Åge Hareide lever i et vakuum. Fotballen har alltid vært politisk.
Åge Hareide mener støtteaksjoner som «Black lives matter» og markeringer for homofiles rett til et verdig liv ikke har noe i fotballen å gjøre. Han lever åpenbart i et vakuum.
«Jeg synes vi skal holde fotballen ren.» Det var Åge Hareides ord til pressen etter at han støttet Uefas nei til å fargelegge Allianz Arena i regnbuens farger foran EM-kampen mellom Tyskland og Ungarn.
Det skulle være en stille markering mot Ungarns nye lovendring som forbyr «promotering av homofili». Landets korstog for å renske skolebøkene for mangfold har fått et samlet Europa til å reagere. Uefa avslo derimot Tysklands planlagte markering. Avslaget har høstet massiv kritikk, også fra fremtredende fotballprofiler.
Ingen politisk arena?
Hareide, derimot, støtter Uefas avgjørelse. Hans bruk av ordet «ren» er problematisk fordi han velger å reagere nettopp i denne saken. Ordet gir oss ufrivillig assosiasjoner til fortiden, til et krigsherjet Europa farget av blendingsgardiner, etnisk rensing og systematisk klappjakt på homofile.
«Man bør holde idretten og fotballen helt fri for politikk og andre propagandasaker, som Pride er», sa Hareide. Nylig beklaget han bruken av ordet propaganda. Hareide fastholder likevel at han mener fotballen ikke bør være en politisk arena.
Fotball er verdens mest populære idrett og har vært en naturlig talerstol for verdige formål gjennom alle år den har eksistert
Men fotballen har da vitterlig aldri vært fri for politikk. Den har til og med startet kriger. Fotball er verdens mest populære idrett og har vært en naturlig talerstol for verdige formål gjennom alle år den har eksistert.
Fotballen har støttet kampanjer for å få menn til å sjekke seg for prostatakreft og satt søkelys på menns psykiske helse. Ingen raljerer mot dette.
Én gang i året markeres Remembrance Day på britiske fotballbaner med ett minutts stillhet for å minnes de falne i krig, og spillerne bærer en valmue på drakten.
Premier League går foran
På 1970- og 1980-tallet ble fotballarenaene i Europa en uhyggelig utstillingsmonter for rasisme og flørt med nynazistiske ideer.
Fremveksten av hooligans og hatkampanjer mot spillere med mørk hudfarge truet enkeltspilleres sikkerhet, og noe måtte gjøres.
Det politiske arbeidet som siden da ble lagt ned for å få bukt med rasisme, særlig innen engelske Premier League, er beundringsverdig. Vi så det senest nå i vår. Alle engelske klubber boikottet sosiale medier fra 30. april til 3. mai, under kampanjeslagordet: «There is no room for racism. Anywhere.»
«Vi må bekjempe diskriminering hvor enn den eksisterer i samfunnet», lyder budskapet i Premier Leagues offisielle kanaler. Her jobbes det nå inn mot skoler og lokalsamfunn for å skape bevissthet omkring menneskerettigheter og ulike legninger.
Få står frem
Det er slett ikke slik Hareide påstår, at «vi spør bare om du er glad i å spille fotball, og om du står frem som homofil, vil vi behandle deg akkurat som før».
Det vet han for lite om, for det er en hverdag som fotballen nesten ikke kjenner til.
Djibril Cissé uttalte i 2005, mens han spilte for Liverpool, at han var redd for å bli stemplet som homofil hvis han kysset lagkameratene etter en scoring. Han sa det nok med et glimt i øyet, men det illustrerer likevel problemet. For det finnes praktisk talt fortsatt nesten ingen åpne homofile proffspillere. Og hvorfor gjør det ikke det?
Samme år som Cissés famøse sitat ble gjengitt i verdenspressen, holdt The Football Association (FA) sitt første toppmøte om homofobi. Det var starten på det som har resultert i et holdningsskapende arbeid.
Tidligere Crystal Palace-manager Alan Smith sa det treffende i et intervju med BBC: «Av 4000 profesjonelle fotballspillere er det umulig at ikke en eneste skulle være homofil. Jeg tror at det å stå åpent frem som homofil vil være svært vanskelig å leve med i det profesjonelle fotballmiljøet.»
Forbilder for forandring
Fotballen kan på samme måte som Stormberg og andre i næringslivet være med å påvirke, om så bare litt. Det kan handle om inkludering i arbeidslivet, etisk handel, naturvern eller klima og miljø. Som merkevare har både fotball og vi andre en stemme.
Potensialet for forandring er enorm
Husk endelig at hver eneste fotballstjerne er noens forbilde og idol, og idretten er en milliardindustri. Når en fotballproff adresserer samfunnsaktuelle spørsmål, blir det derfor kringkastet og lyttet til av fans verden over. Potensialet for forandring er enorm.
I fjor startet Manchester United-spiller Marcus Rashford (23) en underskriftskampanje der han krevde gratis lunsj til alle skoleelever i England, for å sette søkelyset på sosiale forskjeller blant barn. Én million skrev under.
7. november ble Rashford oppringt av statsminister Boris Johnson, som fortalte ham at det nå ble satt av 400 millioner pund til gratis skolelunsj. Har det gått ut over idrettens renhet at Rashford engasjerte seg politisk? Neppe.
Verdens mest populære idrett eksisterer ikke i et vakuum. La oss være glade for at den også kan brukes for å kjempe for alle menneskers livskvalitet og retten til et verdig liv.
Vi må skape endring, og det gjør vi ved å utfordre én holdning av gangen.
