Hvem er medlemmene i Sian? Vi spurte dem.

Undersøkelse viser at medlemmene i Sian er betydelig mer ressurssterke enn mange tror.

I løpet av kort tid har gruppen Stopp islamiseringen av Norge (Sian) gått fra være relativt ukjent til å dominere samfunnsdebatten i mange av landets største mediehus. De fleste har nå registrert den stadig mer konfronterende islamfiendtlige organisasjonen som blir møtt av mange fredelige og noen voldelige motdemonstranter.

På «gata» består Sian av en liten hard kjerne med lederen Lars Thorsen i spissen. Men bak disse gateaktivistene står både et sympatiserende omland på sosiale medier og en mer dedikert gruppe av det som trolig er noen hundretalls medlemmer. Hvem er disse medlemmene? Og hva forteller det om Sian?

Ved hjelp av ledelsen i Sian sendte vi i vår ut en spørreundersøkelse til gruppens medlemmer. 184 svarte på undersøkelsen. Hvor stor andel dette utgjør av den totale medlemsmassen, vet vi ikke ettersom gruppen holder medlemstallet hemmelig. Kanskje ligger det på rundt halvparten. Det er i hvert fall en vanlig svarprosent i tilsvarende medlemsundersøkelser blant politiske partier. Det unike materialet kan fortelle oss en god del om hvem som støtter Sian.

Godt plantet på høyresiden

For det første er det tydelig at Sian tilhører ytre høyre i norsk politikk. Riktignok mener nok mange i Sian at høyre-venstre-aksen er utdatert, men når de likevel må velge, plasserer mer enn to tredjedeler seg selv mellom syv og ti på en skala hvor null er helt til venstre og ti helt mot høyre.

39 prosent stemmer på Frp, mens nesten 32 prosent stemmer på partier enda lenger til høyre, slik som Demokratene, Selvstendighetspartiet og Alliansen.

Ikke overraskende er medlemmene aller mest opptatt av innvandring: 94 prosent nevner dette som én av tre viktige saker. En annen sak som ofte nevnes, er (motstand mot) EU/EØS, noe som antyder en mer generell nasjonalistisk innstilling.

Medlemmene er også svært systemkritiske: En betydelig andel har absolutt ingen tillit til sentrale liberaldemokratiske institusjoner. Det gjelder først og fremst etablerte medier (68 prosent), regjeringen (56 prosent), Stortinget (45 prosent), men også universitetene (23 prosent), rettsvesenet (18 prosent) og politiet (15 prosent). Og legger vi til de som har liten tillit, blir andelene betraktelig høyere.

En annen type ytre høyre-aktivister

For det andre viser materialet at medlemsprofilen er annerledes enn hva mange kanskje tror. I Norge på 1990-tallet var ytre høyre-aktivistene ofte unge, marginaliserte menn. Riktignok er de fleste Sian-medlemmene menn (85 prosent), men ellers skiller de seg markant fra de typiske 1990-tallsaktivistene.

De er eldre: Over halvparten av Sian-medlemmene er over 60 år, og over tre fjerdedeler er over 50 år. Og de er rimelig ressurssterke: Halvparten har universitets- og høyskoleutdanning, de tjener mer enn gjennomsnittsbefolkningen, over tre fjerdedeler har vært eller er medlemmer av andre frivillige organisasjoner, og kun én fjerdedel er single.

De fleste er dessuten åpne om sitt medlemskap og har – noe overraskende – i liten grad opplevd negative reaksjoner fra sine omgivelser.

Ideologisk aktivisme over hele landet

For det tredje: Sian har ingen lokal forankring hvor medlemmene er motivert av tilhørighet og sosialt samvær, slik tilfellet var på 1990-tallet. Gruppens medlemmer er derimot spredt over hele landet: Flest bor i Viken og Oslo (40 prosent), men mange er også bosatt i sør (Rogaland, Agder og Vestfold og Telemark) (22 prosent) og i vest (Vestlandet og Møre og Romsdal) (16 prosent). Gruppen har også noen medlemmer i Trøndelag og Nord-Norge.

