Kronikk

Unge rammes hardest av tiltak ment for andre grupper

  • Annika Melinder
    Annika Melinder
    Professor, Universitetet i Oslo og psykologspesialist
Samtidig som de unge ofte blir sett på som de minst lojale overfor smitteverntiltak, blir de hardest rammet i sine utviklingsbehov av tiltakene for å beskytte andre grupper, skriver kronikkforfatteren.

Unge mennesker har rett til å bidra i utformingen av tiltak og politikk som skal tjene dem.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Pandemien har påvirket alle generasjoner. Allikevel er det både strukturelle og funksjonelle faktorer som skiller aldersgrupper når det gjelder hvordan pandemien rammer. Det dreier seg både om hvilke skader sykdommen forårsaker, og hvilke tiltak man iverksetter for å minske skadeomfanget.

De strenge tiltakene som iverksettes nå, med stengte høyskoler og universiteter, rammer igjen de unge hardt, samtidig som de ikke har en egen stemme i disse vurderingene.

Fra et utviklingspsykologisk perspektiv er ungdomstiden viktig. Intellektuelt åpnes nye perspektiver ved at ungdommen kan se flere faktorer i en problemløsningssituasjon. Dette fremmer evnen til å undersøke ulike årsaker og underliggende mekanismer i et komplekst bilde.

I perioden utvikles også den kritiske tankemåten og handlingskraften som noen ganger forstyrrer familiefreden, men som oftest bringer nye perspektiver inn til de regjerende generasjonene.

Opplevelse av mening

Denne kognitive styrkingen muliggjør videre en problematisering av mening, og hva som kjennetegner det som er verdt å leve for. Ideologier, religion og eksistensielle temaer er helt vitale interessefelt som den unge utforsker på ulike måter. Opplevelse av mening struktureres omkring felles oppgaver, handlinger og mål som refererer til disse temaene.

Deltagelse i de store prosjektene blir derfor mer enn et engasjement. Det blir også en nødvendighet for den videre utvikling av individet og for markering av tilhørighet.

Greta Thunberg er et eksempel på et individ med den kraft unge mennesker har tilgjengelig, og som også kan samle andre til felles handling. Andre eksempler er mobiliseringen i Libanon etter eksplosjonen i Beiruts havn og Black lives matter-bevegelsen.

Det er helt nødvendig å anerkjenne betydningen av dette nevrale hopp som skjer i ungdomsårene. Ikke bare for å anerkjenne ungdomstiden per se, men for hele vår sivilisasjon.

Motivasjon ved selv å bidra

Like naturstridig ville det være å fornekte at ungdomstiden også er kjennetegnet av en massiv impuls til å formere oss. Til å «mate», sosialisere og være sammen med venner. Økt produksjon av kjønnshormoner i kombinasjon med økt risikotagning bidrar til at ungdomstiden pr. definisjon dreier seg om ekspansjon og utprøvning, også seksuelt.

Det er både knyttet håp til å kunne danne nye tilhørighetsgrupper, men også til å kunne styrke båndet til den opprinnelige flokken man ble født inn i. Det er motiverende for den unge selv å bidra med egne ideer, løsninger og forslag til hvordan disse nye relasjonene skal utformes.

De eldre generasjonene, med sin plattform, har en mulighet til å lære av de yngre og i fellesskap utvikle synteser som er bedre tilpasset nye krav i omgivelsene. Slik oppstår nye konstellasjoner og relasjoner i og mellom de ekspansjoner som menneskets biologi igangsetter.

En stadig større åpenhet omkring seksualitet og kjønn har for eksempel oftest vært drevet av unge stemmer, enten det dreier seg om fri abort eller kjønnsdysfori. I motsatt tilfelle, hvis ikke muligheten til denne utforskningen og ekspansjonen er mulig, hjemsøkes den unge av følelser av utilstrekkelighet, skyld og skam.

