Kronikk

Günter Grass – en dinosaur

  • Helge Høibraaten

Vi trenger ikke retorikere i helteroller, skriver Helge Høibraaten om Günter Grass (bildet). Foto: Scanpix

Som medlem av et folk som begikk folkemord mot det jødiske folk, sier Günter Grass i fra om muligheten for at den eneste jødiske stat kan bli ansvarlig for et folkemord.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Günter Grass har i et dikt kritisert Israel for å forberede et atomangrep mot Iran som kan komme til å utslette det iranske folk. Han nevner ikke at den iranske president gjentatte ganger har nektet for Holocaust i tillegg til å ha uttrykt intensjonen om å utslette Israel. Han skriver diktet, sier han, for ikke å bli moralsk delansvarlig i et folkemord. Det finnes i alle fall en infam allusjon i diktet og det offentliggjøres rett etter mord på jødiske franske statsborgere i Toulouse. Er Grass blitt antisemitt?

En avsporing

Les også

Nobelprisvinner Günter Grass' dikt om Israel skaper storm i Tyskland

Først og fremst er dette et galt spørsmål å stille. Grass lokker nettopp, ved å nevne beskyldningen om antisemittisme som årsak til at han kommer så sent, med antisemittisme som felle. Og nå beskylder han sine kritikere for nazimetoder. En avsporing og en ødeleggelse av politisk kultur.

Lang tid

I 1987 raste Grass over at kansler Helmut Kohl og president Ronald Reagan defilerte foran graver med Waffen SS-soldater i Bitburg, uten å nevne at han selv hadde vært tvangsutskrevet som slik soldat i 1944 og altså kunne ha ligget der selv. Det er vel rimelig å anta at han ventet til 2006 med å nevne dette fordi han var redd for å bli angrepet. Men da Grass ikke hadde ventet med å skjule sine ungdomsgutt-sympatier for Hitler, lurte man faktisk på hvorfor det måtte gå så lang tid.

Nå har han altså ventet lenge en gang til, det betoner han. Hvorfor? Fordi han ikke har våget å gi uttrykk for sin antisemittisme før, på grunn av sin "herkomst" som han sier?

Svelge kameler

Dette er fella vi skal gå i. Men vi svarer: Det som er galt med Günter Grass, er at han som intellektuell oppkaster seg til Gud i moralsk viktige og farlige spørsmål. Det spilte visst ingen rolle om han hadde vært SS-soldat: Kohl og Reagan måtte i 1987 offentlig avrettes for å ha krenket den nye etterkrigstyske politiske kultur med sin handling. En anelse mindre hatskhet ville gjort seg her. Stakkars Reagan måtte svelge en kamel midt i ølbyen Bitburg, men han gjorde det som mann. Og man kunne ha forsvart ham ved å si: Her lå det i stor utstrekning tvangsutskrevne soldater, som Grass var det. Men nei, Kohl og Reagan skulle til helvete.

Advarer Israel

Nå advarer han Israel mot folkemord. Og igjen stiger han opp – la meg ikke si til retterstedet. Men han stiger opp og nevner det unevnelige: At han som medlem av et folk som begikk folkemord mot det jødiske folk, nå må si fra om muligheten for at den eneste jødiske stat kan bli ansvarlig for et folkemord. Akkurat han, Günter Grass, av tysk "herkomst" og (unevnt i diktet, men man vet jo) tidligere Waffen SS, i tillegg (også unevnt) nobelprisvinner i litteratur, må si det. Det er pussig det der med "herkomst", det lyder så unnskyldende, nesten som en bortforklaring, selv om det også er sant at Grass ennå var unggutt da krigen var slutt.

Nå trenger han åpenbart ikke lenger å kritisere sin fortid, nå gjelder det å kaste alt – hele hans navn og rykte, selvsagt inklusive Nobelprisen – inn på vektskålen, slik at historien ikke tipper i gal retning. Det unevnelige må nevnes, dette er nettopp heltens rolle. I realiteten har han steget opp til sitt definitive polit-moralske inkompetansenivå, og bør få lov å være der i stillhet.

Men har han ikke rett da, med sin advarsel? Kan han ikke få rett? Jo selvsagt. Men hvis dette hadde vært hans viktigste anliggende, kunne han skrevet et innlegg mot å levere en tysk atomubåt til Irak. Og lagt til litt retorikk, naturligvis. Han ville ennå vært Günter Grass. I stedet lager han et finurlig konstruert agitprop-dikt, åh så autentisk og uten tvil på verdenshistorisk nivå.

Tysklands vanskelige stilling

La meg utdype dette siste poengets betydning ved å ta opp temaet om Tysklands vanskelige stilling i verdensopinionen. Året var vel 1983, det var i Dubrovnik og jeg lurer på om ikke Grass var i byen, i alle fall kikket vi etter ham. Jeg ledet på byens Inter-University Center en internasjonal diskusjon om utplasseringen av de såkalte mellomdistanserakettene i Vest-Europa. Den sosialdemokratiske kansler Helmut Schmidt hadde gått inn for dette i samarbeid med NATO og amerikanerne, og nå ble han massivt kritisert, ikke minst av de vesttyske intellektuelle som var til stede. Til stede var naturlig nok også folk fra hele Øst-Europa, i tillegg andre vesteuropeere og folk fra USA.

