Kronikk

Ingen bedre tid enn nå: La oss diskutere UDIs behandling av mennesker | Mariam Kirollos

  • Mariam Kirollos
    Egyptisk researcher og skribent

Det er respektløst å behandle mennesker som papirarbeid, eller som løgnere inntil det motsatte er bevist, skriver Mariam Kirollos. Privat

Man skulle ikke tro det var nødvendig å skrive debattinnlegg om ydmykelser og rettsløshet i møte med statsapparatet i et land som Norge.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg har vært i tvil om jeg skulle dele dette.

For to uker siden bestemte jeg meg for å skrive en kronikk om hvordan Utlendingsdirektorarets (UDI) behandling de siste årene føles på kroppen. Bare noen timer etter at publisering ble bestemt, fikk jeg min første personlige e-post fra UDI på fire år.

Jeg vet ikke om det var en guddommelig inngripen, menneskelig inngripen eller hva som skjedde. Men etter over ett års ventetid, etter utallige klager og telefonsamtaler med norske myndigheter, fikk jeg til slutt en beklagelse og fornyelse av en eksisterende oppholdstillatelse.

For meg var følelsene blandet.

Jeg er relativt privilegert og fikk til slutt oppholdstillatelsen, men samtidig fikk jeg aldri muligheten til å skrive om hvordan mange mennesker sliter med UDIs urettferdige og umenneskelige behandlingsprosess. Dette er noe som ikke kan ignoreres, i lys av den nå brede og globale debatten om strukturell og institusjonalisert rasisme og diskriminering.

Vi står nå i en tid da mange er villige til å lære og til å endre samfunnet til bedre, og UDI er jo de fleste utlendingers første møte med Norge. Siden min tillatelse er innvilget, er det ikke meg det er mest synd på. Men jeg ønsker likevel å dele det jeg skrev, for å belyse en situasjon som altfor mange fortsatt sliter med og står oppe i.

Jeg har alltid ment at hvis noen har en mulighet til å gjøre noe for å hjelpe, og likevel ikke gjør det, så er det sløsing med et privilegium. Så her er teksten:

Mitt liv med UDI: «Søknaden din om oppholdstillatelse ligger fortsatt i kø»

Det har gått et helt år siden sist jeg kunne treffe venner, familie eller kolleger i Norge. Hver morgen sjekker jeg innboksen, i håp om at UDI skal ha skrevet og bekreftet oppholdstillatelsen min. Jeg har snart ikke noen tålmodighet igjen.

I 2016 flyttet jeg til Oslo. Planen var å søke familiegjenforening, et halvt år før jeg skulle gifte meg med en norsk statsborger. Selv om det ikke burde utgjøre noen forskjell, er han en hvit, norsk statsborger fra Hamar som spiser pinnekjøtt på julaften.

Ventet i månedsvis

Det er kanskje overraskende for noen akkurat hvor krevende det er for en ikke-europeer å gjenforenes med sin norske ektefelle. Søknadsprosessen, som er kostbar, innebar å vente i månedsvis, uten grunnleggende rettigheter og muligheten til å jobbe, søke om bankkort, gå til legen eller reise utenfor Norge.

Da min far ble innlagt på sykehus i ventetiden, kunne jeg ikke reise tilbake til Egypt for å være med ham. I tillegg kom hverdagsutfordringene ved å ha minoritetsbakgrunn og være ny i landet.

Jeg opplevde mikroaggresjoner på nesten daglig basis, på bakgrunn av hvor jeg er fra og hvordan jeg ser ut. Ventetiden slet på tålmodigheten, stoltheten og selvverdet, som om det ikke var nok kontinuerlig å måtte dele privatlivet sitt med en offentlig ansatt som var helt fremmed for meg.

Mariam Kirollos Privat

Nedlatende

Det føltes som om systemet er designet for at man skal gi opp. En gang jeg måtte stille for å levere dokumenter hos politiet, ble jeg fortalt – med en nedlatende tone – at jeg måtte lære meg å lese hva som krevdes, før jeg kom til dem. Jeg ble målløs, nummen, kom meg ut døren og begynte å gråte.

Det står selvfølgelig ikke skrevet i pannen min at jeg snakker fem språk, har flere universitetsgrader og har jobbet for internasjonale menneskerettsorganisasjoner. Men det bør heller ikke være et krav for å bli møtt med grunnleggende respekt og verdighet av det norske statsapparatet. Hvis jeg møtes på denne måten, hva da med folk som ikke har den tvilsomme av æren å bli kalt en «drømmeinnvandrer»?

Lærte norsk

Gjennom månedene med venting brukte jeg tiden på å lære norsk (for egen regning), jobbe frivillig for flere organisasjoner og lage mat på et suppekjøkken. Da jeg omsider fikk midlertidig oppholdstillatelse, ble jeg seniorrådgiver i Redd Barna Norge, med fokus på barn i væpnede konflikter. På fritiden ville jeg gjerne bidra til å bygge broer mellom de mange kulturene som finnes i Norge. Jeg ble vert for podkasten «Hallo Norge», hvor vi intervjuet ulike eksperter om alt fra språk til mat og politikk, for å gjøre samfunnet mer forståelig for dem som er nye i landet.

Les også

Arne Viste: Hvorfor tillater justisdepartementet at UDI og UNE fatter så mange ulovlige asylvedtak?

Trodde vi gjorde alt riktig

I desember 2018 sluttet jeg i den faste jobben for å flytte til Beirut med mannen min, som skulle bli Midtøsten-korrespondent for en norsk avis. Planen var å bli der i et år.

Før vi reiste, ringte vi til flere ulike byråkratiske organer for å forsikre oss om at utreisen ikke ville skape noen problemer når jeg kom tilbake. De ga oss alle grønt lys. Vi trodde vi hadde gjort alt riktig da jeg søkte om fornyelse av oppholdstillatelsen i mai 2019. Det tok fem måneder å få svar. Da kom et forhåndsvarsel om at jeg hadde brutt en regel om utreise i perioden for oppholdstillatelse. Regelen ble innført i april 2019 – flere måneder etter at jeg forlot landet og helt mot slutten av perioden. Man trenger ikke være jurist for å vite at lover i en rettsstat ikke har tilbakevirkende kraft.

Menneskelig glipp?

Med hjelp fra venner og familie utarbeidet vi en forklaring basert på den juridiske feilen UDI hadde begått. Vi ble fortalt at det kunne ha skjedd en menneskelig glipp, og at saken ville bli avgjort innen seks nye måneder. Det er verdt å nevne at så lenge søknaden er til behandling, kan jeg ikke søke om turistvisum til noe land i Schengen-området, noe som betyr at jeg kan glemme å være til stede i venners bryllup eller å feire julaften med svigers.

Det er vanskelig å fatte hvordan en slik behandling skal oppmuntre meg til å vende tilbake til et land jeg en gang beundret for sitt humanitære arbeid og menneskerettsvern. Det smerter å bli gjort til en sak om rett til opphold i et land jeg har gitt så mye til – både profesjonelt, sosialt og økonomisk.

Utlendingsdirektoratet i Oslo Gorm Kallestad / NTB scanpix

Relativt trygg

Nå er det gått ett år siden jeg først søkte om fornyelse av oppholdstillatelsen i Norge, og jeg venter fortsatt på svar. På tross av frustrasjonen kjenner jeg meg heldig som lever et liv i relativ trygghet her i Beirut.

Jeg finner trøst i tanken om at ventetiden jeg lever med, kanskje betyr at noen andre som trenger det mer, kommer foran i køen. Mens Libanons politiske system og økonomi faller sammen rundt meg – ironisk nok det tryggeste landet i nærområdet – blir jeg minnet på hvordan jeg søker om opphold for å kunne se venner og familie og ta vare på leiligheten jeg eier med mannen min. Jeg er ikke på flukt fra krig eller forfølgelse.

