Kronikk

En biskop for mangfoldets Oslo | Harald Hegstad

  • Harald Hegstad professor i teologi ved MF, nestleder og tidl. leder i Oslo bispedømmeråd

I Ole Christian Kvarmes tid som biskop har kirken i Oslo etablert Kirkelig dialogsenter, der han hele tiden har vært styreleder. Han nyter stor respekt i byens ulike trossamfunn. I sommer ble han tildelt Brobyggerprisen fra den norsk-pakistanske 14. august-komiteen. Foto: Bendiksby, Terje / NTB scanpix

Selv i vårt sekulariserte samfunn får spørsmålet om hvem som skal bli nye biskoper i Den norske kirke relativt stor oppmerksomhet i mediene.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Dette har fortsatt også etter at ansvaret for å utnevne biskoper i 2012 gikk over fra regjeringen til Kirkerådet. Det viser at biskoper er religiøse ledere med stor symbolsk betydning og offentlig oppmerksomhet.
Lite kan måle seg med debatten i forbindelse med utnevnelsen av Ole Christian Kvarme til biskop i Oslo i 2005. Kvarme hadde da vært biskop i Borg bispedømme siden 1998, og hadde fått flest stemmer i den rådgivende avstemningen.

Utnevnelsen av Kvarme var kontroversiell på grunn av hans syn på homofilt samliv, der han inntok et mer tradisjonelt standpunkt enn sin forgjenger Gunnar Stålsett. Foto: Signe Dons

Stoltenberg advarte

11. mars 2005, samme dag som Bondevik-regjeringen utnevnte Ole Christian Kvarme til ny biskop i Oslo, kunne Aftenposten fortelle at Arbeiderpartiets leder Jens Stoltenberg hadde advart regjeringen mot å utnevne Kvarme.

Et argument Stoltenberg fremførte var at man med Kvarme ikke ville få en biskop som er «inkluderende, åpen og som står for toleranse og mangfold», noe som er «spesielt viktig i en by som Oslo med mange etniske minoriteter og mye mangfold».

Tross advarslene fra Stoltenberg valgte likevel regjeringen Bondevik å utnevne Kvarme, selv om to av statsrådene dissenterte.

Homofilt samliv

Det som gjorde utnevnelsen av Kvarme så kontroversiell, var hans syn på homofilt samliv, der han inntok et mer tradisjonelt standpunkt enn sin forgjenger Gunnar Stålsett. Det syn Kvarme ga uttrykk for, var imidlertid ikke annet enn det Den norske kirke offisielt sto for på det tidspunktet, og som han delte med en stor del av presteskap og menigheter – også i Oslo. Likevel har denne kontroversen klebet ved ham i hele hans bispetid, ikke minst i medienes omtale av ham. Prisen tok likevel Dagsrevyen som presterte å gjøre dette til et hovedspørsmål i forbindelse med kunngjøringen av avskjeden tidligere i år.

Kvarmes forhold til homofile skal naturligvis ikke være unndratt diskusjon og kritikk.

I forbindelse med Kvarmes avgang, kan det likevel være grunn til å se på hvilke andre saker som har preget hans bispegjerning.

Hva slags biskop har han vært, og hvordan har han profilert bisperollen? Ikke minst kan det være interessant å spørre hvordan han har håndtert rollen som biskop i det Stoltenberg karakteriserte som en by «med mange etniske minoriteter og mye mangfold». Sett på bakgrunn av Stoltenbergs advarsel er det ironisk at han nettopp ble tildelt Brobyggerprisen fra den norsk-pakistanske 14. august-komiteen.

Bredt kontaktnett med andre trossamfunn

Som biskop har Kvarme hatt et bredt kontaktnett med ledere for andre kirker og trossamfunn, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Mange av disse kontaktene har sin bakgrunn i hans tid som misjonsprest i Israel og som generalsekretær i Bibelselskapet. Tiden i Israel ga ha et inngående kjennskap til det religiøse og etniske mangfoldet i Midtøsten, der han også knyttet kontakter både til kristne, jødiske og muslimske ledere. Tiden i Bibelselskapet brakte ham verden rundt til kirker fra ulike tradisjoner. Dette var kontakter og perspektiver han tok med seg inn i bispetjenesten i Oslo, og han har ofte tatt imot internasjonale gjester i Oslo bispegård.