Tysk innenrikspolikk

Da er det Andrew Arato, sterkt venstreorientert amerikaner, opprinnelig fra Ungarn, plutselig roper inn i salen: "Hold opp med å redusere verdenspolitikken til et stykke tysk innenrikspolitikk!" Jeg regner med at han var for stasjoneringen av rakettene. Men han ville fremfor alt ikke at tysk fredssalighet skulle skygge for det reelle i den problematikken vi diskuterte: Sovjeterne hadde allerede plassert ut nye raketter. Regimekritiske østeuropeere måtte få diskutere dette uten moralsk sjenanse overfor – riktignok forholdsvis unge – filosofiske verdensånder fra landet som årtier før hadde rasert Europa. Jeg skvatt så jeg mistet en del av en fortann, men klarte med møye å styre talerlisten videre.

Historien gikk videre, og Helmut Schmidt og NATO fikk rett, blant annet mot Schmidts partikollega og Grass-idol Willy Brandt. En omdreining til på rustningskappløpsskruen og Sovjetunionen stønnet høyt av økonomiske krisesmerter, inntil Mikhail Gorbatsjov gjorde kort prosess og innledet avrustningen. Sånn kan det gå.

Moralen for vårt nåværende tilfelle er:

Tysklands politiske rolle i verdensopinionen har i senere år vunnet sterkt i betydning, så sterkt at euro-krisen truer med å rehabilitere bildet av "the ugly German". Hvordan man best takler denne større betydningen, skal jeg ikke diskutere her. Men det hører med til den imponerende form for politisk kultur som er blitt møysommelig bygd opp i dette landet, at folk med muligheter for stor internasjonal resonans tenker gjennom formen på det de sier, før de sier det.

Nobelprisen

Naturligvis er det nettopp dette Günter Grass har gjort. Og det han vel har demonstrert, er at han ikke egentlig hører hjemme i den kulturen som er blitt utviklet, og slik heller ikke kan bidra til å ivareta den. Günter Grass skulle fått nobelprisen for sitt verk fra 50-årene ( Blikktrommen ) samt for sitt interessante stykke om Berthold Brechts dilemma under folkeoppstanden i DDR i 1953; han stammer ikke egentlig fra det som senere kom og heller ikke fra det slappverket han ved millenniumsskiftet skrev om det 20. århundre og som ga ham prisen.

Fortidsmerket politikk

50-årene var ikke bare Wirtschaftswunder-tid, det var også tiden for blikktrommemirakelet. Men fremfor alt var det også tiden for svært mye unyansert, vulgær og fortidsmerket politikk og politisk publistikk. Og dette gjaldt ikke bare dem som i noen grad bar videre på staur fra Det tredje rike. Det var en røffere tid, preget av kynisme, skamløshet, fortsatte holdninger fra "den evige gårsdag", usikre forsøk på å lære å gå i en ny tid. Slik er situasjonen blitt mer internasjonalt etter 1989, selv om dette ikke så lett kan sammenlignes med ett lands situasjon.

Mer nyansert

Langsomt, om enn til akkompagnement av terrorisme, ble det bedre i Tyskland, mer nyansert, mer forsiktig, dypere, ja også litt lystigere igjen – blant annet gjennom yngre verdensånder som var mot raketter. Røvere og steinalderpolemikere er blitt igjen, selvfølgelig. Men aggregattilstanden er endret. Og det var dette i betydelig grad vesttyske fenomenet den tidligere østtysker Joachim Gauck henviste til da han i en bemerkelsesverdig kort og fri tale nylig tok over som president.

Hykleri

Grass anklager i kjent tysk stil fra det 19. århundre Vesten for hykleri, denne gang i Israel-spørsmålet, han ønsker seg kontroll med atomvåpen så vel i Iran som i Israel. Naturligvis. Men det var i 1983 at de nyansert realistisk tenkende Schmidt & Co ved enda en dreining på rustningsspiralen påtvang Sovjet sin sannhetstime.

Vi trenger ikke retorikere i helteroller. Vi trenger ikke finurlig konstruert gammelmannsvitalisme, i en tid der vitalistene igjen yngler med sine rop, ikke minst her oppe i Norden, nord for Tyskland. Vi trenger europeere som i avgjørende politiske spørsmål kan skikke seg, både hva handling og kritikk angår. Vi trenger den tyske nobelprisvinneren Herta Müller, født og oppvokst i Ceausescus Romania. Hun satte øyeblikkelig ned foten.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Når forfattere blir politikere

  2. KRONIKK

    Antisemittisme er et virus som gjør samfunnet sykt. Vi må stadig vaksineres

  3. DEBATT

    Vi blir ikke kvitt antisemittismen én gang for alle. Når ikke engang holocaust klarte det, kan ingenting gjøre det

  4. DEBATT

    De reagerte ikke i 1938. Reagerer vi i 2018?

  5. VERDEN

    Verdensledere samlet seg for å markere holocaust

  6. KRONIKK

    Knut Hamsun målbærer noe av det verste i norsk historie: Vår nasjonalisme, rasisme og antisemittisme