Kronikk

Investorer truer idrettens uavhengighet | Gunnar-Martin Kjenner

  • Gunnar-Martin Kjenner
    Idrettsjurist

Etter NIFs lov kan idrettslagene overdra sine kommersielle rettigheter til det samarbeidende AS, men idrettslaget skal opprettholde sin posisjon som selveiende og frittstående idrettslag, skriver Gunnar-Martin Kjenner. Lillestrøms trener, Arne Erlandsen, foran reklameveggen etter eliteseriekampen i fotball mellom Sandefjord og Lillestrøm på Komplett Arena i november. Braastad, Audun / NTB scanpix

Næringslivet overtar kontrollen i norsk idrett, og det går fort. Hvordan kan idretten la dette skje?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Loven til Norges idrettsforbund, NIFs lov, fastslår at NIF er en frivillig, partipolitisk nøytral og uavhengig organisasjon, med selvstyre, selvdømme og Idrettstinget som lovgivende organ.
NIFs lov fastslår videre at ved inngåelse av avtaler og etablering av samarbeid med næringslivet skal NIF og tilsluttede organisasjonsledd ta vare på sin frie stilling. Organisasjonsleddene, herunder idrettslagene, «skal beholde bestemmende myndighet over alle forhold knyttet til medlemskapet og den sportslige aktiviteten».

Slik er NIFs lovverk, men er det slik i praksis?

Vern om idrettens selvstendighet

For ca. 30 år startet en utvikling hvor idrettslag inngikk samarbeid med aksjeselskaper som har fått større og større innflytelse på driften av idrettslagene. Vi fikk Rosenborg Sport AS i 1987, Viking Sport AS i 1988, KIL Sport AS i 1992 osv. I dag har de fleste toppklubber i fotball og flere klubber i ishockey og håndball samarbeid med et AS.
Etter NIFs lov kan idrettslagene overdra sine kommersielle rettigheter til det samarbeidende AS, men idrettslaget skal opprettholde sin posisjon som selveiende og frittstående idrettslag og kan ifølge NIFs lov «ikke direkte eller indirekte overføre rettigheter eller beslutningsmyndighet over idrettslagets sportslige virksomhet til avtaleparten», altså det samarbeidende AS.

Ønsket å styrke idrettslagene

Frem til Idrettstinget 2011 var disse bestemmelsene vedtatt av idrettsstyret som retningslinjer for samarbeid mellom idrettslag og annet rettssubjekt om hel eller delvis overføring av idrettslagets kommersielle virksomhet. Retningslinjene ble opprinnelig vedtatt i 1998 og revidert av idrettsstyret i 2004. I 2011 ble reglene innført i NIFs lov i et enstemmig vedtak på Idrettstinget.

Med andre ord var det konsensus om å verne om idrettens selvstendighet og at idrettslagene skal ha den bestemmende beslutningsmyndigheten over den sportslige virksomheten, både direkte og indirekte.

Grunnen til at regelen ble innført i NIFs lov var et ønske om å styrke idrettslagenes selvstendighet og uavhengighet av de samarbeidende AS. Eventuelle endringer i regelverket etter Idrettstinget 2011, måtte i tilfelle skje som lovendringsvedtak på Idrettstinget med 2/3 flertall.

AS-ene har fått det avgjørende ord

Til tross for en helt klar regel om hvem som skal ha den hele og fulle bestemmende myndigheten over de sportslige beslutningene i idrettslagene, direkte eller indirekte, er virkeligheten den stikk motsatte.

I mange av de idrettslagene som har overdratt de kommersielle rettighetene til et AS, er det i realiteten AS-et som har det avgjørende ordet over den sportslige virksomheten.

Som eksempler kan nevnes ansettelse og oppsigelse av trenere, kjøp og salg av spillere osv. I Lillestrøm har AS-et stilt krav om hvem som skal være trener, i Stabæk har idrettslaget og AS-et felles styremøter, i Tromsø var det AS-et som sa opp treneren og i Start er AS-et for tiden i ferd med å overta den sportslige ledelsen fullstendig.

Hvordan kan en slik utvikling ha funnet sted, i full åpenhet og strid med NIFs lov og norsk idrettens grunnverdier?

