Kronikk

Hvordan passer vi på våre gamle uten å kjøre oss selv helt i grøften? | Anonym

  • Anonym

Det hadde vært godt å få råd fra ekspertene på dette feltet, skriver kronikkforfatteren om det å få gamle foreldre. Illustrasjon: Ane Hem

Jeg gnages av konstant dårlig samvittighet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Tristheten. Tomheten. Den dårlige samvittigheten.

Ingen har forberedt meg på spekteret av følelser som følger det å få gamle foreldre.

Ingen har snakket om hvor vanskelig det blir å kommunisere, finne noe å prate om, å holde på nærheten og latteren som alltid har fulgt mor og meg.

Mor, som har vært en flott, livlig dame, alltid med et smil på lur.

Burde jeg ha brukt mer tid på henne?

Jeg låser meg ut fra leiligheten hennes, klokken er blitt halv åtte. Jeg har vært der i en og en halv time, prøvd å få til en samtale, prøvd å spørre om minner fra gamle dager.

Hun har smilt litt innimellom og mimret om gode opplevelser med far, men hun er sliten og mest opptatt av om hun får tablettene hun trenger for å få sove og bli rolig, samt at hun lurer veldig på hvorfor hun ikke bare kan få dø.

I mors øyne er jeg aldri nok til stede, skriver kronikkforfatteren. Gorm Kallestad / SCANPIX NORGE

Døden virker forlokkende, hun er sikker på at hun kommer til å treffe far. Dessuten er livet hennes helt uten gleder, det er bare besøksvennen hun har fått to dager i uken gjennom kommunen, som bryr seg om henne. Hun er den eneste hun opplever er snill.

Ingen har forberedt meg på spekteret av følelser som følger det å få gamle foreldre

Å, så sårt og vanskelig det er. Jeg føler at jeg stiller opp så mye jeg kan, men i mors øyne er jeg aldri nok til stede og bare opptatt av meg selv og mitt eget liv.

Har hun noe rett i det? Burde jeg ha brukt mer tid på henne?

Hvor er mediene og ekspertene?

«Det er ikke sexy nok.»

Det er svaret fra en venn da jeg spør hvorfor avisene skriver side opp og side ned om sexlivet vårt, småbarnsperioden, tenåringsbarn med utfordringer og sommerkroppen 2016, men aldri tar opp denne fasen av livet som er så krevende og vanskelig, gamle og syke foreldre kombinert med eget, travelt liv.

Jeg tenker det hadde vært godt å få råd fra ekspertene på dette feltet, nettopp fordi det ofte kommer så brått på og fordi det er så ekstra sårt og vanskelig.

Småbarn kan man styre, tenåringer kan man til en viss grad kommunisere med, men gamle foreldre, det oppleves som langt verre.

Mor hører nesten ikke, hun kan nesten ikke gå, hun tror alle er ute etter å få plassert henne på institusjon. Hun synes verden er brutal og skummel og skjønner ikke hvordan en minibank virker.

Hun får besøk av mange «utenlandske» fra hjemmesykepleien, og dette synes hun er rart og vanskelig. Mange av dem snakker dårlig norsk og lager ikke maten slik som hun er vant til. Når hun spiser, da. Hun spiser nesten ikke noe lenger. Middag spiser hun nesten bare når hun kommer til oss på søndagene, da er målet å få i henne mest mulig næring. Klarer vi å lokke i henne to poteter, er middagen definitivt en suksess.

Les også

Hva gjør vi når vi oppdager at våre foreldre virker mye eldre enn før?

Er disse følelsene normale?

Ensomhet, feilernæring og dårlig hygiene. Mor selv er nok bare enig i det første momentet her, ensomheten.

Hva kan vi gjøre? Hun vil ikke på institusjon. Hun vil bo hjemme.

Hun ser nesten ikke på TV mer, det er jo ingen programmer som er rettet mot hennes målgruppe, hun leser heller ikke bøker. Heldigvis leser hun fortsatt avisen, Aftenposten er redningen de første timene etter at hun har stått opp, de dagene hun orker det.

Ensomheten må hun leve med, sier jeg til meg selv, det er hennes valg, og hun er fortsatt ansvarlig for sitt eget liv. Det høres hult ut inne i hodet mitt.

Jeg prøver å stille opp, men det er aldri nok. Aldri. Skal jeg av gårde på noe en helg, sier hun med tynn stemme at jeg ikke må glemme at jeg har en gammel mor, som om jeg kan glemme det!

