Kronikk

Hvordan dekket norske medier #metoo? Det har vi undersøkt. | Orgeret og Arnesen

  • Marte Vike Arnesen
    frilansjournalist
  • Kristin Skare Orgeret
    professor, Institutt for Journalistikk og Mediefag, OsloMet

Arbeiderpartileder Jonas Gahr Støre møter pressen i forbindelse med det ekstraordinære landsstyremøtet hvor Ap blant annet diskuterte Giske-saken. Bildet er tatt i januar. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Det er ett år og over 15.000 artikler siden bevegelsen startet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Da #metoo eksploderte for ett år siden, var norske medier raskt på ballen. Dagen etter den første twittermeldingen ble postet i USA, introduserte NRK begrepet i norsk offentlighet med de andre mediene hakk i hæl.

Likevel gikk det tid før norske redaksjoner virkelig innså hvilken sprengkraft som lå i bevegelsen. Som en av redaktørene vi har intervjuet, uttalte: – Vi sovnet litt i sokkene de første dagene, før vi innså at dette også gjaldt oss her hjemme.

F.v. Kristin Skare Orgeret, Marte Viken Arnesen. Foto: Sonja Balci/Oslo Met/Privat

Kjønn på journalister forandres

I den første fasen av #metoo sto profesjons- og kulturfokuset sterkt og mediedekningen skilte seg ut ved at kvinnelige journalister og kilder fikk mye større plass enn vanlig. Naturlig nok, siden #metoo-debatten løftet frem en underkommunisert kombinasjon av kjønn og asymmetrisk makt.

52 prosent av #metoo-sakene ble dekket av kvinnelige journalister og 48 prosent av mannlige. For de forskjellige mediene vi har analysert, var kvinneandelen i prosent slik: Aftenposten 56, Bergens Tidende 54, Klassekampen 57, VG papir 44, VG Nett 44 og NRK 56 prosent.

Med avsløringene om Trond Giske den 13. desember går #metoodekningen over i en politisk fase. Da skjer det en oppsiktsvekkende endring knyttet til kjønn på både journalister og kilder i nyhetssakene.

Når #metoo blir politisk, synker andelen kvinnelige journalister brått fra 52 til 35 prosent (Aftenposten 21, Bergens Tidende 50, Klassekampen 35, VG papir 47, VG Nett 26 og NRK 35 prosent). Når politikken gjør sitt inntog, tar mennene over den journalistiske arenaen.

Les også

Derfor kom ikke #Metoo-oppropene i yrkene der seksuell trakassering er vanligst

Massiv helhet legitimerte anonyme kilder

Ett år og over 15.000 norske artikler og medieinnslag senere, er det klart at #metoo ikke kunne skjedd uten mediene, og at samspillet mellom sosiale og tradisjonelle medier er sentralt.

Vi har undersøkt norske mediers #metoo-dekning, med et spesielt blikk på de første månedene.

I vår gjennomgang av Aftenposten, Bergens Tidende, Klassekampen, NRK, VG (nett og papir) og intervjuer med sentrale journalister og redaktører, har vi vært spesielt opptatt av kildebruk, prosesser rundt anonymisering og navngivning og hvordan diskusjonene rundt presseetiske valg foregikk i redaksjonene.

I intervjuene vi har gjort, kom det frem at mens redaksjonene så med skepsis på konkurrentenes bruk av anonyme kilder, gikk de samme redaksjonene lenger enn vanlig i egen bruk av anonyme kilder.

Oppropet #stilleforopptak fra 487 skuespillere som Aftenposten ga plass til i november, ble et tidsskille og var viktig for å løfte fokus fra enkelthistorier til systemkritikk. Deretter fulgte den ene bransjespesifikke appellen den andre, utelukkende basert på anonyme kilder.

Etter interne diskusjoner kom redaksjonen frem til at selv om de ikke kunne gå i dybden av hver eneste historie, legitimerte den massive helheten den uvanlige metoden.