Slik sosial deprivasjon er skadelig. Impulsene finner ingen mottager og får et mindre tilpasset avsenderapparat for omgivelser som raskt endrer seg, betinget av anbefalinger og påbud. Vi ser en økning av depressive symptomer hos unge under pandemien som blant annet skyldes at det blir vanskeligere for dem å finne mottagere for sitt begjær og impulser til å søke nye allianser og utvide sin flokk.

Ungdom bærer tyngst

Ungdomstiden innebærer usedvanlige kognitive muligheter, og ungdom tiltrekkes av den større flokken utenfor familien. Denne gir sjanser for å finne mottagere av ymse begjær og meningsskapende handlinger. Med dette bakteppet må man spørre hvilken motivasjon de unge har for å trekke seg sosialt tilbake og se på hvordan middelaldrende politikere og helsebyråkrater ordner opp.

I et slikt perspektiv synes de unge å bære en vesentlig større del av byrden uten å få et ord med når tiltak designes. Kontrollert for hvor mange kontakter de respektive generasjonene har i sin vanlige hverdag uten covid-19, hvilke utviklingsbehov de har, samt hvilke evolusjonære forpliktelser de står overfor, tør jeg nesten påstå at ungdommen er den gruppe som sprer minst smitte i samfunnet, men altså bærer tyngst.

De unges skadebilde

De unge har et annet skadebilde. De blir sjeldnere alvorlig fysisk syke av viruset sammenlignet med eldre grupper. Skadebildet preges i stedet av helt andre tilstander, slike som savn, følelse av meningsløshet og nedstemthet. Man får ikke gjort noe, ikke møtt noen å utforske med, personlig og kroppslig. Nettopp de områdene som altså kjennetegner ungdommens og tidlig voksenalders utfordringer og muligheter i et utviklingspsykologisk perspektiv.

En studie av nesten 700 elever ved videregående skoler indikerte at mangelen på fysisk samvær med venner kunne knyttes til flere symptomer på angst, depresjon og ensomhet, og til økt bruk av sosiale medier.

Også andre aldersgrupper opplever ensomhet og nedstemthet. Men en større andel av disse har en partner de kan oppleve nærhet og sex med og en familie eller arbeidsplass de kan relatere til og bekrefte sin flokktilhørighet gjennom. Det er fristende å anta at skadebildet som knyttes til de psykososiale aspektene, er mer dyptgripende hos yngre enn eldre generasjoner.

Kan fortsatt rettes på

Ipsos omdømmepris for 2020 gikk til Helsedirektoratet for langsiktig arbeid med omdømme, trolig med en ekstra topp i formidlingen av informasjon om covid-19.

Mye har fungert bra i Norge under pandemien, men noe er galt.

Samtidig som de unge ofte blir sett på som de minst lojale overfor smitteverntiltak, blir de hardest rammet i sine utviklingsbehov av tiltakene for å beskytte andre grupper. Hvorfor ikke være proaktive og erkjenne den betydning tiltak og begrensninger har på unge? Det er fortsatt mulig å rette på det.

De europeiske menneskerettighetene, med barnekonvensjonen som spesifikk taleplattform for de yngre, gjør det klart at unge mennesker har rett til å bidra i utformingen av tiltak og politikk som skal tjene dem.

De unges deltagelse er et gode og har i tillegg en viktig funksjon for deres videre utvikling. Hvorfor ikke la de unge få en større plass ved myndighetenes bord, slik at de kan bidra med sin kritiske tenking, løsninger på utfordringer, motivasjon for livet og engasjement for flokken?

Les også

  1. Betaler influensere for å nå unge under pandemien. Nå skal forskere se på helsetoppenes kommunikasjon til folket.

  2. Denne gangen ville fagfolkene gå enda lenger

  3. Jakten på koronasyndebukker bør skrinlegges | Andreas Slettholm

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Barn og unge
  3. Smittevern
  4. Kronikk