Kronikk

Blå klimastillhet | Bjørn Stærk

  • Bjørn Stærk, spaltist og forfatter

Det er mange måter å ikke snakke om klima på, skriver Bjørn Stærk. Foto: FEDERICO GAMBARINI/TT/NTB Scanpix

Høyresiden ser ut til å tro at klimaspørsmålet forsvinner hvis man ikke snakker om det.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Du lærer mye om folk av hva de snakker om, enda mer av hva de ikke snakker om. Høyresiden i Norge snakker ikke om klimapolitikk.

Bjørn Stærk er spaltist og forfatter. Foto: Thomas Sirland

Jon Hustad oppsummerte nylig norsk politikk for den liberale svenske tenketanken Timbro. Han skrev om Norges løpske oljepengebruk, småsakene Høyre og Arbeiderpartiet prøver å være uenige om, og Solberg-regjeringens manglende reformevne.

Klimapolitikk ble ikke nevnt, ikke engang som en trussel. Et tema alle bekymrer seg for. Et tema hvor teknologi, vitenskap og internasjonale avtaler står i konflikt med grunnmuren for norsk økonomi.

Jon Hustad Foto: Pauls Sigve Amundsen/NTB scanpix

Hustad kaller Norge et økonomisk absurdistan, og illustrerer det selv ved å skrive om oljeavhengighet som om klimapolitikk ikke finnes.

Minerva

Det er mange måter å ikke snakke om klima på. Den konservative nettavisen Minerva snakker ikke om klima ved å outsource det til eksterne skribenter. MDG-politikeren Anders Skyrud Danielsen skriver månedlig om aktuelle temaer, så som Norges tåkete klimamål og risikoen oljenæringen står ovenfor. Andres Bjartnes fra Energi og klima har skrevet om klima i partipolitikken, Nina Jensen fra WWF om elbiler.

Minervas egne skribenter skriver sjelden om klimapolitikk, og når de gjør det er det på en abstrakt måte. De eksterne skriver om aktuelle temaer. Mathilde Fastings artikkel i 2016 om grønn vekst handler mest om teori: At vi må finne markedsvennlige løsninger som stimulerer til teknologisk utvikling, og at vi bør bevare troen på en global karbonavgift, selv om det er urealistisk.

Et fint unntak er Ragnhild Ulltveit-Moes intervju med Idar Kreutzer i Finans Norge, som er fullt av konkrete ideer om markedsvennlig klimapolitikk.

Jan Arild Snoen, Minerva. Foto: Ørn Borgen

Konservative ideer

Den eneste i Minerva-redaksjonen som ofte skriver om klima er Jan Arild Snoen, som er en lukewarmer, en som mener at klimaendringene ikke er så farlige og at vi ikke bør gjøre så mye med dem. Han er kritisk til medier som han mener overdriver klimaproblemet.

Snoens artikler er saklige og aktuelle, og en nyttig motvekt, men en motvekt mot ingenting. Den ene Minerva-skribenten som mener at klimaendringer ikke er så farlig, forstår at det er viktig å skrive om hva Trump betyr for Parisavtalen, mens de som mener det er problem ikke skriver om det.

Nils August Andresen, ansvarlig redaktør i Minerva. Foto: Erlend Aas/NTB scanpix

Redaktør Nils August Andresen dykket høsten 2016 ned i den konservative idétradisjonen for å vise hvilke svar den kan gi på vår tids store spørsmål, så som innvandring og økonomisk ulikhet.

Konservative, skriver Andresen, tror på kontinuitet, forankring og tilhørighet. De er på sitt beste når de balanserer det personlige mot det kollektive: Personlig frihet, men forankret i et fellesskap og i båndet til generasjonene før og etter oss.

Andresen svømmer i en tradisjon som er så full av klimarelevante ideer at det er en bragd å omgå temaet helt. Men den bragden utfører han.

Civita

Den liberale tenketanken Civita gir ut notater og rapporter om klima en gang eller to i året. Måten de ikke snakker om klima på er ved å snakke mest om det de er mot, og lite om hva de er for.

I et notat fra mars i år skriver Mats A. Kirkebirkeland at Enova driver med dyr og uhensiktsmessig klimapolitikk. I 2015 skrev han at grønne sertifikater er dyr og uhensiktsmessig klimapolitikk. Nylig forklarte Haakon Riekeles at lavutslippsoner er dyr og uhensiktsmessig klimapolitikk. Man venter med spenning på å få høre hvilken klimapolitikk som er dyr og uhensiktsmessig i 2018.

Det ene klimatiltaket Civita liker er karbonavgifter, hvor inntektene gis tilbake til innbyggerne. Håvard Saksvikrønning skrev en rapport om dette i 2015.

Jeg liker også denne ideen. Avgifter er økonomenes teoretisk riktige svar på klimaproblemet. Økonomer har gjerne rett i teorien. Men å innføre en avgift som både er høy nok til å påvirke oppførselen vår og omfattende nok til at ingen kan vri seg unna er politisk science fiction.