Svaret er antagelig at norsk idrett ikke har noe organ som påser at vedtatte lover og regler blir overholdt. Regelbrudd kan etter dagens regelverk påtales (dvs. anmeldes) til idrettens domsutvalg, men det er bare organisasjonsleddene (dvs. styrene i idrettslag, kretser og forbund) som har slik påtalekompetanse. Det organisasjonsleddet som påtaler saken har ansvaret for å være aktor i saken og har den hele og fulle bevisbyrden for det påtalte regelbruddet, både med hensyn til faktum og at den aktuelle skyldgraden er oppfylt. En slik byrde kan være ganske så belastende, ikke minst av idrettspolitiske grunner.

Stilltiende terrorbalanse

I norsk idrett hersker det etter min oppfatning en stilltiende «terrorbalanse» mellom de ulike organisasjonsleddene. NIF er avhengig av de største særforbundene for å få gjennom viktige idrettspolitiske saker på Idrettstinget. Vi kan derfor se bort fra at NIF tar belastningen med å utfordre de største særforbundene ved å anmelde en eller flere eliteidrettslag for brudd på NIFs regelverk. Særforbundene hegner om sine toppklubber og vil derfor ikke anmelde disse for regelbrudd. I praksis er det utenkelig at for eksempel fotballforbundet skulle anmelde Vålerenga Fotball for å bryte reglene. Enda mer utenkelig er det at for eksempel idrettskretsen i Hordaland skulle anmelde Sportsklubben Brann for et tilsvarende regelbrudd. En slik anmeldelse ville trolig medført opptøyer i Bergen og et umiddelbart krav om å kaste idrettskretsens ledere.

Brudd på idrettens regelverk

Idrettens øverste ledere, på forbunds- og kretsnivå, som møter med tale- og stemmerett på Idrettstinget, har et stort ansvar for det massive og langvarige bruddet på idrettens regelverk til beskyttelse av norsk idretts uavhengighet av næringslivet.

Som om dette ikke er ille nok: I 2015 fattet Idrettstinget, uten noen form for saksforberedelse og tydeligvis uten omtanke for konsekvensene, følgende vedtak: «Idrettsstyret skal i neste tingperiode utrede medlemskaps- og tilknytningsformer i norsk idrett, og i den forbindelse kunne gjennomføre begrensede prøveordninger med alternative medlemskaps- og tilknytningsformer, også der disse eventuelt måtte avvike fra NIFs lov kapittel 10, 13 og 14. Prøveordningene skal ikke ha virkning ut over tingperioden.»

Gravlegger grunnverdiene og uavhengigheten

Fra fotballforbundets og norsk toppfotballs side hevdes det i dag at man bare ønsker å lovfeste det som i praksis er en realitet, at sportslige beslutninger fattes av det samarbeidende selskapet.

Er det så enkelt å begrave idrettens grunnverdier og idrettslagenes uavhengighet?

Norsk idrett trenger et organ som kan påtale brudd på idrettens regelverk.

Et slikt organ må kunne påtale brudd ut med bakgrunn i av hva faktum og jus, og ikke ha som bakteppe om det er idrettspolitisk hensiktsmessig å påtale regelbruddet. Et uavhengig påtaleorgan eller en idrettens «riksrevisor» kunne ha en slik oppgave. Oslo idrettskrets foreslo for Idrettstinget 2011 å opprette et uavhengig påtaleorgan, men forslaget ble nedstemt med overveldende flertall.

Med den holdning som råder blant idrettens ledere i dag, på både forbunds- og kretsnivå, er det bare å innse at tiden for idrettens uavhengighet av næringslivet straks er forbi, også formelt. Den idretten vi kjenner i dag på lagsnivå vil blir dramatisk endret.

Jeg er langt fra sikker at endringen er til norsk idrett og det norske samfunns beste.

Les mer om

  1. Idrett
  2. Sport
  3. Rettigheter
  4. Næringsliv

Relevante artikler

  1. SPORT

    Kun uker etter Astrid (49) fikk lederjobb i TIL er hun innstilt til nytt toppverv i idretten.

  2. SPORT

    Idrettslederen mener forbundet tvinger fram viljen sin: – Det er hinsides demokrati

  3. SPORT

    Han sto i spissen for å anmelde sjefen for sykkel-VM i Bergen. Etter et møte med toppene i norsk idrett føler Terje Johnsen seg presset til å trekke saken.

  4. FOTBALL

    Start-investorenes styreleder starter nytt spillselskap

  5. SPORT

    I et halvt år skjønte toppsjefen at han kom til å miste jobben

  6. FOTBALL

    Forslaget om ny Start-struktur skapte debatt. Halvannet år seinere har ingenting skjedd