Juleevangeliet flytter ubehagelige realiteter inn i varme, norske julestuer | Helga H. Byfuglien
2017 representerer ingen datogrense for kirken i Norge.
Juleevangeliet som leses på julaften, er ingen liten fortelling. Teksten består av 360 ord på norsk. Likevel kan vi store deler av den utenat. Når vi hører den på ny, beveger vi leppene i takt med tekstleserens ord. «Det skjedde i de dager», mumler vi kanskje, og merker at også våre tanker beveger seg tilbake i tid.
For det er ikke 360 likegyldige ord. De former en av verdens vakreste og mest kjente fortellinger.
Fortellingen inneholder ord som flytter ubehagelige realiteter rett i varme norske julestuer. Den beskriver okkupasjon og mangel på husrom.
Ordet Syria står i en av de første setningene, og minner oss om hvordan denne lille delen av verden har blitt sønderslitt av konflikter til alle tider. Vi leser om fødsel under kummerlige forhold.
Vi får del i gjeternes redsel over lyset i nattemørket. Og midt i dette ser vi for oss skikkelsene som har vært levendegjort i utallige julespill: engler, gjetere, Josef, Maria og Jesus.
Vi hører også på nytt ordene fra engelen: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket. I dag er det født dere en frelser.»
Alle som leser aviser kan finne grunner til å frykte
«Frykt ikke» var engelens ord til de redde gjeterne. De samme ordene hilste Jesus sine venner med mange ganger siden. Ordene som fulgte, gav håp. Løftet om fred på jorden var svar på lengsel etter trygghet og frihet, helhet og fellesskap. Det er også menneskers dypeste ønske i dag.
Over hele jorden blir det bedt inderlig om fred, også denne julen. For det er ikke fred på jorden.
Alle som leser aviser kan finne grunner til å frykte. Vi leser stadig om Sør-Sudan, Jemen og Syria. For få dager siden ble Berlin rammet av en grufull hendelse. Den fant sted like utenfor Kaiser Wilhelm Gedachtnichtkirche, som står som en ruin og har vært et særlig minne om andre verdenskrig. Det gjorde sterkt inntrykk at det nettopp her ble holdt minnegudstjeneste over ofrene etter udåden. Ordene fra juleevangeliet, «frykt ikke,» ble lest i tro og med håp og til trøst.
Fredshilsenen fra engelen ble ikke til virkelighet med ett. Krig og ondskap og urett har fremdeles rom i verden. Fred, rettferdighet og trygghet for alle er ennå avhengig av menneskers vilje og evne til å dele, vilje til forsoning og vilje til å gjøre opp urett.
Julebudskapet er en oppfordring til bevegelse
Julens budskap er derfor en stadig utfordring i vår verden. Det kommer i form av et lite barn, et barn som mange har knyttet håp til, et håp om lys i mørket og fred der ufred rår. Frelseren blir født som et barn, og et barn er sårbart. Vår Gud er en som trenger at mennesker handler.
Julebudskapet er en gave, men det er også en oppfordring til bevegelse: «Dere skal finne et barn» Og gjeterne svarte: La oss gå å se.
Juleevangeliet er gitt oss, men vi eier det ikke. Det har formet vårt land og våre felles verdier.
Det er universelt, men skjedde en gang. Det er tidløst fordi det taler inn i alle tider. Det gir stadig mennesker som hører og leser det, ulike tanker. Julens evangelium gjør ikke likegyldig –- det setter ennå mennesker i bevegelse. En gang satte det i gang en av verdens største bevegelser.
All bevegelse innebærer en risiko for endring. Det gjelder vårt møte med Gud, som viser sitt ansikt i Marias barn. Det gjelder våre møter med medmennesker. Det vi ikke er kjent med fra før, kan forandre oss og utvikle oss. Mennesket er et relasjonelt vesen som stadig endrer seg gjennom nye erfaringer.
Kirkebyggene er fremdeles folkets kirker
Juleevangeliet forteller om søkende mennesker. De beveger seg. Det må ha vært stille og mørkt da englene forsvant. Gjeterne kunne selvsagt sett på hverandre og trukket på skuldrene over dette merkverdige som nettopp skjedde. De kunne kløpet seg i armen eller rasjonalisert det bort, samlet seg ved bålet eller dradd tepper over hodene og lukket øynene. Men de tok oppfordringen om å lete etter barnet på alvor. De gikk for å se. Og de fant.
Det er lite som tyder på at mennesker i dag har mindre behov for å lete etter svar på tilværelsens mysterier.
Visjonen om et livssynsåpent samfunn uttrykker ikke en dalende interesse for de store eksistensielle spørsmål. Mennesket leter i religion og livssyn, i kunst, i vitenskap, rasjonalitet og i fri fabulering. Mange finner sine personlige svar. Mange fortsetter å lete.
Fra 1. januar 2017 er ikke lenger Den norske kirke en statskirke. Men 2017 representerer ingen datogrense for kirken i Norge.
Kirkebyggene er ikke lenger en del av en statskirke, men de er fremdeles folkets kirker. Bare gå og se: De står der i alle lokalsamfunn og er steder for tilbedelse og undring, for glede og sorg. De gir identitet og tilhørighet. «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt», sier gjeterne til hverandre.
Kirken er ikke norsk eller luthersk, den er universell
Det står nesten 2000 gudshus rundt om i Norge. 1689 av dem tilhører Den norske kirke. Men kirken er ikke norsk eller luthersk, den er universell. Under alle himmelstrøk lyder julens evangelium på ulike språk. Det er grensesprengende.
Vi er ikke de første som blir bedt om å gå og se. Alle kirkene står her fordi noen allerede har gått og sett, og de har trodd engelens hilsen om Frelseren. Mennesker har fortalt det videre i 2000 år.
Evangeliet om Frelseren gir fremdeles stor glede. Juleevangeliet har kraft til å forandre.
De 360 ordene vi leser sammen skaper ennå bevegelse. Vi endres i møtet med barnet i stallen. Vi er mange som tror at denne fortellingen har kraft til å bringe håp og rettferdighet til verden. Derfor forkynnes det i kirker over hele landet og over hele jorden, de samme ordene som gjeterne hørte den første julenatten:
«Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket.»
Gå og se.
Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