Science fiction

Kald fusjon, som Nils Holme anbefalte at vi forsker på i et Civita-notat i 2015, er også science fiction. Samfunnsforskerne får krangle med fysikerne om hvilken av disse universalkurene som er minst usannsynlig. Det er lov å drømme, men vi kan ikke utsette husvasken mens vi venter på at noen skal finne opp en vaskerobot.

Kristin Clemet, leder i Civita. Foto: Stig B.Hansen

Det eneste Civita-notatet jeg kan finne fra de siste årene som har et konkret og jordnært forslag til klimapolitikk, ble skrevet av Villeman Vinje i 2015. Han foreslo en omlegging av bilavgiftene som han mente ville føre til betydelige utslippskutt.

Civita deltar i klimadebatten, men den røde tråden i engasjementet deres er at de er mot konkrete tiltak, og liker seg best i teorienes verden. De leter etter klimapolitikken som gir resultater til lavest mulig pris, når vi ikke engang har funnet en klimapolitikk som gir resultater.

Aftenposten

Aftenpostens Ole Mathismoen skriver godt om klimaforskning, men mer som journalist enn som kommentator. Avisens kommentatorer bidrar lite.

Trine Eilertsen, politisk redaktør i Aftenposten. Foto: Rolf Øhman

Politisk redaktør Trine Eilertsen oppsummerte biodrivstoffdebatten i mars. Iblant skriver hun om oljenæringen. Men som hos Minerva, kommer de mest aktuelle innleggene utenfra, på debattsidene. Og som hos Civita, er man sikrere på hva man er mot enn hva man er for.

Kjetil B. Alstadheim, Dagens Næringsliv. Foto: Morten Holm/NTB scanpix

Kanskje den eneste kommentatoren i en borgerlig avis som skriver godt og aktuelt om klimapolitikk er Kjetil B. Alstadheim i Dagens Næringsliv.

Problemet er ikke at høyresiden er uenig med meg om klima, men at de ikke snakker om det. Noen oppfører seg som om problemet forsvinner hvis de overser det lenge nok. Noen har funnet det teoretisk riktige svaret, og sier seg fornøyd med det.

Mange unngår nok temaet fordi det er vanskelig. Det forstår jeg, men det er delvis høyresidens egen feil. De har valgt ut klimapolitikken som et område man kun skal bruke økonomiske verktøy til å forstå. Så blir de overrasket over at de ikke forstår noe.

Hva betaler man tanketenkere for, om det ikke er for å sette seg inn i vanskelige temaer?

Det er uansett ingen unnskyldning at temaet er vanskelig. Hva betaler man tanketenkere for, om det ikke er for å sette seg inn i vanskelige temaer?

Hva er vi for?

Her er noen spørsmål høyresiden kan følge opp, hvis de vil bryte stillheten.

  • Hvilken betydning har sprangene i fornybar energi og annen grønn teknologi for norsk oljenæring? Kan vi stole på hva et statlig storfirma sier om sine egne fremtidsutsikter, eller bør vi etterprøve dem?
  • I dag er det billig for oljeselskaper å lete etter olje. Staten betaler det meste av kostnadene, i håp om å få det igjen som skatteinntekter om noen tiår. Tar vi på oss for mye risiko?
  • Vi ønsker å finne tiltak som fungerer. Fungerer den norske kampen for karbonavgifter og kvotehandel? Fungerer jakten på billigst mulige utslippskutt, sammenlignet med for eksempel den tyske støtten til sol- og vindkraft?
  • Stemmer det, faktisk og moralsk, at det ikke har noe å si hva Norge gjør for klimaet?
  • Hva kan konservative idealer som måtehold, verdighet og ansvar fortelle oss om klima og bærekraft?

Og til sist: Hvilke realistiske, men virkningsfulle, norske klimatiltak er vi for?

Les også:

  1. Les også

    Bjørn Stærk: Statoil har større tro på mirakler enn på fornybar energi

  2. Les også

    Bjørn Stærk: Kanskje Oslo trenger mindre vei |

  3. Les også

    Bjørn Stærk: Integrering: Mitt syn fra bakken

Les mer om

  1. Klima
  2. Klimapolitikk
  3. Bærekraft

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Klimapolitikken trenger borgerlige ideer | Bjørn Stærk

  2. DEBATT

    Bjørn Stærk bør bekymre seg vel så mye for venstresidens klimapolitikk

  3. DEBATT

    Bjørn Stærk skriv som om fakta ikkje finst, når han skriv at vi som visstnok er konservative her til lands, ikkje snakkar om klima.

  4. KULTUR

    Profilert kommentator sier opp i The New York Times: – Avvikende stemmer føler seg presset ut, mener norsk mediekritiker

  5. DEBATT

    Skolestreikene og klimaoppropet peker på en demokratisk krise

  6. KRONIKK

    Farvel til den liberale idealdebatten