palestinske historien.

Jeg ville fortelle israelerne den palestinske historien. For når de leste den ville de saktens forstå og forandre holdning. Alt jeg måtte gjøre var å skrive, og okkupasjonen ville følgelig avverges. Bare jeg var en god forfatter ville mitt folk, boende i ghettoer, bli fri. Bare jeg fortalte gode historier på hebraisk ville jeg bli trygg. En til bok, en til film, enda en artikkel i avisen, enda et manus for TV, og mine fremtidige barn ville få en trygg fremtid. Takket være mine historier ville vi bli likestilte borgere med jødene.

Krigen er tapt

I 25 år har jeg skrevet på hebraisk, men ingenting har endret seg. I 25 år har jeg holdt fast om troen på at folk umulig kan være så blinde. I 25 år har jeg hatt få grunner til å være optimistisk, men likevel har jeg blitt ved troen på at det fortsatt er mulig at denne plassen, hvor arabere og jøder bor sammen, en dag vil bli en plass hvor historien til den andre parten ikke benektes. At israelerne en dag vil slutte å benekte Nakba , okkupasjonen, og lidelsene til det palestinske folket. At palestinerne en dag vil klare å tilgi, og at vi sammen vil bygge et land verdig å leve i, akkurat som i historiene med lykkelige slutt.

I 25 år har jeg skrevet på hebraisk, men ingenting har endret seg.

I 25 år har jeg skrevet og hørt bitter kritikk fra begge sider. Men det var først i forrige uke at jeg ga opp. Noe inni meg ble knust. Da en parade av jødiske ungdommer stormet gjennom byen sist uke mens de ropte «død over araberne» og angrep arabere bare fordi de var arabere, da forsto jeg at jeg hadde tapt den lille krigen min.

Jeg fulgte med på politikerne i mediene, og så at de gjorde forskjell på arabisk og jødisk blod. De med makten sa rett ut det de fleste israelere tenker: «Vi er bedre enn araberne.» I paneldebatter jeg deltok i ble det sagt at jøder er et overlegent folk og at de er mer fortjent livets rett enn araberne. Det gjør meg fortvilet at flertallet i dette landet ikke klarer å anerkjenne en arabers rett til å leve.

Les også:

Les også

Slik blusset konflikten opp igjen

Vil alltid være en araber

Etter å ha skrevet min aller siste avisartikkel var det noen lesere som krevde at jeg ble utvist til Gaza. De truet med å brekke bena mine og kidnappe barna mine. Jeg bor i Jerusalem, og jeg har fantastiske jødiske naboer, venner og kolleger. Likevel kan jeg ikke levere barna mine i barnehagen eller ta de med til parken med de jødiske vennene deres. Datteren min protesterer høylytt og argumenterer for at ingen vil finne ut at hun er araber fordi hun snakker perfekt hebraisk, men jeg vil ikke høre. Hun stenger seg inne på rommet sitt og gråter.

Ganske snart reiser jeg herfra, og står nå foran bokhyllene mine. Salingers bok, den jeg leste for fjorten år siden, holder jeg i hånden min. Jeg bestemmer meg for at jeg ikke vil ta med meg noen bøker likevel, jeg må konsentrere meg om mitt nye språk. Jeg vet at det blir vanskelig, nesten umulig å forstå, men jeg må lære meg et annet språk å skrive med og barna mine må finne seg et nytt språk å leve med. «Ikke kom inn», roper datteren min når jeg banker på døren hennes. Jeg går inn likevel.

Jeg setter meg ned ved siden av henne på sengen, og selv om hun har vendt ryggen sin mot meg så vet jeg at hun likevel lytter til det jeg sier. «Hør nå», sier jeg, før jeg gjenforteller akkurat det samme som min far fortalte meg da han forlot meg foran inngangen til den beste skolen i landet 25 år tidligere. «Husk at uansett hva du gjør i livet, så vil du alltid, uansett, være en araber i deres øyne. Forstår du det?»

«Ja, jeg skjønner», sier datteren min og gir meg en lang klem. «Det skjønte jeg for lenge siden, pappa.»

«Vi drar herfra snart», sier jeg og rufser til håret hennes akkurat slik jeg vet hun hater at jeg gjør. «I mellomtiden kan du lese denne», sier jeg, og gir henne The Catcher in the Rye .

Sayed Kashua er en palestinsk forfatter. Bøkene hans er blitt oversatt til tolv språk. Filmen Dancing arabs , basert på hans første bok, skal åpne årets Internasjonale filmfestival i Jerusalem.

Oversatt fra engelsk til norsk av Thea Storøy Elnan.

Les også:

Les også

  1. Derfor kriger Israel og Hamas nok en gang

  2. Israel bombet 160 mål på Gazastripen - frykt for blodbad

  3. Full krig eller forsoning? Det er opp til disse seks

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Midtøsten