Opplevelsen av å representere et minoritetsstandpunkt kan ha gjort det lettere for Kvarme å identifisere seg med minoritetsgrupper. Kanskje var Kvarme nettopp en biskop for en by «med mange etniske minoriteter og mye mangfold», skriver Harald Hegstad. Bildet viser Oslo-biskopen sammen med leder i det Mosaiske trossamfunn, Erwin Krohn, og Shoaib Sultan tidligere generalsekretær i Islamsk Råd i forbindelse med et solidaritetstog mot Pediga i 2015. Foto: Pedersen, Terje / NTB scanpix

En brobygger

Som biskop i Oslo har Kvarme pleiet et nært forhold til mange religiøse ledere i hovedstaden. Det er bemerkelsesverdig at en tidligere misjonsprest for en organisasjon som søker å forkynne det kristne budskapet for jøder, har et så nært forhold til Det mosaiske trossamfunn. Det viser at troende mennesker som vitner om sin tro, ikke nødvendigvis virker truende for mennesker som er rotfestet i en annen tro, så sant det skjer i respekt og i en dialogisk tone.

Også i forhold til andre kristne kirkesamfunn har Kvarme vært en brobygger.

Kvarme har også hatt et nært forhold til Islamsk Råd og muslimske miljøer, og har jevnlig hatt møter med imamer i bispegården. Dette har lagt et godt grunnlag for samarbeid i krevende situasjoner med økt konfliktnivå, som under karikaturstriden i 2006 og i den pågående kampen mot voldelig ekstremisme.

I hans bispetid har kirken i Oslo etablert Kirkelig dialogsenter, der Kvarme hele tiden har vært styreleder.

Også i forhold til andre kristne kirkesamfunn har Kvarme vært en brobygger. Han har en nær relasjon til katolske miljøer og biskop Bernt Eidsvig. I Kvarmes bispetid har katolikkene fått leie Bredtvet kirke for å etablere en menighet i Groruddalen. Som første lutherske biskop ble Kvarme invitert til å preke i St. Olav domkirke under en gudstjeneste for terrorofrene i Paris i desember 2015.

Mange kristne i Oslo i dag er innvandrere, og disse spiller en stor rolle både i Den katolske kirke og i mange migrantmenigheter. Biskop Kvarme har nytt stor tillit i disse miljøene, noe som nylig kom til uttrykk da han spesielt ble takket for sitt engasjement på en flerkulturell pinsefestival på St. Hanshaugen.

Dyp personlig overbevisning

Når Kvarme har nytt så stor tillit i disse miljøene, kan det ha sammenheng med at han har stått for tradisjonelle verdistandpunkt som mange her kjenner seg igjen i. At han i tillegg har fått gjennomgå for slike standpunkter både fra presse og politikere, skaper gjenkjennelse.

Opplevelsen av å representere et minoritetsstandpunkt kan ha gjort det lettere for Kvarme å identifisere seg med minoritetsgrupper.

Kanskje var Kvarme nettopp en biskop for en by «med mange etniske minoriteter og mye mangfold», for igjen å låne Stoltenbergs ord.

Oslo-biskopen er en naturlig gjest på Slottet. I forbindelse med Stortingsmiddagen i 2012 geleidet Ole Christian Kvarme to av Aps røde stortingsrepresentanter, Else May Botten og Gunvor Eldegard, til bords. Foto: Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpix

Dialogens mester utad

Et paradoksalt trekk ved Kvarmes gjerning er at mens han har vært en dialogens mester på mange plan, har han ikke i samme grad ledet an i den kirkelige dialogen mellom grupper med ulikt syn på homofili og ekteskap, selv om han støttet vedtaket i Kirkemøtet som åpnet opp for to likestilte syn på vigsel av likekjønnede par. Forhåpentligvis vil ikke kontroversene omkring samliv og ekteskap være like dominerende i den neste biskopens tjenestetid, uansett hvilket ståsted han eller hun vil ha i slike spørsmål. Den nye biskopen må uansett finne sin egen profil for sin tjeneste.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kirkesamfunn
  2. Trossamfunn
  3. Kirkemøtet

Relevante artikler

  1. OSLOBY

    Ny biskop i Oslo: Han er mest kjent, men minst ønsket

  2. OSLOBY

    Ny biskop i Oslo: Dette er kandidatene

  3. OSLOBY

    Bymisjonsprest favoritt til å bli biskop i Oslo

  4. NORGE

    Stadig flere nordmenn velger privat begravelse

  5. A-MAGASINET

    Oslos nye biskop: «Tiggerne er en gave til oss, vi er heldige som har fått dem i gatene våre»

  6. KRONIKK

    Tre utfordringer til Oslos nye biskop | Einar Gelius