Kronikk

Ingen skulle kunne skape sine egne «fakta», uavhengig av hva som er fakta | Thorbjørn Jagland

  • Thorbjørn Jagland, generalsekretær i Europarådet

Foto: Morten Holm/NTB Scanpix

Mye tyder på at vi er på vei bort fra opplysningstidens idealer.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg har fulgt britisk politikk på nært hold i mange år. Blant annet fordi flere av dem som ledet kampanjen for å få Storbritannia ut av EU også har ledet an for å melde landet ut av Den europeiske Menneskerettighetskonvensjonen for dermed å slippe å bli underlagt Europadomstolens avgjørelser.

Dette prosjektet har man foreløpig ikke turt å fremme fordi man kjente konsekvensene: fredsavtalen om Nord-Irland ville komme i fare fordi den slår fast at Menneskerettighetskonvensjonen gjelder for befolkningen der. Og det ville på ny reise spørsmålet om Skottlands løsrivelse, for også skottene ønsker å være beskyttet av Europakonvensjonen og domstolen i Strasbourg.

En verden av forvrengning og usannhet

Jeg har vært i parlamentet i London utallige ganger, og på offisiell høring i spesialkomiteen i Underhuset som håndterer dette. Spørsmålene og oppfatningene jeg hørte, sjokkerte meg.

Foto fra Aftenpostens lørdagsportrett av Jagland i Brussel. Les saken - lenke nederst i kronikken. Foto: Paal Audestad

Først og fremst fordi deler av parlamentet hadde lukket seg inne i sin egen verden. Nei, forresten, ikke i sin verden, men i tabloidpressens verden – en verden av forvrengninger og usannheter.

Martin Fletcher – tidligere redaktør av The Times – beskriver dette i en artikkel i The New York Times. «Britiske aviser har tilbudt det britiske folk en endeløs strøm av ensidige, villedende og direkte falske historier om europeisk politikk.»

Boris Johnson startet det hele i The Times som journalist, men ble sparket fordi han hadde forfalsket et sitat.

Men tabloidavisene The Telegraph, The Sun og andre tok over stafettpinnen fordi de oppdaget at Johnsons historier solgte. The Guardian og The Times har vært edruelige, men med små opplag sammenlignet med tabloidene.

Han konkluderer: «Når folk får alle disse forvrengte historiene hver dag og de ser dem oppblåst på førstesidene på nyhetsstanden hver gang de går forbi en butikk eller inn i et supermarked, blir det en kraftfull påvirkning. Som har gitt resultater.»

Leserne har øyensynlig ikke krav på fakta

Jeg er blitt intervjuet av disse avisene flere ganger. Jeg la merke til et fenomen: Når jeg sa noe som ikke passet inn i deres eget bilde, la journalisten ned blyanten. De mente tydeligvis at leserne ikke hadde krav på fakta, nyanser og motforestillinger.

Boris Johnson ble sparket fordi han hadde forfalsket et sitat. Men tabloidavisene The Telegraph, The Sun og andre tok over stafettpinnen fordi de oppdaget at Johnsons historier solgte, skriver Thorbjørn Jagland. Foto: DARREN STAPLES / X90183

Jeg har også lagt merke til en annen ting.

Disse avisene har liten ekspertise, oppsøker sjelden kunnskap, er aldri til stede for å få impulser.

Jeg har aldri sett The Telegraph i Strasbourg, som er hjemmet til Den europeiske Menneskerettighetskonvensjonen og Domstolen. Men man har skråsikre oppfatninger.

Skråsikkerhet når kunnskapen reduseres

Dessverre tror jeg det som har skjedd i Storbritannia beskriver en generell trend i store deler av verden. Under presset fra markedet med krav til økonomiske resultater fra eierne og konkurranse fra de sosiale mediene som surrer og går 24 timer i døgnet, blir det mindre og mindre informasjon.

Påstandene og analysene i avisene blir mer og mer skråsikre ettersom kunnskapen minker.

Dette er tydelig også i Norge.

Mye tyder på at vi er på vei bort fra det som har båret europeisk politikk, kultur og vitenskap, nemlig opplysningstidens idealer. Alle skulle eie sin egen mening (den frie meningsdannelsen og kritikken var drivkraften i samfunnsutviklingen). Men ingen skulle kunne skape sine egne «fakta», uavhengig av hva som er fakta.