De fleste medlemmene bruker generelt lite tid på politisk aktivisme, og det meste skjer på nettet. Halvparten er med i Sians Facebook-gruppe, hvor de gjerne er aktive i kommentarfeltene og publiserer ting selv.

Gitt medlemmenes geografiske spredning og begrensede aktivisme er det derfor ingen overraskelse at svært få gir uttrykk for å være motivert av sosiale behov. Sians medlemmer er først og fremst drevet av en politisk og ideologisk overbevisning.

Nesten 9 av 10 oppgir muligheten til å kunne påvirke utviklingen i landet som en «svært viktig» grunn for deres medlemskap. Og nesten halvparten nevner det å kunne få sagt hva de mener. Bare en fjerdedel peker på muligheten til å møte andre likesinnede.

Medier som rekrutteringsplattform

For det fjerde er det tydelig at medieeksponeringen og nettaktivismen er de primære rekrutteringsverktøyene. Nesten ingen er blitt dratt med i gruppen av venner og bekjente: Så godt som alle (97 prosent) meldte seg inn på egen hånd.

Og mens kun en liten andel (10 prosent) hørte om Sian gjennom bekjente, er ganske mange blitt kjent med Sian gjennom sosiale (27 prosent), etablerte (26 prosent) eller alternative (16 prosent) medier. Omtrent en tredjedel var først medlemmer i Facebook-gruppen før de ble betalende medlemmer.

Det er ganske åpenbart at aktivisme på «gata» fører til rekruttering på «data».

Over halvparten er blitt medlem etter 2017, året da Sian ble mer aktive. Og jo mer kontroversiell, jo mer oppmerksomhet: Bare i vårt materiale er det flere medlemmer som eksplisitt nevner reaksjonen på koranbrenningen i Kristiansand i fjor som den viktigste grunnen til at de meldte seg inn.

Marginale, men ikke marginaliserte

I sum fremstår Sian som marginale (på gaten), men ikke marginaliserte (i samfunnet). Det er få medlemmer som møter opp på demonstrasjoner, men den bredere medlemsmassen fremstår som ressurssterk og lite stigmatisert.

Dessuten har gruppen tusenvis av tilhengere på sosiale medier, og ifølge HL-senterets befolkningsundersøkelse fra 2017, har (deler av) deres budskap klangbunn hos hver tredje nordmann.

Dette gjør eventuelle motstrategier overfor Sian til en krevende øvelse. Hvis gruppen konfronteres for hardt og for ofte, vil det bare føre til økt medieeksponering, altså gruppens viktigste rekrutteringsverktøy.

Hvis gruppen ignoreres, risikerer man imidlertid at tankegodset normaliseres ytterligere, og at den muslimske minoritetsbefolkningen føler seg enda mer ekskludert og mistenkeliggjort.

Kronikken er basert på masteroppgaven til Hans Peter Tranøy. Anders Ravik Jupskås var Tranøys veileder.

Få oversikt over debatten om Sian og ytringsfrihet her:

• Stopp islamiseringen av Norge (Sian) har de siste månedene demonstrert i flere byer i Norge, blant annet Bergen og Oslo.
• De er blitt møtt med motdemonstrasjoner – og i noen tilfeller med vold.
• Politimester i Oslo Beate Gangås forklarer hvorfor politiet tillater Sian å spre et hatefullt budskap.
• Fanny Bråten i Sian spyttet på og rev sider ut av Koranen under en såkalt «krenkefest» i Oslo.
• Er det politiets oppgave å sørge for at Koranen kan bli skjendet? spurte Jørgen Lorentzen i et debattinnlegg i Aftenposten.
• Ja, svarte kommentator Andreas Slettholm og forklarte det med at Stortinget har slått fast at terskelen for å forby hatefulle ytringer skal være høy.
• Å drive psykisk vold mot andre er ikke en ytring, svarte Jørgen Lorentzen i et senere innlegg.
• Koranbrenning er ikke psykisk vold, skriver Lars Gule ved Oslo Met.
• Fatima Almanea og Mohammad Usman Rana i den muslimske tenketanken Wasila skriver her om hvordan de mener muslimer bør reagere på hets og krenkelser.