Jeg ville ikke skrive denne kronikken. KrF og Høyres maktspill om abortloven gir meg ikke lenger noe valg. | Anne Natvig

De gjør et umenneskelig valg og en umenneskelig situasjon enda vanskeligere.

I fire år har jeg utsatt å skrive om hvor grusomt det er å møte i abortnemnd. Utsatt å lese det jeg skrev i dagboken min. Det gjør for vondt. Men Kristelig Folkeparti og Høyres maktspill om abortloven gir meg ikke lenger noe valg.

Jeg har egentlig ikke lyst å skrive om det som hendte meg. Om å få vite at barnet i magen var sykt, om å møte i to abortnemnder der min fremtid skulle avgjøres. Samtidig tror jeg at brutal virkelighet trengs i denne debatten.

Hvis paragraf 2c endres, kan flere kvinner måtte møte i abortnemnd. Hva det betyr for ekte mennesker, kan de som forhandler for Høyre og KrF umulig ha tatt inn over seg. Ellers ville de ikke turt å kjempe om makt i 2018 med et forslag om at flere gravide kvinner i en krisesituasjon burde få psykisk rundjuling.

Denne kronikken er et forsøk på at de som snakker om sorteringssamfunn og kvinners situasjon, skal forstå hva det betyr å stå foran en nemnd og argumentere for at ditt eget barn burde dø. Slik jeg gjorde, høsten for fire år siden.

«Det er for sent, sa jordmoren»

Vi var på Ullevål, jeg var gravid i uke 27. Vi ventet på at nemnda skulle samle seg. Jeg så dem komme inn fra viktige liv utenfor, med sykkelhjelm under armen og regnjakke. Innom for å avgjøre hvordan min fremtid, vår fremtid, skulle bli.

Jeg hadde på meg en blå kjole, et tilfeldig plagg som kom med da vi dro hjemmefra. Et slags forsøk på å pynte meg? Gjøre et godt inntrykk på dem som skulle avgjøre om barnet i magen skulle leve eller dø?

Vi hadde vært på ultralyd i uke 18. Alt var bra, sa de. To måneder senere fikk jeg høyt blodtrykk, og ble sendt til ny ultralyd. I dagboken skriver jeg: «Jeg husker at jordmoren sa at gutten var mindre enn normalt, 27 prosent mindre, sa hun. Jeg husker at jeg kjente blodet forsvinne fra hodet, hjernen dyttet alt vekk.

Flere undersøkelser. Det kom en ny frakk. Han så mer i maskinen sin, i magen min. Flere feil, mindre håp. Jeg ropte at jeg ville ta abort. Det er for sent, sa jordmoren.»

Undersøkelser, fostervannsprøve, venting

Vi ble sendt til Trondheim, til Nasjonalt Senter for Fosterdiagnostikk. De var profesjonelle, vi slapp å sitte på venterommet med de andre gravide som skulle til rutineultralyd. Vi holdt på å gå i oppløsning. Flere undersøkelser, fostervannsprøve, venting.

Etter fem dager fikk vi diagnosen. Trisomi 13. Altså et ekstra kromosom 13. Downs syndrom har et ekstra kromosom 21. Jeg hadde aldri hørt om at det fantes andre kromosomfeil enn Downs syndrom. Feil på kromosom 13, 18 og 21 er de tre mest vanlige kromosomfeilene. Men det er få som overlever med diagnosene trisomi 13 og 18. I dagboken skriver jeg: «Trisomi 13, det skjer nesten aldri. Det er 1 til 20.000. Men den ene må være noen, og noen det er mennesker som oss. Det er jævlig brutalt.»

Det fødes bare noen få barn hvert år med Trisomi 13, og svært få overlever det første året. Likevel ba de oss om å forberede oss på å få nei til å avslutte svangerskapet i abortnemnd, siden det er vanskeligere å få innvilget abort jo lenger ut i svangerskapet en kommer. I dagboken skriver jeg: «Et barn med Downs kan få et godt liv. Vår lille gutt kommer til å dø.»

Samme dag som vi fikk diagnosen, skulle vi inn til abortnemnd.

Stor mage i tre måneder til?

Jeg husker ikke hvor mange de var i nemnda, men jeg husker at de virket lei seg. Lei seg for at regelverket gjorde at de ikke kunne ta hensyn til mitt ønske, vårt ønske, om å avslutte svangerskapet. Nemnda mente at siden det ikke var sikkert at barnet døde umiddelbart etter fødsel, ville de ikke innvilge svangerskapsavbrudd.

For meg var det fullstendig umulig å forstå at en nemnd skulle avgjøre at jeg måtte bære frem et barn som ganske sikkert kom til å dø, enten før, under, eller kort tid etter fødselen. Hvordan skulle jeg gå med en stor mage i tre måneder til? Takle at folk kunne komme til å spørre om kjønn, termindato, navn?

Hvordan skulle jeg forklare til folk at jeg ikke bar på et nytt lite liv, men ganske sikkert døden? Skulle jeg vente på at han kunne slutte å sparke hver eneste dag, hver eneste natt? Hvordan kunne en nemnd få bestemme at jeg skulle knekkes psykisk på denne måten?

Fra abortnemnd til ankenemnd

Etter nemndavgjørelsen tok det tre dager før en ankenemnd kunne møte oss på Ullevål. Tre dager i fritt fall, i et kaos som stengte ute alle primærbehov. Jeg vet ikke om vi spiste, jeg vet at vi ikke sov. Så kom dagen.

Vi dro til Oslo med en følelse av surrealisme. Var det virkelig mulig at vi skulle gjennom dette? Enda mer nå? Vi satt rundt et ovalt bord inne på et møterom. Jeg hadde kjole og joggesko. De hadde ultralydbilder og ark med skrift og tall på. Det ble min tur. Jeg reiste meg opp, jeg aner ikke hva jeg sa. Jeg tror ikke at jeg gråt akkurat da.

Etterpå sendte vi ut en melding til venner: «For sale: baby shoes, never worn. – Hemingway»

I dagboken skriver jeg: «Det var ille, sa legen i nemnda. Så ille at han mest sannsynlig ville dø i magen. Gjennomsnittlig levetid var ett døgn for disse barna, om de overlevde til den dagen. Lurer på hvem han ville vært, hvem han ville blitt, om ikke et ekstra kromosom 13 hadde forvillet seg med. Han ville vært og han er den vakreste for oss.»

Retorikken oversetter tragedie til egoisme

Jeg er klar over at min historie er ekstrem. Det skjer ikke med så mange, heldigvis. Og det har vært en trøst, at systemet tross alt fungerer ganske bra. At Høyre og KrF nå åpner for at flere kan måtte gå igjennom dette, gjør meg ikke bare rasende, men også redd.

Hvilket samfunn styrer vi mot når kvinner som står i samme situasjon som meg, blir beskyldt for å bidra til et sorteringssamfunn? Hva slags retorikk er dette, som oversetter personlig tragedie til egoisme?

Det går ikke an å si at en tar hensyn til kvinnens situasjon dersom flere kvinner må argumentere fremfor en nemnd. Hvis nemnda skal grave enda dypere i din livssituasjon via paragraf 2a og 2b, fordi det medisinske grunnlaget er blitt fjernet med paragraf 2c, er det mer riktig å si at Høyre og KrF mener at gravide kvinner hverken kan eller bør få bestemme over egen kropp og eget liv. Det bør overlates til en nemnd.

Erna og Kjell Ingolf, dere burde skamme dere over å gjøre et umenneskelig valg og en umenneskelig situasjon enda vanskeligere.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter