Kronikk

Religion er blitt mer synlig, men ikke nødvendigvis mer akseptert | Pål Ketil Botvar

  • Livssynsspørsmål
  • Religions-
  • Kronikkforfatteren Er Forsker Ved Institutt For Kirke
Man trenger en tydelig politikk som løfter frem prinsipper som likebehandling og ikke-diskriminering, skriver Pål Ketil Botvar.

Tåler vi et livssynsåpent samfunn?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er på tide å få på plass en fremtidsrettet livssynspolitikk. Etter planen skal Den norske kirke innen 2017 bli tilnærmet fri fra staten. Et av kravene fra statens side var at Den norske kirke skulle demokratiseres.

Gjennomgangen av høstens kirkevalg viser at oppslutningen om valgene er gått opp, de aller fleste mandatene velges direkte og velgerne har fått flere lister å velge mellom. Den norske kirke har dermed tatt viktige skritt mot økt demokrati.

Det formelle skillet mellom kirke og stat skaper behov for nytenkning på livssynsfeltet.

Sammen med fremveksten av et stadig mer multikulturelt samfunn krever dette nye grep fra statens side. Selv om det arbeides med en ny kirkelov og finansieringssystemet skal gjennomgås, er det fortsatt en rekke livssynsrelaterte spørsmål som trenger avklaring. Etter press fra Venstre har den nye kulturministeren, Linda Hofstad Helleland (H), bebudet at det skal komme en stortingsmelding om en helhetlig livssynspolitikk.

Selv sier hun at flyktningkrisen har aktualisert spørsmålet. Men hvordan vil en slik politikk se ut?

Det finnes flere modeller å velge mellom. Ikke alle er like spiselige sett fra et norsk perspektiv. Den franske modellen fremstår langt på vei som religionsskepsis satt i system. Flere religiøse symboler, ikke minst knyttet til islam, er nå forbudt i det offentlige rom. I USA går man inn for at staten skal ha minst mulig med de religiøse organisasjonene å gjøre. I praksis gis det likevel betydelig skattelette til religiøs virksomhet.

Børster støv av Stålsett-utvalget

Vårt eget Stålsett-utvalg har i sin utredning tatt utgangspunkt i menneskerettighetene. Religionsfrihet er en grunnleggende menneskerett, noe som bør gjenspeiles både i lovgivning og praksis. Utvalgets flertall går inn for at staten skal utvikle en aktiv og støttende livssynspolitikk. Dette innebærer økonomisk støtte, men også aktiv tilrettelegging for religionsutøvelse.

Den nye kulturministeren sier nå at det skal børstes støv av Stålsett-utvalgets utredning som lenge har ligget i skuffen. Dette tyder på at hun også ønsker å være en offensiv religionsminister.

Sivilsamfunnet ville knapt overlevd uten bistand fra det offentlige. — Pål Ketil Botvar

I et land som Norge er det vanskelig å tenke seg at frivillige organisasjoner, religiøse inkludert, skal kunne klare seg uten støtte fra det offentlige. Tall fra Statistisk sentralbyrå forteller at nærmere halvparten av inntektsgrunnlaget for frivillige organisasjoner sett under ett kommer fra det offentlige. Sivilsamfunnet ville knapt overlevd uten bistand fra det offentlige.

Tradisjonelt har borgerlige regjeringer vært opptatt av å styrke de frivillige organisasjonene som en motvekt mot en sterk stat. Men dette krever nettopp at staten er på banen og legger til rette for slik innsats.

Religion er mer synlig i samfunnsbildet

De fleste synes å være enige om at religion i løpet av de siste årene er blitt et mer synlig trekk i samfunnsbildet. Religionsforskerne er imidlertid uenige om at dette innebærer at religion er blitt mer akseptert eller tvert imot mer kontroversielt.

På den ene siden finner man dem som mener at selv sekulariserte samfunn har begynt å akseptere at religion har en legitim plass i det offentlige rom. Andre hevder at religionens økende synlighet henger sammen med at samfunnet er i ferd med å utvikle seg i en religionsfiendtlig retning. Flere åpne konflikter knyttet til religion fører til at den blir mer synlig.

  • Ett av tre kirkemedlemmer vil ikke betale for medlemskap

At det er en lang vei å gå før man kan har realisert ideen om et livssynsåpent samfunn, blir demonstrert i en studie Institutt for kirke, religions- og livssynsspørsmål har gjennomført blant unge i videregående skole i Oslo.

Undersøkelsen, som handlet om menneskerettigheter, viste at omkring halvparten av de unge var uenige i utsagnet «Staten bør ikke blande seg inn når religion på en eller annen måte kommer til uttrykk i det offentlige rom».

En god del var usikre, mens bare et lite mindretall støttet utsagnet. I den samme undersøkelsen var nærmere én av tre unge enige i utsagnet «Religiøse overbevisninger, ritualer og symboler passer ikke inn i vår moderne tid».

Ikke opptatt av trygghet og sikkerhet

Det at såpass mange av de unge synes det er i orden at staten griper begrensende inn overfor synlig religion, er svært problematisk sett i et menneskerettighetsperspektiv. Enkelte vil innvende at de siste årenes nyhetsoppslag om religiøs ekstremisme har gjort ungdommen redd for hva uregulert religion kan føre med seg.

Det viser seg imidlertid at de unge slett ikke er spesielt opptatt av verdier som trygghet og sikkerhet.

Verdier knyttet til prestasjon, utfoldelse, spenning og nytelse står klart høyere i kurs.

Andre hevder at unge i Oslo ikke har nok kunnskap om hva religion er for noe til å svare på slike spørsmål. Men lite tyder på at de unge er kunnskapsløse når det gjelder religion. Vi snakker tross alt om (K) RLE-generasjonen som er blitt undervist om religion og etikk gjennom hele skoleløpet, inkludert videregående skole.

Likebehandling

I utgangspunktet kunne en forventet at unge som har vokst opp i en multikulturell kontekst ville utviklet større toleranse overfor religiøse uttrykk. Eksemplene fra Oslo-undersøkelsen viser at det religionsåpne samfunn ikke er noe som kommer av seg selv. Heller ikke blant den voksne del av befolkningen har det endrede religionsbildet sunket inn.

I henhold til en landsrepresentativ undersøkelse Institutt for kirke, religions- og livssynsspørsmål gjennomførte i 2012 er det flere som mener at staten bare skal finansiere Den norske kirke enn det er som mener staten skal støtte alle tros- og livssynssamfunn.

Dette viser at man trenger en tydelig politikk som løfter frem prinsipper som likebehandling og ikke-diskriminering.

De siste årene har vi sett mange og til dels pussige utspill om religion i den offentlige rom. Diskusjonen om skolegudstjenester ved juletider er blitt en gjenganger. Ved noen skoler har foreldre også måttet fylle ut skjemaer for at barna skal kunne gå rundt skolens juletre. Et sted på Sørlandet stoppet kommunestyret religiøs sang på torget før jul. Det siste utspillet kom fra et Høyre-lag i Trøndelag som vil forby all bruk av hijab i barneskolen.

«Det ikke å ha en politikk, er også en politikk», heter det. Nå er tiden moden for at det tas et grep om utviklingen på livssynsfeltet. Et livssynspolitisk tomrom vil lett bli fylt opp av andre aktører på feltet.

Fortsett debatten med Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. Jenter blir ansvarlig for familiens ære og frarøves sin identitet, mener Lily Bandehy

  2. Barnehijab handler ikke om religion, men sosial kontroll. Derfor burde det forbys

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Den norske kirke