Kronikk

Islam- og intergreringsdebatten: Dårlig utsikt fra skyttergravene | Jon Horgen Friberg

  • Jon Horgen Friberg
    Forsker ved Fafo
Det er vanskelig å ikke bli imponert av de unge, nye stemmene som nå kommer på banen, skriver Fafo-forsker Jon Horgen Friberg om (f.v.) Sofia Nesrine Srour, Amina Bile og Nancy Herz som her mottar årets Fritt Ords Honnør.

Den fastlåste norske islam- og integreringsdebatten fører til at unge som kjemper for å finne sin egen plass i det norske samfunnet, ikke får den støtten og anerkjennelsen de fortjener.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Det er vanskelig å ikke bli imponert av de unge, nye stemmene som nå kommer på banen, skriver Fafo-forsker Jon Horgen Friberg om (f.v.) Sofia Nesrine Srour, Amina Bile og Nancy Herz som her mottar årets Fritt Ords Honnør.
Jon Horgen Friberg

Med boken Hvem snakker for oss? har Bushra Ishaq utløst nok en omdreining i den polariserte skyttergravsdebatten om islam og integrering.

Debatten om boken

Basert på funn fra en spørreundersøkelse blant norske muslimer der flertallet gir uttrykk for positive holdninger til demokrati, likestilling og menneskerettigheter, hevder hun at det ikke finnes noen store verdikonflikter mellom muslimer og majoriteten i Norge, og at vi heller bør fokusere på negative holdninger mot muslimer.

På sosiale medier og i avisspaltene har debatten dreid seg om metode. De som sympatiserer med Ishaq, mener vi nå har fått fasiten om muslimer i Norge, mens de som er kritiske til innvandring og islam mener undersøkelsen bør skrotes.

Se denne:

Holdninger til Norge på 35 sekunder:

Hva vet vi egentlig?

Men hvis vi lar spørsmålet om svarprosent og metoden ligge, hva vet vi egentlig om verdikonflikter i det flerkulturelle samfunnet, og er vi blitt noe klokere av debatten i kjølvannet av boken?

På ett vis bekrefter den voldsomme kritikken noe av det Ishaq skriver. Fritt Ord-prisvinneren har tidligere trukket seg fra offentligheten på grunn av hets og trusler. Heldigvis er det mange unge muslimer som ikke lar seg skremme til taushet, men terskelen blir ganske høy når de må tåle så mye dritt – gjerne fra «begge sider» – når de deltar i offentligheten.

Og til tross for metodiske svakheter kan forskere på feltet kjenne seg igjen i mye av det som beskrives i boken: Det er for eksempel ingen grunn til å tvile på at de fleste muslimer setter pris på det norske demokratiet, er positivt innstilt til menneskerettigheter, ikke minst religionsfriheten, at de liker den norske velferdsstaten, velfungerende institusjoner og at de mener det er viktig å følge norsk lov.

Nyttig korrektiv

Så kan man spørre hvor interessant det er å vise at «alle» er for likestilling, menneskerettigheter og demokrati – folk kan tross alt legge svært ulike ting i slike generelle begreper.

  • Det er for eksempel mulig å være «for likestilling» og samtidig mene at menn og kvinner bør ha «komplementære» roller.
  • Eller å være for demokrati og samtidig mene at blasfemi bør straffes (bare spør Senterpartiet, som forsøkte å gjeninnføre blasfemiparagrafen i 2009).
  • Man kan til og med mene at det norske demokratiet er tipp topp og samtidig mene at idealsamfunnet egentlig burde være basert på guds lover.

Folks holdninger er ikke alltid konsekvente. Men en grei huskeregel er at dersom svarfordelingen i en spørreundersøkelse ligner resultatene fra presidentvalget i Turkmenistan, så er spørsmålene antagelig dårlig formulert og funnene av begrenset interesse.

Men for dem som måtte gå rundt og tro at muslimer flest ikke ønsker å være en del av det norske samfunnet eller at mulla Krekar og Ubaydullah Hussain er representative for norske muslimer, så kan denne undersøkelsen være et nyttig korrektiv.

Vi kan ikke avskrive alle verdimotsetninger

Dessverre går både Ishaq selv og en del journalister altfor langt når de tolker funnene.

At muslimer flest oppgir at de setter pris på demokrati og likestilling, betyr ikke at vi kan avskrive alle verdimotsetninger. Muslimer er en sammensatt gruppe med ulike syn på så mangt, men i snitt er de langt mer konservative i religiøse og sosiale spørsmål enn den innfødte befolkningen.

Dette handler ikke bare om religion, men religion gir ekstra tyngde og legitimitet til konservative holdninger.

Disse verdiforskjellene er særlig fremtredende i spørsmål om toleranse for annerledes troende, kjønn og seksualitet, skam og ære, holdninger til homofili, hvorvidt gutter og jenter kan være kjærester, sex før ekteskap, om det er greit å gifte seg på tvers av religion, hvem som bør ta seg av barn, unges autonomi og foreldres autoritet, blant annet.

