Kronikk

Veien gjennom angsten

  • H R
  • Prosjektkonsulent
  • Liv Anne Furmyr

Jeg har skyndet meg langsomt tilbake til hverdagen og fokuserer på det jeg mestrer og hvor jeg vil, skriver kronikkforfatter Liv A. Furmyr. Martin Uteng

Skammen over å rammes av angst holdt meg nede. Etter to år i arbeidslivet uten en sykedag trosser jeg nå skammen og viser min sårbarhet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Under en politisk debatt på NRK 19. august ble det sagt at 1,6 millioner nordmenn blir syke fordi de har det vanskelig, en av tre får en psykisk sykdom i løpet av året og nesten halvparten av alt sykefraværet her i landet skyldes lettere psykiske lidelser.

Hvem er alle disse menneskene? Jeg er en av dem, selv om det kanskje ikke har sett slik ut ...

Legen som skjønte

Periodevis hadde jeg opplevd sterk svimmelhet, kroppslige reaksjoner, uvirkelighetsfølelser, samt frykt for å miste kontrollen over meg selv. Jeg husker fortsatt min reaksjon på legekontoret den dagen i 2007, da min lege skjønte det jeg ikke forsto:

«Angst? Hva snakker du om? Jeg har da ikke angst. Jeg er jo ikke en slik person som smyger seg langsomt av gårde, skjelver, unngår folk og som er innadvendt som person. Nei, jeg kan ikke ha angst. For jeg er bare ikke slik som dem.»

Jeg, som hadde hatt en god oppvekst fylt med glede og kjærlighet. Jeg, som hadde nådd de målene jeg hadde satt meg. Jeg, som var langt ifra deprimert, jeg kunne ikke ha angst. Jeg kunne ikke ha en lidelse som kun var basert på automatiske negative tanker.

Den dagen var jeg overbevist om at min lege tok feil. Men det var jeg som tok feil. Ikke bare hadde jeg tatt så feil av meg selv, men jeg dømte også de andre som har angst. Dømte angsten og angstens tolkninger.

Flink fasade

Den dagen jeg forsto hva min lege snakket om og måtte si opp jobben min, for å fokusere «kun» på meg selv og min egen psyke, var jeg fullstendig knekt. Jeg kjente meg verdiløs og skammet meg. Jeg følte meg svak. Jeg, som alltid hadde mestret alt taklet nå ikke den «normale» hverdagen. Hvem ble jeg da — et mislykket og udugelig menneske?

Til tross for at jeg visste det «bare var psykisk» og at jeg måtte akseptere at angsten var en del av meg, ble jeg mer og mer redd, frustrert, sint og forbannet. Ofte tenkte jeg «Hvorfor meg? Det er så utrolig urettferdig!». Det var trolig snev av det destruktive flink pike-syndromet som gjorde at jeg til slutt brøt sammen. I altfor mange år stilte jeg altfor høye krav til meg selv og levde opp til det jeg trodde var forventet av meg. Selv om det gikk på bekostning av mye.

Levde et dobbeltliv

Noe av det dummeste jeg antageligvis gjorde på den tiden, var å trekke meg unna venner og bekjente. Jeg bygde opp en vegg, en maske og levde på mange måter et dobbeltliv. Jeg gjorde alt for å opprettholde fasaden, slik at ingen andre enn min mor og mine behandlere kunne forstå at jeg hadde en vanskelig periode. Skamfølelsen gjorde min kamp tøffere, og jeg ble ensom. Jeg var helt sikker på at ingen andre kunne forstå hvordan det var å leve et liv med angst.

Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) vil trolig psykiske lidelser være en av de største helseutfordringene i 2020, og allerede nå ser vi at psykiske lidelser er en viktig grunn til økning i antall uføretrygdede. I 2001 tok WHO spesielt for seg psykisk helse. Ett av målene var å bygge ned tabuer slik at problemene kan anerkjennes og behandles på lik linje med andre helseproblemer.

