Kronikk: En usedvanlig hard påkjenning? Asbjørn Jaklin

Mange som flyktet fra tvangsevakueringen, fikk aldri krigspensjon, selv om de slet med skader etter traumatiske opplevelser.

De gjemte seg i huler, frøs og sultet seg gjennom vinteren, og ble skutt etter av tyske soldater.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

I mange år etter krigen våknet hun av det samme marerittet. Hun drømmer at hun strever i snøen, høygravid med et lite barn på armen. Med den andre armen trekker hun sin syke mor etter seg. Hun må også prøve å passe på sine andre barn. Tyskerne skyter hele tiden etter dem.

Denne beskrivelsen av psykiske plager hos en kvinne fra Finnmark i årene etter krigen er hentet fra den norske trygderetten, som har behandlet 124 saker knyttet til tvangsevakueringen. Sakene gir et inntrykk av hvordan spesialister i helsetjenesten har vurdert påkjenningene folk i Nord-Troms og Finnmark ble utsatt for.

En gjennomgang av disse sakene, som jeg har gjort i forbindelse med dokumentarboken Brent jord 1944–1945 som utgis nå i høst, viser også at den norske staten har lagt listen svært høyt når det gjelder å tildele krigspensjon til dem som opplevde dramaet høsten 1944 og vinteren 1945.

Flyktet i kuleregn

Kvinnen var 26 år da hun rømte til fjells fra småbruket på Sørøya sammen med mannen sin og deres fire barn under åtte år. Hun var gravid med nummer fem. De tok inn i en gamme sammen med kvinnens mor og noen naboer.

På grunn av intens tysk patruljering i området måtte familien flykte videre. Fluktruten gikk opp og ned over flere fjellrygger til et nytt skjulested på Sørøya. I tillegg til ansvaret for barna måtte den unge kvinnen også støtte sin svake mor, som flyktet sammen med dem.

Matmangel på det nye skjulestedet tvang kvinnens svigerfar ut på fjorden for å fiske. Der ble han oppdaget av en tysk forpostbåt som åpnet ild. Svigerfaren klarte å komme seg til land, men ble truffet, hardt såret og tatt til fange.

Nå satte tyskerne flere soldater i land for å finkjemme området. 14. februar 1945 samlet 26-åringen ungene rundt seg, støttet sin svake mor og kjempet seg oppover løssnøen i fjellsiden mens de tyske soldatene, på land og i forpostbåten, skjøt etter dem. Kvinnen, barna og mora kom seg over en åskam mens kulene hvinte i luften rundt dem.

Etter en lang ferd i løssnø gjennom ettermiddagen, kvelden og natten nådde følget frem til yttersiden på Sørøya. Der møtte de norske styrker under kommando av kaptein Johan Godø. Da 26-åringen følte at hun var kommet i sikkerhet, brøt hun sammen. Påkjenningene tok overhånd. Hun ble evakuert av britiske destroyere til Murmansk og videre med lasteskip til Skottland. I april 1945 fødte hun sitt femte barn, en velskapt gutt, i en brakkeby for flyktninger.

Søkte krigspensjon

Kvinnen jobbet i helsevesenet i mange år, men ble etter hvert så plaget av muskelsmerter, depresjoner og søvnproblemer at hun ble sykmeldt i 12 år. Hun mente selv at plagene skyldtes påkjenningene under krigen.
Våren 1990 søkte hun om krigspensjon, noe som også kan gis til sivile som «er påført skade ved krigsulykke i riket».

Var 26-åringens opplevelser under krigen, og plager etter krigen, nok til at den norske staten ville innvilge henne krigspensjon?

Nei, mente Rikstrygdeverket. De avslo søknaden i september 1991. Saksbehandleren støttet seg på en spesialisterklæring som påpekte at kvinnen åpenbart hadde vært gjennom store påkjenninger. Men belastningen var «ikke avvikende i forhold til andre som hadde vært i samme situasjon», konkluderte spesialisten. Han fant heller ikke «med overveiende sannsynlighet at det var årsakssammenheng mellom den ankende parts plager og de påkjenningene hun hadde vært utsatt for».

Kvinnen anket Rikstrygdeverkets avgjørelse med hjelp fra Nasjonalhjelpens fond for krigens ofre. Trygderetten behandlet saken like før jul i 1995. Da var kvinnen 72 år.

Likestilt med motstandsarbeid

«Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark 1944–1945 utgjør et rystende og dramatisk kapittel i Norges krigshistorie,» slo de fast. Dommerne viste til den såkalte tilleggsloven som gir rett til krigspensjon for «personer som har gjort aktiv tjeneste i motstandsarbeidet» i minst seks måneder. Forutsetningen var at denne krigspåkjenningen hadde vært «usedvanlig hard».

Å unndra seg tvangsevakuering var etter hvert blitt likestilt med organisert motstandsarbeid. Den sivile ulydigheten som overvintrerne og huleboere i Finnmark og Nord-Troms sto for, ble altså funnet å være på linje med innsats i Milorg.

Nå ga Trygderetten seg i kast med å vurdere om huleboerne på Sørøya hadde vært gjennom en usedvanlig hard belastning. Det var lovens krav. Enhver normal person vil umiddelbart svare ja, men dette er jus, og lovgiverne hadde vært strenge.

Trygderetten slo fast at flere på Sørøya hadde lidd under mangel på mat, mens andre hadde ordnet seg med gode lagre. Boforholdene varierte også, fra ytterst kummerlige forhold til ganske brukbare. Den største påkjenningen, mente retten, var tyskernes iherdige anstrengelser for å pågripe dem som hadde unndratt seg evakueringsordren. Folk fryktet for hva som da ville skje.

Tvil om det var en usedvanlig hard belastning

Men «en kan vanskelig si at huleboerne som gruppe var utsatt for usedvanlig hard påkjenning,» konkluderte dommerne. De strakte seg så langt som til at belastningen måtte ha vært «nær opp til det usedvanlig harde». Noen gruppegodkjenning av krigspensjon kom altså ikke på tale. Det måtte individuelle vurderinger til i hver enkelt sak.

Javel, men hva med den den gang 26 år gamle kvinnen?

«Hun var høygravid og med stor fare for å kunne abortere og miste barnet,» mente dommerne. «Flukten foregikk i flere etapper, og de ble også beskutt av de tyske forfølgerne. At stefaren tidligere var tatt som gissel og at svigerfaren ble skadeskutt og tatt til fange, må utvilsomt ha forsterket det psykiske presset. Overfarten til Storbritannia fra Murmansk var dessuten meget dramatisk,» heter det i dommen.

Mange huleboere fikk ikke krigspensjon

Ja, det burde jo holde! Og det mente faktisk dommerne også. «Etter en samlet vurdering er retten derfor kommet til at den ankende part har vært utsatt for usedvanlig hard påkjenning.»

Saken endte altså godt for kvinnen. Hun ble gitt krigspensjon med en uføregrad på 100 prosent.

Etter å ha studert denne saken, er det lettere å skjønne hvorfor det har vært så mye uro rundt krigspensjonene, og hvorfor så mange har hatt problemer med å få søknadene sine innvilget. Staten har lagt en formidabel hinderløype av juridiske krav for søkerne. Mange huleboere kom aldri gjennom denne hinderløypa og måtte slite med psykiske lidelser uten å få krigspensjon.


Les flere av Aftenpostens artikler om tvangsevakueringen i nord:

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter