Kronikk

Kronikk: Nye briller på Holocaust

  • Marte Michelet
    Marte Michelet
    Journalist og forfatter

Den kritiske undersøkelsen av jødedeportasjonene fra Norge er bare i sin spede begynnelse.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er både rimelig og forventet at min bok Den største forbrytelsen. Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust utløser debatt. Jeg ønsker den velkommen, for det er mye i okkupasjonshistorien som skriker etter åpen, faglig diskusjon.

afp000789570.jpg Foto: Roald, Berit

I Aftenposten har Mats Tangestuen og Toril Torp Holte reist innvendinger mot hvordan boken er blitt dekket i norske medier. De hevder det står igjen et unyansert bilde der nordmennene som hjalp jøder med å flykte, har forsvunnet ut til fordel for en «sensasjonell» anklage om norsk svik.

Sober dekning

Kronikken deres er, dessverre, ikke helt enkel å svare på fordi det er vanskelig å se om den retter seg mot selve boken eller mot mottagelsen.

Boken er på 300 sider, det sier seg selv at det er umulig å få med alle dens nyanser i anmeldelser og korte lanseringsintervjuer. Men jeg er enig i at det har forekommet litt vel dramatiske overskrifter og faktafeil. I sum har jeg likevel opplevd dekningen som sober og med stor respekt for temaet.

Når det gjelder selve boken synes jeg kritikken om at hjelperne er usynliggjort er veldig overraskende. Boka er full av hjelpere: Karsten Løvestad, Sigrid Helliesen-Lund, Tove Filseth, Nic Waal, Rolf A. Syversen, Alf Pettersen, politifolk som varslet...

Det er derfor direkte merkelig når Tangestuen og Torp Holte skriver at «Det er fristende å anta at historien om hjelperne ikke passer inn i denne bokens fortellergrep og dramaturgi».

De har imidlertid rett i at fokuset både i lanseringen og mottakelsen, naturlig nok, har vært på bokens hovedtema – ofre og gjerningsmenn. Og jeg tror den særlig sterke interessen for norsk medløperi gjenspeiler at mange ikke har hørt så mye om akkurat det før, helt i tråd med det dominerende bildet vi har hatt av jødedeportasjonene.

Ingen endelig fasit

Kronikkforfatterne advarer om at «kompleksiteten og ansvarsforholdene omkring Holocaust i Norge ikke er avklart med Michelets utgivelse».

Nei, selvsagt ikke! Min bok er ikke, og har aldri gjort krav på å være, en fasit som setter endelig punktum. Det jeg har gjort er å gå inn i den eksisterende forskningen og prøve å samle det vi vet, og så fortelle det til et bredt publikum.

I mange tiår var Holocaust et felt det ikke ble forsket på i Norge

Det er ikke for mye debatt og for mange bøker som er problemet på dette feltet, problemet er det motsatte. Det er fortsatt store hvite flekker på kartet, terreng som ikke har vært gjenstand for solide studier — noe jeg har erfart hver dag i researchprosessen til denne boken. I mange tiår var Holocaust et felt det ikke ble forsket på i Norge.

Ta hjelperne som eksempel. En av nestorene i norsk okkupasjonsforskning presterte å skrive en hel bok om flukten til Sverige der jødene kun var omtalt i én bisetning.

Her har Tangestuen selv kommet med et viktig bidrag for å fylle ut bildet, med sin hovedoppgave fra 2004 om jødenes flukt. Men han er sikkert enig i at mye ikke er ferdig utforsket: Hvilken rolle spilte de jødiske nettverkene selv i å organisere flukten? Hvem sto bak varslingen, og hvem nådde den fram til?

Vi vet også svært lite om pengene i flyktningetrafikken. I hvilken grad tok hjelpere seg betalt, hvilke summer måtte man ut med, og hvordan påvirket det hvem som klarte å flykte og ikke?

I Danmark har man gravd mye dypere i dette enn her i landet. Jeg håper Tangestuens bebudede bok vil kaste mer lys over temaet.

Les også:

Les også

Jødiske Sally skjulte seg ved nazileir i fem år

Hvorfor reagerte ikke Trygve Lie?

Et annet veldig lite belyst område er den norske eksilregjeringens håndtering av de utvetydige meldingene om at et massemord på Europas jøder var i full gang.

Hvorfor reagerte ikke Trygve Lie, utenriksminister i London-regjeringen, da han ble informert om at jødene som i tusenvis ble deportert fra Nederland sommeren 1942 ble drept med gass i anlegg i Polen?