Må tenke nytt

I demokratiske Norge, som forfekter verdier som likhet og medmenneskelighet, skulle man ikke tro det var nødvendig å skrive debattinnlegg om ydmykelser og rettsløshet i møte med statsapparatet. Jeg tror ikke dette hjelper saken min, men jeg håper i det minste å kunne rette oppmerksomheten mot de mange livene som settes på vent, og som lever på nåden til UDI. Det er respektløst å behandle mennesker som papirarbeid, eller som løgnere inntil det motsatte er bevist.

Hvis Norge vil fortsette å presentere seg som verdens beste velferdsstat, er jeg overbevist om at man må tenke nytt om innvandring og saksbehandlingen utlendinger møter på. Som en klok, norsk venn av meg en gang sa: Styrken i et samfunn bør alltid måles etter hvordan det behandler dem som står utenfor.


UDI svarer: Forstår følelsen av ubehag

Til Mariam Kirollos:
Det er bra at du som bruker offentlige tjenester, sier tydelig ifra når «systemet» ikke fungerer slik det er ment.

Først vil jeg beklage at du og andre opplever at vi i UDI har lange ventetider før vi får behandlet deres søknader om familiegjenforening eller -etablering. Dette er vi klar over, og vi arbeider kontinuerlig med å strukturere disse prosessene på en bedre måte.

Når det gjelder ditt og din ektemanns opphold i Beirut, har du helt korrekt forholdt deg til den informasjonen du fikk før du reiste.

Nye regler

Det er slik at en person som får oppholdstillatelse i Norge, må oppholde seg her mesteparten av tiden for å kunne beholde denne tillatelsen. Det er altså ikke utreisen i seg selv som er avgjørende, men lengden på oppholdet utenfor Norge.
I april 2019 ble dette stadfestet i utlendingsloven og -forskriften, og de nye reglene gjaldt også for dem som hadde reist ut av Norge før disse trådte i kraft. Årsaken til dette var at regjeringen la til grunn at dette bare videreførte gjeldende praksis. Bestemmelsen innebar imidlertid en noe annen beregning av hva som var tillatt oppholdstid i utlandet.

Trenger påminnelser

Vi er forpliktet til å følge denne nye bestemmelsen. Etter denne bestemmelsen har du oppholdt deg for lenge i utlandet. Vi sendte deg derfor et forhåndsvarsel om tilbakekalling av tillatelsen. Vi valgte imidlertid ikke å tilbakekalle tillatelsen, ettersom du har forholdt deg til den informasjonen vi ga før du reiste ut.

La meg avslutte med å si at jeg forstår godt følelsen av ubehag av å bli «gransket» når man skal flytte til sin kjære i Norge. I en slik situasjon kan statens kontrollbehov virkelig føles uforholdsmessig inngripende.

Vi som jobber med dette til daglig, trenger derfor slike påminnelser. Så takk for at du tok deg bryet med å skrive om dette.

Cecilie Sande Amundsen, områdeleder, UDI

Les også

Får ikke besøk av sin kone under koronakrisen fordi han er norsk

Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Relevante artikler

  1. ØKONOMI

    Trues med utkastelse fra Norge etter permittering: – Litt rart at andre får bruke mine skattepenger, men ikke jeg

  2. NORGE

    Ekteskap mellom fetter og kusine har vært vanlig i noen miljøer. Men trenden har snudd, uten forbud.

  3. SPORT

    I et halvt år skjønte toppsjefen at han kom til å miste jobben

  4. A-MAGASINET

    Heather Bergans mann skulle overraske faren hennes. Det endte med en tragedie. Christopher ble skutt ved et uhell.

  5. KRONIKK

    Vinn eller forsvinn for demokratiet i USA?

  6. KRONIKK

    Der norske politikere og militære hadde sviktet og tapt, sto kongen fast