Innlysende forskjeller

At det er forskjeller mellom mange muslimske innvandrere og den øvrige befolkningen i slike spørsmål, burde for øvrig være innlysende for alle som har reist litt, folk bytter ikke ut sine holdninger ved grensen.

Det behøver ikke være et problem, men det kan ofte bli det. Ikke minst for unge som havner i skvis mellom ulike forventninger og risikerer alvorlige begrensninger i sin frihet og livsutfoldelse, i verste fall med fare for eget liv og helse. Eller for unge homofile som går på innvandrertette skoler der mange av medelevene fordømmer deres legning.

Det er mulig å fange opp disse forskjellene i surveyer, men da må man ikke bare ha god svarprosent, man må også stille litt andre spørsmål enn det Ishaq har gjort.

For noen år siden gjennomførte Hanne Kavli og Marjan Nadim ved Fafo en spørreundersøkelse om familiepraksis og likestilling i innvandrede familier. Den ble gjennomført av et flerspråklig intervjuerkorps på respondentenes eget morsmål, og viste betydelige forskjeller i holdninger og praksiser knyttet til ekteskap, kjønnsroller og likestilling.

Nylig gjennomførte vi en undersøkelse blant ungdom i videregående skole i Oslo og Akershus, der elevene fylte ut et omfattende spørreskjema i skoletiden. Den viste blant annet store forskjeller i religiøs toleranse og holdninger til homofili.

Betydelige kulturelle endringer

Men dette er ikke hele historien. Samtidig viser disse undersøkelsene nemlig at det også pågår betydelige kulturelle endringer innad i den innvandrede befolkningen. Både familiepraksis og holdninger til likestilling er i endring, og de unge som nå vokser opp er mindre religiøse og langt mer liberale enn både foreldregenerasjonen og unge i opprinnelseslandene.

Synet på homofili

Hvis man spør ungdom i Midtøsten, Iran og Pakistan, svarer mellom 70 og 90 prosent at homofili aldri er akseptabelt. Blant norskfødte ungdommer med foreldre fra de samme landene svarer under 30 prosent det samme.

Det er fortsatt ti ganger flere enn blant unge uten innvandrerbakgrunn, men er langt færre enn blant unge i opprinnelseslandene og langt færre enn blant unge som selv har innvandret.

Religion og verdier

Samme mønster finner vi for en rekke spørsmål om religion og verdier. Det pågår med andre ord en betydelig sekulariserings- og assimileringsprosess i den innvandrede befolkningen.

Skyttergravsdebatt

Ishaqs bok og den påfølgende debatten føyer seg dessverre inn i et velkjent mønster:

På den ene siden insisterer «innvandringsmotstandere» og «islamkritikere» på at kulturelle forskjeller er hugget i stein og trumfer alt annet. De «vestlige verdienes» mest høylytte forsvarere synes i det hele tatt å ha liten tro på at det de forsvarer faktisk «virker».

På den andre siden står de som ikke vil anerkjenne at det finnes noen kultur- og verdimotsetninger i det flerkulturelle samfunnet – alt kan bortforklares med klasse eller noe annet, og alt snakk om kultur og religion slås raskt ned på som «stigmatiserende».

Endringene mistes av syne

Resultatet er at de store sosiale endringene som finner sted rett foran øynene våre mistes av syne. En ny generasjon muslimer er nå i ferd med å kjempe til seg en egen identitet og en egen plass i det norske samfunnet.

De gjennomgår ikke bare en gedigen klassereise, de kulturelle endringene som følger med denne klassereisen er også slående for alle som gidder å se. Og det til tross for betydelig motstand – både fra de i majoriteten som ikke vil anerkjenne at de kan være en del av fellesskapet, og fra folk i deres egne miljøer, som ikke vil at de skal bli «for norske».

Imponerende unge stemmer

Ikke alle lykkes og fallhøyden kan være stor. Men det er vanskelig å ikke bli imponert av de unge, nye stemmene som nå kommer på banen.

Les boken Skamløs, av Nancy Herz, Amina Bile og Sofia Nesrine Srour. Den gir en levende og håpefull beskrivelse av hvordan det er å stå midt oppe i disse kulturelle brytningene, og hvordan de systematisk jobber for å «øke takhøyden i sitt eget liv» som de så fint formulerer det. Prøv så å se for deg hvor de er om 10 eller 20 år!

Dessverre synes ikke noe av dette fra skyttergravene i «den store norske islamdebatten». Hverken Ishaqs bok eller hennes argeste motstandere bidrar dermed til å forstå de viktigste sosiale endringene i dagens Norge. De bidrar heller ikke til at ungdom som står midt oppe i disse brytningene får den støtten og anerkjennelsen de fortjener.

Les mer om

  1. Skam og ære
  2. Skamløs
  3. Integrering
  4. Islam i Norge