Ikke reflektere, bare reagere

Spørsmålet er om vi er inne i det motsatte av opplysningstid, nemlig en forvirringens tid, der fakta kan skapes. Det er så mye informasjon, så mange meninger der ute. Men de forsvinner i samme øyeblikk som de oppstår for å bli overtatt av nye hendelser.

Alt er fragmentert. Politikerne får ikke tid til å reflektere, bare reagere.

Denne miksen av kontinuerlig nyhetsstrøm, sosiale medier og populistiske politikere, er en farlig cocktail. Den er i stand til å rive ned mye, men lite i stand til å bygge noe.

Uholdbar forskjell på rik og fattig

Det er selvfølgelig et annet poeng som kommer inn i bildet når man skal analysere hvorfor det er lett å mobilisere folks sinne (det er tydelig at mange i Storbritannia har stemt i sinne):

Det er de store ulikhetene som politikerne har latt få utvikle seg.

Mens man har vært opptatt av å tweete og synes i mediene fra time til time, har den økonomiske globaliseringen ført til en uholdbar forskjell mellom rike og fattige.

Dette lar seg rett og slett ikke opprettholde i lengden. Før eller siden blir det revolusjon i en eller annen form.

En revolusjon har nå skjedd i Storbritannia.

Miksen av kontinuerlig nyhetsstrøm, sosiale medier og populistiske politikere, er en farlig cocktail

Det er solide historiske beviser for at slikt vil skje igjen og igjen hvis man ikke forstår og handler i tide.

Dronningen av Frankrike – Marie Antoinette – ble kjent for sitt utsagn «hvis de fattige ikke har råd til brød, kan de jo spise kaker». Dette var det ultimate uttrykk for elitens ignoranse og forakt for befolkningen. Det ble revolusjon og hun ble halshugget.

Mange spør seg om det som har skjedd i Storbritannia kan spre seg til andre land?

Det vil spre seg hvis man ikke får de globale kreftene som har skapt slike ulikheter, under kontroll.

Vi trenger de europeiske institusjonene

Til dette trenger vi de europeiske institusjonene. De må bli mer effektive på de viktige områdene og overlate til nasjonalstaten det som ikke trenger å bli samordnet – og det er sannsynligvis mye mer enn byråkrater tror.

De europeiske institusjonene må også samarbeide bedre for å få maksimal utnyttelse av de pengene som tross alt folk må finansiere. EU trenger ikke bygge opp egne tiltak og lover som Europarådet har et eget konvensjonsgrunnlag for å ta seg av.

Det er for eksempel på høy tid at EU gjennomfører det som står i Lisboa-traktaten, nemlig å ratifisere Den europeiske Menneskerettighetskonvensjonen og dermed bli underlagt domstolens avgjørelser og for alle praktiske formål, bli medlem av Europarådet. Dette ville være et sterkt signal om vilje til arbeidsdeling.

Bekjempelse av korrupsjon

Et annet eksempel: Under Europarådet har vi den eneste og sterkeste konvensjon for bekjempelse av korrupsjon i offentlig virksomhet og blant politikere i verden, som til og med USA har sluttet seg til. Ved å ratifisere denne konvensjonen i stedet for å bygge opp et eget apparat, kan EU-organene bli underlagt dens overvåkingsorganer. Dette ville også være et godt tiltak for å bygge tillit til at alt går riktig for seg i et apparat som er blitt meget stort.

Tilsyn utenfra hjelper.

Krangel mellom institusjonene i EU har i årevis forhindret dette.

I skrivende stund får jeg melding fra The Guardian som kan tyde på at det sjokket som folkeavstemningen i Storbritannia har skapt, har fått politikere til å tenke seg om. En av kandidatene til å overta det konservative partiet, innenriksminister Theresa May, har i lengre tid, sammen med tabloidpressen, drevet en intens kampanje mot Storbritannias medlemskap i Europarådet. Hun sa, idet hun lanserte sitt kandidatur i dag, at hun vil avslutte denne kampanjen.

Hun har kanskje skjønt at å fortsette å drive populistisk retorikk sammen med tabloidpressen, kan føre til enda et dramatisk skritt, nemlig å melde Storbritannia ut av det som Winston Churchill i sin tid mente måtte være bunnplanken for å bygge freden i Europa.

Spørsmålet er om alt er for sent. Som kjent, når man har sluppet ånden ut av flasken (i dette tilfellet nasjonalismen) er det vanskelig å få den tilbake dit.

Delta i debattene - følg Aftenposten meninger påFacebook ogTwitter

Les mer om

  1. Brexit
  2. EU
  3. Storbritannia
  4. Thorbjørn Jagland