Kronikk

Hvorfor er det så viktig å kneble kvinner?

  • Heidi Helene Sveen
Hvorfor er det så viktig å kneble kvinner som forteller sine historier? spør Heidi Helene Sveen.

Hva skyldes denne enorme motviljen mot å ta inn over seg kvinners fortellinger om sextrakassering og overgrep?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hva skjer med kvinner som åpent forteller om erfaringer med seksuell trakassering? Det kan debatten som oppstod i kjølvannet av Cathrin Svanevik Frøyens innlegg i herværende avis på søndag fortelle oss.

Frøyen beskriver en rekke krenkende hendelser og frykten som mange kvinner kjenner seg igjen i. Hun tar også opp den seksualiserte hetsen kvinner møter når det uttaler seg i mediene:

« Men nå lurer jeg på om en kvinne kan si at kvinners situasjon i Norge i dag er problematisk, uten at hun skal latterliggjøres, avfeies og kritiseres for å være egoistisk og usolidarisk, mens sidelinjen roper at her er det kuk som må til, som en slags feminist-motgift.»

Et utbredt problem

Verbal seksualisert trakassering i en eller annen grad er hverdagskost for mange kvinner som deltar i den offentlige samtalen, særlig når temaet er kvinne— eller likestillingsrelatert. Paradoksalt nok blir reaksjonene på Frøyens innlegg om temaet selv et eksempel på dette.

Facebook-veggen til sosiolog og Dagbladet-spaltist Kjetil Rolness hagler det med nedlatende kommentarer i en tråd der han lenker til Frøyens innlegg.

Heidi Helene Sveen

Selv mener Rolness innlegget hennes inneholder «paranoide generaliseringer» fordi hun sier at opplevelsene er «vanlige».Men hun sier det jeg selv tenker, at dette dessverre er vanlig, i den betydning at det er utbredt. Vi leser om problemet i avisene, stadig vekk. Nå sist om kvinnelige tolker som angivelig sextrakasseres av polititjenestemenn.

Kvinner sextrakasseres av universitetsansatte, av leger, av trenere, av politikere eller mer tilfeldige menn de møter i sine liv. Veldig mange av disse er menn som ville blitt beskrevet som «normale» av sin omgangskrets og kolleger.

Seksuell trakassering er ikke et uvanlig fenomen. Det er ikke en anomali i en ellers harmonisk kultur mellom kjønnene. Det er et strukturelt problem som må tas tak i på et samfunnsnivå.

Kunne lett laget en 20-punktsliste ...

Jeg har selv opplevd sextrakassering mange ganger i mitt liv, både på jobb, blant såkalte «venner» og ute i offentligheten. Jeg kunne lett lage en 20-punktsliste med opplevelser som går langt over streken av hva kvinner bør finne seg i, og tidsspennet strekker seg fra tenårene helt frem til for et par år siden.

Jeg føler meg forpliktet til å fortelle om hendelsene i solidaritet med mine medsøstre som kanskje tror de er alene om sine historier. Jeg burde skrive om det private, brette ut det skamfulle, for med litt flaks, eller egentlig ganske mye flaks, så begynner kanskje folk å ta problemet på alvor. Og da får vi kanskje en politikk som virkelig tar grep, som setter av penger til forskning, og kanskje sparer vi noen kvinner for fremtidige opplevelser hvis vi har kunnskap om hva som skal til for å få redusert omfanget.

... men den belastningen orker jeg ikke

Men så leser jeg tråden til Rolness, og da forstår at mine historier, de kommer jeg aldri til å fortelle i offentligheten. Den belastningen orker jeg ikke. For hør bare hvordan Frøyen blir møtt, av både kvinner og menn:

Mann: — Jeg aner ikke om damen dikter eller om hun har hatt det grusomt, men dette er iallfall ikke virkeligheten.

Kvinne: - Min konklusjon er at hun har et oppblåst selvbilde som tirres av å si kuk flest mulig ganger. Hun bør forklares hva å ta ansvar er for noe.

Mann: - Den latterlige generaliseringen hun bedriver er helt på jordet, og i tillegg ganske stygg; da er det heller ingen grunn til å tro at det hun skriver om påståtte egne erfaringer er sannere.

Mann: - Enda en overspent, underkvalifisert og, ærlig talt, ikke veldig vesentlig ung kvinnestemme som Rolness velger å gi enda mer fokus enn hun ellers ville fått.

Det oser av forakt

Tråden til Rolness oser av forakt. Som trådeier gjør han ingen forsøk på å stoppe flommen av hatefulle kommentarer. Men enda verre, Frøyen blir beskyldt for å lyve. I tillegg til dette mener flere av «debattantene» at Aftenpostens redaksjon burde brukt Vær Varsom-plakatens punkt 3.9. Frøyen burde vært beskyttet mot seg selv ved at avisen ikke satte innlegget på trykk, fordi hun visstnok er psykisk ustabil.

Og det er mer. For det er nå en gang slik at det finnes kvinner som ikke har opplevd det de vil kalle trakassering. De kjenner heller ingen andre som har innrømmet å bli utsatt for fenomenet.

«Går det an å spørre hvorfor enkelte opplever dette HELE tiden mens de fleste av oss ikke er i nærheten?», skriver en kvinne retorisk.

Hun spør ikke hva det er med denne typen menn som får dem til å trenge seg på kvinner, hun spør ikke om det er henne selv som har vært veldig heldig. For det må vel være noe med disse kvinnene, noe som gjør at de får denne uønskede seksuelle oppmerksomheten, ikke sant? Ja, hvorfor opplever noen kvinner voldtekt, mens andre ikke gjør det?

Det tallene viser

I en offentlig utredning (NOU 2012:15) kan vi lese at 13 prosent av kvinner i alderen 17-24 år opplever seksuell trakassering en gang i måneden eller mer på norske arbeidsplasser. Videre viser tall fra 2007 at 23 prosent av jentene og 8 prosent av guttene på norske skoler er blitt befølt mot sin vilje, 10 prosent av jentene har opplevd å bli presset til samleie eller munnsex og 48 prosent har opplevd nedsettende bemerkninger knyttet til kjønn og seksualitet.

Det virker som det er et påtrengende behov for mange å avvise at det i det hele tatt er et problem med menn som utsetter kvinner for seksuelle krenkelser. «Jeg oppfører meg ikke sånn», slår fornærmede menn fast. Det er viktigere å kjenne på fornærmelsen, enn å bli provosert av at kvinner blir utsatt for krenkelser.

Det er et mønster

Hva skyldes denne enorme motviljen mot å ta inn over seg kvinners fortellinger om sextrakassering og overgrep? Hvorfor er det så viktig å kneble kvinner som forteller sine historier? Jeg har ikke svaret, men noen med større ressurser og et apparat i ryggen burde sette seg fore å finne ut av det, for det er et mønster her et sted.

Ved å skrive denne artikkelen risikerer jeg selv å bli hetset. Jeg er ikke redd for å bli kritisert, eller motsagt på saklig grunnlag, men jeg er redd for å bli hetset. Ikke usannsynlig at det skjer på Kjetil Rolness sin Facebook-vegg. Det har skjedd før. Det skjedde med Frøyen. Så da snakkes vi vel, Kjetil?

Twitter: @HvaHunSa

Les også

  1. Et slags svar til Thomas Seltzer

  2. Feministiske fordommer

Les mer om

  1. Kronikk