Kronikk

De nye løsningene

  • Johan H. Andresen Jr.
Sosialt entreprenørskap kommer ikke i stedet for offentlige, ideelle eller private organisasjoners løsninger, skriver Johan H. Andresen jr., konsernsjef og eier i Ferd. FOTO: JON HAUGE

Jeg har ikke et liv langt nok til å vente på at det offentlige finner løsningene.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

For flest mulig. Sosialt entreprenørskap er å introdusere nye løsninger på sosiale problemer og gjøre disse løsningene tilgjengelige for flest mulig. Dette gjøres ved å bruke forretningsmessige metoder for å skape en bærekraftig organisasjon som kan skaleres. Som alt entreprenørskap er sosialt entreprenørskap først og fremst handling og har lite med politikk å gjøre. Det som gjør sosialt entreprenørskap mer «politisk» er at i en velferdsstat som Norge så kommer det ofte i berøring med offentlige myndigheter. Og da er det naturligvis mulig å politisere det.

Velferdsstatens problemer

Noen hevder at det er et demokratisk problem at bedrifter som Ferd bryr seg i den grad at vi bidrar til at sosiale entreprenører kan løse problemer velferdsstaten sliter med. Vi skal betale vår skatt, betrakte de sosiale utfordringene fra sidelinjen og vente på at det offentlige finner løsningene. Jeg har ikke et liv langt nok til å vente på det. De som opplever utfordringene har enda mindre tid. De ønsker seg en ny mulighet – nå. Forrige ukes TV 2-reportasje om Ørjan på ni år, oppgitt av alle unntatt sin familie, som fikk en ny mulighet gjennom motorklubben «Kjør for Livet», utløste rop om hjelp fra foreldre over hele landet. Når kommer dere til oss?

Bremser

Vi kunne jo i demokratiets ånd alltids vente til neste valg og håpe at det som ved et trylleslag ville løse alle problemer. Men det kommer ikke til å skje. Ikke fordi dagens eller nye politikere ikke vil, men fordi de ikke vet hvordan. Ferd har fått oppmuntrende ord fra ytterste venstre til ytterste høyre og fra dagens rød-grønne koalisjon. Så lenge det offentlige beholder ansvaret, så er både Jens Stoltenberg (Ap) og Bård Vegard Solhjell (SV) mer opptatt av at ting virker enn hvem som produserer løsningen.

Hanne Bjurstrøm sier i statusrapporten fra Ferd Sosiale Entreprenører som kommer ut i dag at «en velferdsstat som ikke er åpen for private initiativ og alternativer blir fort en dinosaur fra fortiden». Næringsdepartementet har annonsert en studie for å vurdere potensialet for bruken av sosialt entreprenørskap i Norge. Den anerkjennelsen og positive holdningen som ligger i disse utsagnene og initiativene er oppmuntrende. Men det er ikke først og fremst utformingen, men utførelsen av politikken som i dag bremser fremveksten av nye sosiale løsninger.

Ingenmannsland

La meg først rydde en mulig misforståelse av veien. Sosialt entreprenørskap kommer ikke i stedet for offentlige, ideelle eller private organisasjoners løsninger. I Storbritannia har sosialt entreprenørskap blitt kalt «den fjerde sektor», men det er ikke en egen sektor. Det er et ingenmannsland, eller kanskje bedre et «allemannsland», hvor den offentlige, ideelle og private sfære overlapper hverandre. I dette området hvor alle de tre sektorene kjenner at de kommer til kort, kan den sosiale entreprenøren finne nye løsninger ved å kombinere sektorenes metoder. Hun eller han kan hente det beste fra dem alle; ansvaret til det offentlige, motivasjonen til de ideelle, og effektiviteten til det private og så legge til en ny idé eller metode på toppen som kan gjøre enorm forskjell for mennesker som hittil ikke har blitt sett eller nådd.

Ikke på valg

Disse tre sektorene kan selv bedrive sosialt entreprenørskap – og det gjør de også: Det offentlige gjennom Politiet innførte Natteravnene. De ideelle ved Kirkens Bymisjon og Fransiskushjelpen bidro til Gatejuristen. Fra det private trengte Lars en jobb og satte opp Unicus. Men disse tre sektorene har selvpålagte innebygde begrensninger som den sosiale entreprenøren ikke har. Den sosiale entreprenøren er ikke på valg og har ikke en organisasjon som skal pleies. Den sosiale entreprenøren må ikke tekkes noen for å få gaver eller offentlig støtte. Den sosiale entreprenøren må ikke dele ut overskudd til eiere, men kan reinvestere alt til fordel for økte sosiale resultater. Men de og vi som forsøker å støtte dem, har våre utfordringer.

Dagens statlige støtte til entreprenører går primært til de som er forretningsorienterte med tradisjonelle mål og markeder. Innovasjon Norge bør gjøre et nytt forsøk på å finne en ordning som inkluderer de som også har sosiale mål. Mens vi venter på det, kan flere bedrifter bistå med det de er gode på, litt startfinansiering og råd om forretningsutvikling.

Spenning og selvrespekt

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) vil ha entreprenørskap som valgfag på ungdomsskolen. Veldig bra, men hvorfor stoppe der? Forsknings— og høyere utdanningsminister Tora Aasland (SV) kan plukke opp ballen og innføre entreprenørskap i helse- og sosialfag hvor det et stort potensial for innovasjon i tjenestetilbudet. Også i etterutdanningen, av for eksempel politifolk. Jeg ville likt å gi en gruppe garvede polititjenestemenn på en entreprenørskapssamling følgende oppgave: Foreslå tilbud til gutter med innvandringsbakgrunn i alderen 14–18 som søker spenning, selvrespekt og respekt. Det er ikke rakettvitenskap for en månelanding vi snakker om her, men nye erfaringsbaserte løsninger for å bistå ungdom til selv å lande på bena.

Nye tilbud taper

En annen utfordring er anbudsreglene i det offentlige. Disse reglene er laget for å fremme kvalitet og prisgunstige tilbud, men for å unngå å ta risiko på helt nye løsninger, velges ofte veletablerte tilbydere. Med dagens manglende måling av effekt risikerer vi at kvalitet og pris ikke sier noe om de sosiale resultatene man får. Nye tilbud som virker strålende vil dermed lett kunne tape for etablerte som ikke virker like godt.

Det foregår allerede mange forsøk på sosial innovasjon i det offentlige. Hvis du søker på «Pilotprosjekter Nav» får du 45800 treff. Men i Ferd har vi ikke lykkes å finne noen som systematisk samler inn resultater og effektene av nye tiltak, og skalerer de beste løsningene. Vi blir gjerne med på å opprette et slikt laboratorium, med uttesting av effekter og utrulling av resultater. Og det uten at Nav, Barnevernet, Rusomsorgen, skolen eller andre får ukvemsord hvis det ikke fungerer.

Forsøkskaniner

De sosiale entreprenørene er altså de perfekte forsøkskaniner for å gjøre store endringer for mange enkeltmennesker. Nå ønsker jeg at også LO sier at den største risikoen ligger i ikke å prøve dem.

Les mer om

  1. Kronikk