Les også

Yngre mødre har bedre psykisk helse

Etter hvert innså jeg at jeg måtte flytte fokuset til den situasjonen jeg faktisk var i. Jeg måtte søke selvinnsikt, finne trygghet og bli bedre kjent med meg selv. Den personen jeg var innerst inne, ikke den personen jeg var blitt — som stadig strebet etter å legge forholdene til rette for andre. Jeg måtte klare å kjempe meg videre, og jeg måtte tillate meg selv å ta i mot hjelp.Jeg fikk opparbeidet et solid og trygt støtteapparat rundt meg - behandlere som var proffe og som aksepterte at jeg trengte tid for å ta de neste skrittene på veien. Jeg fant også svaret jeg lette etter. Jeg måtte være ærlig med meg selv. Jeg måtte innrømme at jeg ikke var en verdensmester - at jeg kunne være sårbar.

Åpenhet og tillit

Den dagen jeg skulle ut i arbeidslivet igjen gjennom Nav, var jeg glad, stolt og motivert, tross frykten for ikke å prestere godt nok. Jeg fikk starte opp ved den arbeidsplassen jeg drømte om å jobbe. Det falt seg også naturlig at min leder fikk vite om min situasjon.

I løpet av de to siste årene har jeg ikke tatt ut en eneste sykedag. En viktig grunn til at jeg har lykkes er lederen min. Vi har fra dag én hatt en åpen dialog som har skapt tillit. Hun har aldri sett ned på meg fordi jeg har angst, men fokusert på den kompetansen jeg har - den ressursen jeg er. Og det som trolig har hatt størst betydning er at jeg aldri har fått særbehandling, hverken fra henne eller mine kolleger.

Personlig støtte fra venner og familie er verdifull i alle stadier ved en psykisk lidelse. I Nils Fredrik Nielsens bok Tristesser i utvalg står det skrevet «Du skal unne dine venner å se deg mislykkes».

Jeg har skyndet meg langsom tilbake til hverdagen. Stadig prøver jeg ikke å bry meg om det jeg ikke kan kontrollere, men fokuserer heller på det jeg mestrer og hvor jeg vil. Jeg er i dag mye tryggere på meg selv. Jeg er mindre dømmende selv og et bedre medmenneske. Filosof og forfatter Renata Salecl sier «forestillingen om at det gode og lykkelige livet er angstfritt, er en misforståelse». Det forstår jeg nå.

Sårbarhetens kraft

I boken Raushetens tid skriver journalist Kathrine Aspaas at åpenheten er skammens verste fiende. Mitt forholdsvis store nettverk har den forestillingen at jeg alltid har hatt et godt liv. Derfor er det en frykt i å publisere det jeg her skriver. Jeg er redd for å bli sett ned på, forhåndsdømt av kommende bekjentskaper, engstelig for at dette vil overskygge den personen jeg er. Men jeg ønsker åpenhet og sårbarhet.

Les også

Derfor blir noen menn alene resten av livet

For sårbarhet er det motsatte av svakhet. Den amerikanske skribenten og foredragsholderen Brené Brown definerer sårbarhet slik i boken Daring Greatly: « Sårbarhet er vårt mest presise mål på mot. Sårbarhet er fødestedet for innovasjon, kreativitet og forandring.» Jeg har snudd min situasjon. Blitt sterkere. Det håper jeg vil inspirere andre.Hvorfor er det slik at vi i 2013 er veldig opptatt av vår fysiske helse, men ikke snakker så mye om den psykiske helsen? Hva skal til for at vi i 2013 kan få en større åpenhet rundt psykiske lidelser, og hvordan kan vi unngå at sykefraværet økes, kun grunnet psykiske lidelser? Jeg håper min historie er med på å fremme nettopp den åpenheten vi trenger.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. SID

    Minoritetsungdom blir oversett i debatten om mental helse

  2. NORGE

    Else Kåss Furuseth får Åpenhetsprisen 2018

  3. DEBATT

    Pessimisme er en lidelse, som rammer behandlere og skader pasientene

  4. SPORT

    Norsk landslagsspiller slet psykisk. Så gjorde han et tøft valg.

  5. KRONIKK

    Kronikk: Angst og depresjon er ikke som en virusinfeksjon som tar bolig i deg

  6. KOMMENTAR

    Det ordner seg ikke alltid for snille gutter. Det må noen tørre å si | Ingeborg Senneset