Andre redaksjoner mener Aftenposten gjorde det «litt lett for seg selv» ved å benytte Facebook-opprop på denne måten. Samtidig var redaksjonene selv i utgangspunktet skeptiske til å gjengi Dagen Næringslivs Giske-historie basert på anonyme kilder. Det er lite som tyder på at norske redaksjoner tar lett på bruken av anonyme kilder, og #metoo-dekningen er preget av en rekke interne etikk-diskusjoner.

Foto: ISSEI KATO / X90003

Etiske regler i konflikt med hverandre

Vi ser tydelig hvordan etiske vurderinger spilte sammen med et ønske om å være først og å få eksklusivitet i form av å «eie» en historie. Profesjonsoppropene og ungdomspartiene ble Aftenpostens #metoo-saker.

Klassekampen hadde spesielt fokus på kommentarstoffet, der de var opptatt av å la feminister definere bevegelsen. TV 2 ble Bergens Tidenes #metoo-sak, Leirstein-saken NRKs, og Giske-saken ble altså Dagens Næringslivs sak, selv om flere redaksjoner satt på lignende informasjon.

Vår forskning viser at dekningen av #metoo innebar dilemmaer knyttet til hvordan flere av pressens selvpålagte etiske regler kan stå i konflikt med hverandre.

Vær varsom-plakaten understreker for eksempel både at det er «pressens rett å informere og avdekke kritikkverdige forhold», behovet for å «beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser» og at «de som utsettes for sterke beskyldninger, skal ha adgang til samtidig imøtegåelse».

Diskusjoner rundt håndteringen av anonyme varslere gikk både på beskyttelse av varslerne og om hva som skjer med retten til samtidig imøtegåelse når man ikke vet hvem som står bak anklager mot en selv.

Selv om hver enkelt redaksjon holder seg innenfor det etiske rammeverket, kan det totale mediepresset på et enkeltmenneske være brutalt.

Flere journalister og redaktører ga uttrykk for at de ble overrasket over hvor sårbare og uerfarne for eksempel noen ungdomspolitikere var, og at selv en henvendelse for en bakgrunnssamtale kunne bli oppfattet som dramatisk av dem.

Les også

Ny daglig podkast: Første episode handler om hvordan #metoo forandret Norge

Få ble navngitt

Det er kombinasjonen av enkelthistorier og et sterkt strukturfokus som definerer den norske #metoo-dekningen. I all hovedsak ble navngivning holdt på et lavt nivå, ikke minst om man sammenligner med Sverige.

#Metoo slo ned på tvers av det politiske feltet og har ikke vært polariserende i samme grad som for eksempel i USA. Der splitter bevegelsen tydelig befolkningen, både etter kjønn og politikk.

Det redaksjonene selv har å utsette på egen dekning, er at noen samfunnsområder (ennå) ikke er dekket og spesielt lavlønnsgrupper har ikke sluppet til. Videre mente noen at det var en utfordring å finne en balanse mellom det å få frem alvoret for maktmisbrukere og likevel ikke demonisere alle menn.

#Metoo er kalt det største som har skjedd siden kvinner fikk stemmerett. Bevegelsen har pustet liv i det 22 år gamle forbudet mot seksuell trakassering. Årets medieundersøkelse viser at 82 prosent av publikum og 93 prosent av journalistene mener at #metoo har vært viktig eller svært viktig for å begrense seksuell trakassering. Som forsvarsministeren sa det i sin årlige oppdatering i januar:

– #Metoo er en kulturrevolusjon. Det som stilltiende ble godtatt i går, er uhørt i morgen. Samtidig tar normendringer tid, og mediene er instrumentelle for å holde trykket oppe.

Prosjektet er støttet av Fritt Ord og Rådet for Anvendt Medieforskning.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Seksuell trakassering
  2. Journalistikk
  3. Medier

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    #Metoo har styrket kildekritikken

  2. DEBATT

    Forfatterne svarer på kritikken: Journalistikken under #metoo var ikke plettfri

  3. KULTUR

    Trond Giske på mediekonferansen Svarte Natta: – Det var definitivt pressen som fikk meg til å trekke meg

  4. KOMMENTAR

    Presseetikken er god nok, praksis må skjerpes

  5. DEBATT

    Stemmene som mangler i #metoo

  6. DEBATT

    #Metoo har medført en slumsete holdning til kildekritikk