Kronikk

Brochmann 2 gjenspeiler forvirringen i norsk integreringsdebatt | Bjørn Stærk

  • Bjørn Stærk, skribent og programmerer
Schweigaards gate 17 i Oslo er ingen enkel bygning, på noen som helst måte.

Fra bakken ser alt annerledes ut.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Schweigaards gate 17 i Oslo er ingen enkel bygning, på noen som helst måte.

Alle som vil forstå innvandringen som endrer Norge bør ta seg en tur til Schweigaards gate 17 i Oslo, hvor Servicesenteret for utenlandske arbeidstagere og Skatt Øst holder til.

I ventesalen sitter mennesker på ulike stadier av veien inn i det norske systemet. Noen ønsker registreringsbevis fra UDI. Noen ønsker D-nummer eller fødselsnummer. Etter at du har fått fødselsnummer kommer du neppe tilbake.

Vi som er inne i systemet møter staten digitalt. Det meste kan gjøres på nett.

Schweigaards gate 17 er for dem som ikke er inne i systemet. Innvandrerne.

Og det er fullt året gjennom. UDI har ofte to måneders ventetid.

Mens man venter kunne man for eksempel lese Brochmann 2-rapporten, som beskriver innvandringen fra et fugleperspektiv. Her er det store linjer og store tall. Analysene er gode, og bygger på solid forskning, det er ikke det. Men fra bakken ser man ting som ikke er synlig ovenfra.

Jakten på fødselsnummer

Jeg sitter her med min britiske samboer for å få tak i den mest verdifulle gaven den norske staten kan forære en nyankommet EU-innvandrer. Oppholdstillatelse? Trygd? Nei, fødselsnummer. De magiske 11 sifrene som gjør det mulig å leve knirkefritt innenfor den gjennombyråkratiserte, heldigitale norske maskinen.

Bjørn Stærk er spaltist i Aftenposten

Uten fødselsnummer oppdager du for eksempel at legekontorer ikke vil snakke med deg. I teorien har EU-borgere rett på nødvendige helsetjenester, og så skal Norge sende regningen til hjemlandet. Men det hjelper ikke, for legene gidder ikke papirarbeidet.

Så drar du på en forvirret jakt etter gode privatleger. Kanskje kaster du bort, som oss, tusenvis på en lege på Oslo Akutten som etter flere besøk avslører at hun tror sykdommer kommer av nedarvede traumer.

Til slutt kommer du frem til at det bare finnes to gode helsetilbud i Oslo for innvandrere uten fødselsnummer: Hvis du har penger, Volvat. Hvis du ikke har penger, legevakten.

Alt annet er feil.

Mangelfull informasjon

Hvis du aner noe sultent og forvirret i blikket til de som sitter med kølapp i Schweigaards gate er det derfor, fordi ingen fortalte dem ting som dette.

Heller ikke jeg forstår hva som skjer. Jeg trodde dette skulle være lett. Jeg kan norsk. Jeg vet hvor jeg skal finne informasjon. Jeg har med meg en innvandrer ingen er redd for.

Men informasjonen jeg finner er uklar. Saksbehandlerne vi møter sier ting som har viktige mangler, eller er direkte feil. Jeg lærer meg å tenke kjapt når vi etter to måneders ventetid har tre minutter foran en saksbehandler som avslører at ting ikke er som vi trodde.

Iblant lurer vi på om det er verdt det. Mange EU-innvandrere tar seg aldri bryet med å registrere seg.

Kanskje lever de på en norsk kjæreste, eller jobber svart. Ingen gidder å kaste dem ut, for ingen er redde for hvite europeere. Vi kunne valgt å late som ingenting.

Så tar vi en kikk på regningen fra Volvat, og drar til Schweigaards gate igjen.

Utilsiktede hindringer

Etter ti måneder, med hjelp fra en ekstra kunnskapsrik saksbehandler fra Skatteetaten, får vi endelig utdelt det magiske nummeret.

Vi er heldige. Rundt oss sitter folk som ikke kan norsk, ikke har norske venner, og har dårlig råd. Noen av hindrene de møter er ment å være der. Men mange er utilsiktede. Ingen har besluttet at EU-innvandrere skal nektes legetime. Det bare er slik.