Hvorfor gjorde eksilregjeringen ingenting for å spre disse nyhetene i den illegale pressen i Norge, advare de norske jødene, mobilisere den norske motstandsbevegelsen og få på bena et apparat for å få jødene i sikkerhet i Sverige?

Finnes det en sammenheng mellom Trygve Lies unnfallenhet her og hans avvisende holdning til jødiske flyktninger fra Nazi-Tyskland da han var Norges justisminister før krigen?

Trygve Lie og andre i nøkkelroller er i hovedsak blitt vernet for kritiske blikk av to generasjoner krigshistorikere

Det er i forbindelse med dette jeg har uttalt at jeg tror det å redde jøder ikke ble sett som en del av motstandskampen. Men her finnes det foreløpig bare hypoteser, fordi knapt noen har pirket borti dette temaet, langt mindre studert det grundig. Trygve Lie og andre i nøkkelroller er i hovedsak blitt vernet for kritiske blikk av to generasjoner krigshistorikere.

Så til spørsmålet om Koritzinsky. Harry M. Koritzinsky var sekretær for Det Mosaiske Trossamfund da tyskerne okkuperte Norge, han var redaktør for det jødiske bladet Hatikwoh og spilte en rolle i det meste av jødisk organisasjonsliv.

Tangestuen og Torp Hole mener jeg burde latt være å skrive om Koritzinskys kontakt med Gestapo, og de hevder jeg baserer meg på ondsinnede SS-kilder. Men kilden er Koritzinsky selv. Det er han som forteller i vitneavhør etter krigen at han i løpet av et års tid hadde 25-30 møter med Gestapo-offiseren Wilhelm Wagner på Victoria Terrasse.

Det vanskeligste temaet

Det er urimelig naivt å holde fast ved at disse møtene var uskyldige samtaler. Men jeg er klar over hvor smertelig det er å ta det opp, og jeg veide lenge for og imot om jeg skulle la det ligge.

Jødisk kollaborasjon er det vondeste av alle temaene i den internasjonale holocaustforskningen og har vært det i 70 år.

Grunnen til at vi likevel må tørre å gå inn i det, også i lille Norge, er at det er viktig for å forstå nazistenes fremgangsmåte. I alle tyskokkuperte land ble jødiske ledere innbilt at alt ville gå greit dersom de samarbeidet. Og det var det som skjedde også her.

I en lang skriftlig redegjørelse til landssviketterforskerne skriver Koritzinsky følgende: «En fikk underretning om at Reichskomissar hadde utarbeidet lister over jøder som i tidens løp ville bli deportert til Polen, men på den annen side var man overbevist om at hadde man ikke overtrådt de gjeldende bestemmelser (…) ville eksesser og pogromer ikke inntre.»

Helter — og anigvere

Problemet her er «en» og «man». Hvem sikter Koritzinsky til? I hvert fall ikke til Braude-familien, som jeg følger i boken, som på ingen måte «fikk underretning» om forestående deportasjoner til Polen.

I Norge er nesten ingenting skrevet om jødisk bistand til, og motstand mot, okkupantene. Jeg har bare skrapt på overflaten. Hvis det gjøres grundig vil vi finne flere helter, men også angivere, informanter, gråsoner.

Alle disse temaene kan vi og bør vi snakke åpent om. Vi kan til og med snakke med journalister om dem. Nordmenn klarer fint å lese og tolke selv, og trenger ikke beskyttelse mot det som er betent og vanskelig.

Les også:

Nyhetssak:

Les også

Mener Michelet utelater nordmenn som reddet jøder fra Holocaust

Nyhetssak:

  1. Les også

    Unge israelere strømmer til den tidligere nazi-hovedstaden

  2. Les også

    Tør ikke vise at de er jøder på skoleveien

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK
    Publisert:

    Faghistorien har sviktet i studiet av det norske holocaust

  2. NORGE
    Publisert:

    Savner bevis for at Hjemmefronten ble varslet om jødedeportasjonene: – Vi må huske på at dette var en tid da det var mye rykter

  3. KRONIKK
    Publisert:

    Lite tillitvekkende fra Gyldendal om Michelets bok

  4. DEBATT
    Publisert:

    Hvordan kan det ha seg at så mange av norske jøder ble drept i Auschwitz-Birkenau?

  5. DEBATT
    Publisert:

    Marte Michelet stiller de viktige spørsmålene

  6. KRONIKK
    Publisert:

    Krigshistorien i ruiner etter én ny bok?