Kronikk

Utøya-minnesmerket «Memory Wound» har bare én løsning: Det må avblåses! | Stig Andersen

  • Stig Andersen

Minnesmerket på Sørbråten virker alt annet enn samlende. Det samlende, nasjonale minnesmerket skal vi ha i regjeringskvartalet, der også mange liv gikk tapt. Jonas Dahlberg Studio

Og det før rettsapparatet med Staten på tiltalebenken overkjører dem som må se på realiseringen av ideen om et kunstverk.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Utøya er en liten øy i Tyrifjorden der unge mennesker – fremtiden – møtes hver sommer for samvær, hygge, forelskelser og politisk skolering. Alt dette ønsket en terrorist å tilintetgjøre.

Det er grunn til å spørre hvem minnesmerket «Memory Wound» lages for. Er det for å rette opp vår nasjonale, dårlige samvittighet på grunn av den elendige beredskapen som ble utvist den 22. juli, 2011? Er det for beboerne i området som med fare for eget liv foretok heroiske redningsaksjoner? Er det for å minnes de drepte? De pårørende?

Jeg tror ideen om hva dette egentlig skal være er like lite gjennomtenkt som konsekvensene av den svenske kunstneren Jonas Dahlbergs vinnerutkast.

Et mareritt for beboerne

Den gode hensikt kan være resultatets verste fiende.

Den gode ideen lar seg ofte heller ikke gjennomføre som tenkt. Det planlagte og vedtatte minnesmerket for ungdommen som ble drept på Utøya er blitt et mareritt for beboerne ved Sørbråten og sikkert også for svært mange av de etterlatte. Kunstekspertisens lovprisning av «konseptet» blir ikke forstått. Det var lett å bli forført da utstillingen i Oslo rådhus viste konkurranse-utkastene.

Les også

Aftenposten mener: Riktig avgjørelse om Utøya-minnesmerke

Symbolikken med en brutal spalte i fjellet som skal danne en uoverstigelig kanal med navnene på de myrdede på den andre siden, fikk kunstkritikere og selvoppnevnte kunstsynsere til å uttrykke stor anerkjennelse. Mange av dem er langt mer forbeholdne i dag. Og med rette.

Konseptkunst behandler ideer mer ut fra et filosofisk standpunkt enn et praktisk. At mange kunstnere faller for denne uttrykksformen, kan ha flere årsaker. Det er alltid et bryderi å lage ting – det er lettere å tenke seg dem. At kunsten på denne måten fjernes fra kunstnerens hånd, gjør at den også virker fremmed for publikum. De pålegges nemlig å tenke seg resultatet og virkningen selv. I Utøyas sammenheng er det flere og flere som ikke liker den tanken.

Som prosess blir det en katastrofe

Modernismens gjennombrudd hang sammen med – og formet – en ny verdensanskuelse. Hva mye av dagens konseptkunst skal få oss til å erkjenne utover kunstnerens «jeg», kan ofte være uklart. Sammen med kunstverket vedlegges ofte enorme, tilsynelatende intellektuelle kataloger og kvasi-aktige, selvhøytidelige svermerier som det tar timevis å pløye seg gjennom. Pompøst, og med påtrengende mangel på empati er det også gjerne.

Den svenske kunstneren Jonas Dahlbergs vinnerutkast kan riktignok leses som uttrykk for sorg og medfølelse. Som fysisk, gjennomført prosess blir det likevel en katastrofe.

Statens håndtering er sterkt kritikkverdig

Konkurransen hadde i utgangspunktet en ramme på rundt 20 millioner kroner. Det er et stort tankekors at kommunalministeren anslår at prisen for monumentet inkludert tilhørende tiltak nå er 70 millioner. Det ville ikke forundre om det blir 100 millioner før det står ferdig. Hva med de kunstnerne som forsøkte å holde seg innenfor det opprinnelig, vedtatte budsjettet?

De er kort og godt blitt lurt av staten. Men langt verre:

Hvordan reagerer gjenlevende ofre og pårørende på kostnadene ved monumentet når de selv sliter med å få kompensasjon for sine tap og lidelser?