Noen har besluttet at Vox bare skal avholde norskprøven to ganger årlig. Men de har neppe tenkt på hva som skjer når man ikke rekker fristen, og vil søke på en jobb som krever norsk på nivå B2.

Noen har besluttet at det skal være vanskelig for utlendinger å opprette bankkonto i Norge. Det har med hvitvasking og terrorisme å gjøre. Men de har ikke tenkt gjennom pengefellen du havner i når arbeidsgiveren spør om lønnskonto, men du ikke får konto uten D-nummer, og ikke D-nummer uten arbeidskontrakt. Forhåpentligvis har du nok kontanter med deg for den måneden det tar å rydde opp i dette.

Den norske modellen

Disse hverdagslige hindrene er like fraværende i Brochmann 2 som i resten av norsk integreringsdebatt. Kanskje er de utenfor mandatet. Men hvem sitt mandat er de da innenfor?

Brochmann 2 handler mest om flyktninger, og hvordan disse kan integreres uten å ødelegge den norske modellen. Dette er mest et økonomisk spørsmål. Den norske samfunnsmodellen forutsetter at så mange som mulig jobber. Dermed betaler vi skatt, og skatten betaler for velferdsgodene. Siden spesielt flyktninger jobber mindre enn andre, er de en utfordring for systemet.

Integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) fikk nylig Grete Brochmanns rapport om innvandringens konsekvenser.

Men rapporten handler også om luftigere ting, som det å ha felles verdier. Verdien om at kvinner hører hjemme i arbeidslivet er spesielt viktig, siden systemet bryter sammen uten skatten deres. Det samme er verdiene som bygger opp under det høye tillitsnivået i Norge.

I dissensnotatene fra Asle Toje handler rapporten også om norsk kultur, som Toje påpeker er mer enn verdier. Nordmenn liker demokrati, men det å like demokrati gjør deg ikke norsk. Det ligger noe dypere der, noe som er vanskelig å tilegne seg.

Forvirret debatt

Disse tre nivåene – økonomi, verdier og kultur – henger sammen, men peker mot tre ulike visjoner av hva Norge er og skal være. Skal vi være en nasjon, et verdifellesskap, eller et økonomisk rammeverk?

Brochmann 2 gjenspeiler dermed forvirringen i norsk integreringsdebatt. Vi vet ikke hva slags integrering vi ønsker. Og selv om vi visste det, hva betyr alt dette i praksis?

Det er lett å si at «vi må våge å stille krav til innvandrerne».

Men hva betyr det, sånn helt konkret?

Jeg gjengir Tojes syn for samboeren min. «What is he going to do? Strap me to a chair and force me to watch a hundred years of Norwegian history?» svarer hun. På engelsk, selvsagt, fordi det selv etter månedsvis med norskopplæring er vanskelig å bytte ut språket vi bygget forholdet med.

Ingen norske venner

Så forteller hun om hvor vanskelig det er å få nordmenn som venner. Alle vennene hennes, ut over familien min, er innvandrere. Noen er briter, resten kommer fra hele verden. Et par er muslimer. Noen har nettopp kommet hit, andre har bodd her i flere tiår, og har fått barn med sin norske ektefelle.

Alle sier det samme: Det er nesten umulig å få seg norske venner. Ingen snakker med fremmede. Ingen hilser i butikken eller på bussen.

Etterhvert oppdager innvandreren at nordmenn bygger det sosiale livet sitt rundt deltagelse i felles aktiviteter. Derfor sier vi hei i skogen, og til andre hundeeiere. Fordi vi driver med det samme.

Men når innvandreren så finner seg en aktivitet å delta i, kanskje en forening, og forsøker å gli inn i samtalen, føler de seg til bry fordi nordmenn ikke liker å bytte til engelsk. Alle kan engelsk. Men de sukker når den ene innvandreren i gruppen tvinger alle til å bytte språk.

Det sukket blir lagt merke til.

Ikke plass til flere venner

Uansett oppdager innvandreren raskt at nordmenn ikke har plass til flere venner i livene våre. Vi har nok med vennene fra skoleårene. Derfor er rådet fra dem som har vært her en stund: Gi opp. Hold deg til utlendinger.

Dette har ikke med vesten mot resten å gjøre, eller landgruppene 1, 2 og 3 i Brochmann-rapporten. Syreren Hasan Kassas fortalte nylig om hvor hyggelig det var at noen snakket til ham på bussen. Norske lesere tok kanskje ikke poenget.

Men samboeren min hadde en lignende opplevelse i heisen. Hun visste ikke om hun skulle være glad for at noen brydde seg, eller lei seg fordi det var første og kanskje siste gang det skjedde.

Kanskje har de to møtt den samme kvinnen, som går rundt i Oslo og sprer glede blant innvandrere.

På en måte bekrefter dette Tojes poeng. Norsk kultur er svært vanskelig å ta del i. Men hva kan vi gjøre med det, når selv innvandrere fra nært beslektede kulturer ikke aner hvordan de skal få seg norske venner?

Krav til verdier

Det er noe som skurrer med menneskeforståelsen. Asle Toje og Erling Holmøy advarer mot å normalisere at man står med et bein i to kulturer. Men hva annet kan man gjøre, når en eller begge av foreldrene kommer fra utlandet?

Flertallet i utvalget vil nøye seg med å stille krav til verdier, ikke kultur. Også der lurer jeg på hva dette betyr, konkret. Jeg antar at de ikke mener det jeg hørte om nylig, en som gikk bort til en kvinne med nikab på bussen og sa «Hei du, sånn kler vi oss ikke i Norge».

Antagelig ser de heller for seg et statlig tiltak, som i en kursveiledning Kompetanse Norge har lagt ut. Den er full av nyttig informasjon om norsk kultur, som at man møter presist til avtaler, og ikke bruker fysisk straff mot barn.

Smarte innvandrere vil adlyde. Det straffer seg å ikke forstå lokale normer.

Men ser vi for oss at de blir overbevist, hvis de ikke var det fra før? Selvfølgelig ikke. De lar være å slå barna fordi de er redde for barnevernet. Innvandrere er livredde for barnevernet – også de europeiske.

Det beste vi kan få til

Kanskje er økonomisk integrering det beste vi kan få til, når innvandreren først har ankommet.

Politikerne kan ikke vedta verdier, kultur og vennskap, bare kjedelige regler om støtteordninger og incentiver.

De kunne tatt mer styring over hvem og hvor mange som får innvandre, noe jeg ønsker. Men det er ikke lett å lage kriteriene for en slik utvelgelse.

Etter å ha luket ut forslagene som springer fra islamhat og andre nasjonalkåte fantasier, sitter vi atter igjen med kjedelige økonomiske ord: Utdanningsnivå. Arbeidsmarkedsbehov. Kommunebudsjetter. Det Brochmann 2 kaller absorberingskapasitet.

Ikke verdier og kultur. Den tryllestaven har vi ikke. Det hjelper ikke å stå der med en trepinne og mumle «protegam norvegica». Det er bare en trepinne.

Vi må holde oss til det mulige. Og vi bør utfylle Brochmanns fugleperspektiv med bakkeperspektivet fra Schweigaards gate 17.

Da ser vi tusenvis av innvandrere som ikke får helsetilbudet hjemlandet deres er villig til å betale for. Vi ser en vei inn i Systemet som er full av forvirring og utilsiktede hindringer.

Og vi ser innvandrere som har gitt opp å få seg norske venner.

Twitter: @bjoernstaerk

Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Bjørn Stærk dekker et bredt spekter i sine spalter. Her er noen av hans populære tekster:

Les også

  1. Effektiv altruisme – veldedighet for kalkulatormennesker

  2. I landet uten muslimer er islamfrykt en folkebevegelse

  3. En radikal flyktningpolitikk krever en radikal evne til omstilling

Les mer om

  1. Integrering
  2. Norskopplæring
  3. Innvandring
  4. Nav
  5. Migrantkrisen i Europa