Jeg gnages av konstant dårlig samvittighet. Når jeg ikke er der, har jeg dårlig samvittighet, når jeg er på vei til henne har jeg dårlig samvittighet fordi jeg synes det er et ork, og når jeg er der har jeg dårlig samvittighet fordi jeg synes det er et ork.

Jeg prøver å stille opp, men det er aldri nok. Aldri

Finnes det noen eksperter der ute som kan hjelpe mor med å takle ensomheten bedre? Finnes det noen eksperter som kan fortelle meg at følelsene mine er normale, at jeg ikke skal ha dårlig samvittighet for at jeg føler det sånn, eller som kan komme med konstruktive innspill til hvordan best mulig takle situasjonen?

Hadde det vært lurt om vi hadde snakket med noen sammen?

Hvem tar jobben, jeg eller kommunen?

Hvor går grensen for når jeg eller hjemmesykepleien skal gripe inn når det gjelder mat og hygiene?

Er det greit at mor lever på loff og små vannbakkels? Er det greit at hun ikke dusjer på et halvt år? Hvem tar jobben?

Er det jeg, som er i full jobb og fortsatt har barn som trenger oppfølging, eller er det kommunen? Også her etterlyser jeg debatt og svar.

Er det greit at mor lever på loff og små vannbakkels? Er det greit at hun ikke dusjer på et halvt år? Hvem tar jobben? spør kronikkforfatteren. Frank May / picture alliance

Kommunen vil at innbyggerne skal bo hjemme lengst mulig og har et system med hjemmesykepleiere som til en viss grad fungerer greit.

Men må det være nye folk hele tiden? Må det være så mange forskjellige personer? Jeg tenker det er et stort forbedringspotensial når det gjelder både organisering og innhold. Vi lever i et av verdens rikeste land, men en av våre største utfordringer er logistikk.

Hvorfor får vi ikke til å lage mindre og tettere team som har ansvaret for et utvalg innbyggere, hvorfor har vi ikke egne ernæringsfysiologer som tar ansvar for å følge opp maten hos alle gamle som fortsatt bor hjemme?

Enkle, men effektive tiltak som kunne ha økt livskvaliteten hos gamle som fortsatt bor hjemme og faktisk sparer kommunen for store utgifter.

Er det ingen i kommunen som har tenkt på eller vurdert dette? Er det for dyrt?

En mer innholdsrik siste livsfase

Fremskritt både innen likestilling og teknologi har gjort oss mer ansvarlige for eget liv, men mindre ansvarlige for andres.

Jeg merker at jeg stadig døyver min dårlige samvittighet ved å si til meg selv at jeg ikke kan ta ansvaret for mors liv. Eller skal jeg det? Hun er jo fortsatt i stand til å bestemme selv, og det forplikter.

Men kan hun, til tross for at hun velger å bo hjemme, få en mer innholdsrik siste fase av livet?

Jeg tenker da på å få mer hjelp til å takle livssituasjonen sin rent mentalt og mer hjelp rent praktisk.

Kan vi som familie få mer hjelp og tips til hvordan vi best kommuniserer og bruker tid sammen? Kan vi ta debatten om hvordan vi passer på våre gamle uten at vi kjører oss selv helt i grøften? Kan dette temaet gjøres sexy nok, sånn at det kommer på dagsordenen?

Aftenposten kjenner kronikkforfatterens identitet.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Lese mer? Her er noen forslag fra oss:

  1. Les også

    Hvordan tjene penger på eldreomsorg? | Kristian Thunes

  2. Les også

    De som venter på omlegging av eldreomsorgen i Oslo, venter forgjeves | James Stove Lorentzen

  3. Les også

    Flere eldre vil trenge hjelp med maten, men hvem skal lage den? | Arnt Steffensen

  4. Les også

    Tilbudet til eldre bør styrkes | Kristensen og Vånar

Les mer om

  1. Eldre
  2. Eldreomsorg
  3. Livsglede for eldre
  4. Foreldre

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Selvsagt finnes det en fasit for barneoppdragelse | Inger-Lise Køltzow

  2. SPREK

    Mimmis mormor var underernært. Dette er faresignalene du må ta på alvor.

  3. KRONIKK

    Jeg er ikke lenger en av dere. Jeg er annerledes. Utenfor.

  4. NORGE

    Ny undersøkelse: Pårørende bruker minst et dagsverk i uken på pleie

  5. KRONIKK

    En mors sorg: Da Mia døde, frøs jeg til is. Nå tiner jeg i kantene, men vet ikke om det vil gjøre meg sterkere eller svakere.

  6. KRONIKK

    Kan ikke funksjonshemmede være foreldre?