Statens håndtering er i alle sammenhenger sterkt kritikkverdig når det gjelder Utøya. Det vi minst av alt trenger i denne saken er en rask, «handlekraftig» fortsettelse av tidligere feilgrep.

Verdien av urørt natur og vår felles fremtid på Jorden opptar unge mennesker – ikke minst når det gjelder politisk ungdom som sogner til Utøya.

Hvor riktig er det å sprenge en renne i en naturskjønn odde? Hvor fin er tanken om at vi avskjæres fra å kunne gå helt ytterst for å se Utøya derfra?

Sprengninger og brølende gravemaskiner vil være i arbeid i månedsvis. Tonn på tonn med masse må fraktes bort. Støy og støv vil plage beboerne, og når det er ferdig: trafikk av turister – også av uønsket slag. Skiferfjellet er dårlig egnet som navneplate som de besøkende må stå på den andre siden i en slags teaterlosje skåret inn i fjellveggen for å se. – Er dette en riktig markering av den verste forbrytelsen etter annen verdenskrig?

Uverdig prosess

Velbegrunnede protester blir ikke hørt. I regjeringskvartalet i Oslo sitter kommunalministeren og kulturministeren – stadig fortryllet av ideen. Jan Tore Sanner slår fast i Aftenposten 16. mars: «Alle blir ikke enige. Ulike syn lar seg ikke forene.» Mer byråkratisk, ufølsomt og selvsagt kan ikke makt uttrykkes.

Beboerne må leve med denne evige påminnelsen ved å se sitt vakre nærområde ødelagt av kunst. Det tas det lite hensyn til, og nå er det gått så langt at de vil anlegge sak mot staten. Kan det tenkes en mer uverdig prosess?

Dette har bare én løsning. Minnesmerket må avblåses før rettsapparatet med staten på tiltalebenken overkjører dem som må se på realiseringen av ideen om et kunstverk. Dette vil være et utålelig og meget ubehagelig overgrep fra en sentralmakt mot et lite lokalsamfunn. Sanner argumenterer med at «Nasjonale minnesteder er viktig for at vi som nasjon skal ha et sted å sørge, savne de som gikk bort og samles om de verdiene som ble angrepet og satt på prøve den dagen.».

Minnesmerket på Sørbråten virker alt annet enn samlende. Det samlende, nasjonale minnesmerket skal vi ha i regjeringskvartalet der også mange liv gikk tapt.

På Utøya er det allerede et vakkert markeringssted til minne om den grusomme hendelsen. Dette vil leve i og med generasjoner. La dem slippe å oppleve vandalismen på odden på landsiden. La dem slippe å se en god idé ble til destruktiv virkelighet. Ellers får vi et uopprettelig «Memory Wound» som aldri vil gro.

Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Mer å lese i minnesmerkedebatten:

Kari Gjæver Pedersen skriver:

  1. Les også

    Det er ingen helbredelse i å stirre på såret

  • Skal være klart i 2017: Regjeringen velger omstridt Utøya-minnesmerke
  • Regjeringen går for omstridt minnesmerke: Naboer mener Utøya-pårørende må ta mer hensyn
  • Jonas Dahlbergs Utøya-minnesmerke: Får heder internasjonalt
  • Geolog: Kritisk til Utøya-minnesmerke

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Utøya
  3. 22. juli-minnesmerket

Relevante artikler

  1. KULTUR

    22. juli-minnesmerket etableres på Utøya-kaia

  2. KULTUR

    22. juli-minnesmerket: Frykter at kunstnerne blir satt på sidelinjen

  3. KULTUR

    AUF og 22. juli-støttegruppen gir opp omstridt minnesmerke på Sørbråten

  4. KULTUR

    Foreløpig prislapp på 22. juli-minnestedene: 10,2 millioner kroner

  5. LEDER

    Aftenposten mener: 22. juli-minnesmerkene skal ikke utformes av byråkrater

  6. DEBATT

    «Hvilken tillit kan vi ha til at Jan Tore Sanner er rett person til å få minnesmerkene etter 22. juli i havn?»