Barnevernet kritiseres, men vi er flere som bærer ansvar for barnevernsbarna | Henriette K Sandven
Det er nemlig ikke bare barnevernet som svikter, det er det offentlige systemet.
I helsevesenet setter arbeidsform og ressursmangel begrensninger for hvordan vi kan hjelpe barnevernsbarna.
Hos oss er vi avhengige av motivasjon og samtykke, og det er strenge regler for å igangsette tvangsbehandling. Dermed kan vi med loven i hånd si at vi ikke kan bidra.
Slik kan de aller sykeste og de mest hjelpetrengende barna havne utenfor vårt system, og det passer oss egentlig ganske godt.
Da kommunene slo sammen barnevernstjenestene, kom det et skred av nye bekymringsmeldinger
Under sterkt press
Norsk barnevern er under sterkt press, noe som blir behørig dekket i mediene. Det legges frem enkeltsaker med personlig vinkling, hvor barnevernstjenesten har liten mulighet til å forsvare seg i offentligheten.
På generell basis er det viktig å påpeke at sakene er svært sammensatte, med få enkle løsninger å finne. Barnevernet er avhengig av å gjøre godt funderte, faglige vurderinger og drive korrekt juridisk saksbehandling, for avgjørelsene kan få store konsekvenser.
At avgjørelser om omsorgsovertagelse opprører familiene og barna som rammes, er helt naturlig, men det trenger ikke bety at avgjørelsen er feil.
Flere må ta ansvaret
For meg er det et paradoks at det i høstens valgkamp nærmest ikke er blitt snakket om barnevern. Politikerne unndrar seg sitt ansvar her.
Barneombud Inga Bejer Engh er bekymret for barnevernsbarna og har uttalt at de mangler pressgrupper eller voksne som snakker på vegne av dem. Det er jeg enig i.
Jeg mener også at barnevernet får urettmessig mye kritikk, selv om det har forbedringsområder. Det er nemlig ikke bare barnevernet som svikter, det er det offentlige systemet. Men det er dessverre ofte slik at når sakene blir ekstra vanskelige, er barnevernet den eneste instansen som står igjen med ansvar for barnet.
Det er på tide at flere tar sin del av ansvarskaken.
Hvor mange timer skal moren få være sammen med Emma (13)? Rundt dette bordet avgjøres det.
Barnevernsbarna har lav status
Som ansatt i helsevesenet har jeg lenge bekymret meg for hvordan vi i helsevesenet håndterer og forholder oss til barnevernsbarna. Barnevernsbarna har lav status, de har ofte komplekse vansker som passer dårlig inn i rene diagnosekategorier, og de nyttiggjør seg ikke manualbaserte behandlinger.
Nyere krav fra helsemyndighetene om hvordan BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) skal jobbe, kommer ofte ikke disse barna til gode.
At sykehus drives som foretak, hvor kvantitet og tellekanter belønnes mer enn kvalitet og fleksibilitet, er en stor bekymring når det gjelder de mest sårbare barna.
Barnevernsbarna trenger skreddersydde, ressurskrevende tilbud over tid og et tett samarbeid mellom instanser (BUP og barnevern) for å sikre helhetlig hjelp.
De trenger et system som tilpasser seg dem, heller enn at de må tilpasse seg systemet. Det betyr blant annet rask hjelp når de er motiverte eller har store behov.
Omsorgssvikt og systemsvikt
Helsemyndighetene har heldigvis hatt et økt fokus på barnevernsbarna de siste årene og ønsket å utforske hvordan vi kan hjelpe. Dette etter at flere alvorlige barnevernssaker er blitt belyst i mediene.
Videre ble Kayed-rapporten lansert i 2015. Den viste at tre av fire av barna som bor i institusjon, tilfredsstiller krav til en psykiatrisk diagnose, men at få av disse mottar hjelp i psykiatrien.
Fellestrekket i alle sakene er at det handler om barn som har opplevd omsorgssvikt, men også systemsvikt. Systemsvikten blir påpekt når tilsynsmyndighetene gjør sine vurderinger, men her er det igjen barnevernet som får det største søkelyset på seg i mediene, selv om også helsevesenet blir kritisert.
Prosjekter om bedre helsehjelp
Helsemyndighetene har imidlertid innsett behovene, og flere prosjekter er igangsatt for å se på hvordan en kan yte bedre helsehjelp til barnevernsbarna. Erfaringene er mange og gode, men det er behov for å bygge kompetanse, og det trengs mer ressurser, eventuelt en omfordeling av ressurser.
Prosjektenes erfaringer har foreløpig ikke resultert i store endringer i hvordan vi jobber. Løsningen myndighetene har kommet opp med så langt, har vært å opprette to eksklusive fellesinstitusjoner for BUP og barnevern (Bodø og Søgne, 11 plasser), samt å oppnevne en barnevernsansvarlig i alle BUP-avdelinger.
Vi som har erfaringer med gruppen, forstår at det siste er mest en byråkratisk teknikalitet. Det ser fint ut på papiret, men betyr lite i klinisk praksis.
Suksesshistorier i barnevernet kommer ikke av seg selv | Inga Bejer Engh
Mer helhetlig hjelp
Det er på tide å bygge en stødig bro mellom BUP og barnevern, og vi trenger hjelp fra beslutningstagerne.
Kanskje bør det samarbeides i alle saker hvor det går mot offentlig omsorgsovertagelse. Det vil gi mer kvalitetssikring og et delt ansvar, og barna vil kunne få mer helhetlig hjelp.
Ved å hjelpe disse barna så tidlig som mulig har vi en mulighet til å forebygge senere psykisk lidelse og ikke minst øke livskvaliteten deres.
Jeg er ganske sikker på at det vil være samfunnsøkonomisk gunstig på sikt.
Barnevernet gjør faktisk så godt de kan med de ressursene de har, men bærer ikke ansvaret alene. Politikere, myndigheter og helsevesen må komme på banen, og det haster.
