Redd økosystemene | Sigmund Hågvar

Miljøpolitikken får lett et enøyd fokus på klima, mens innsatsen for artsmangfoldet og naturtypene kommer i annen rekke.

Vi er på reise inn i fremtiden med to store problemer i bagasjen: Klimaendringer og tap av biologisk mangfold. Begge problemene påvirker økosystemene, og de må løses samtidig.

Miljøpolitikken får imidlertid lett et enøyd fokus på klima, mens innsatsen for artsmangfoldet og naturtypene kommer i annen rekke. Det må rettes opp. Oppgaven er stor: Vi må redde økosystemenes evne til å fungere, til og med under helt nye miljøbetingelser.

Bevare mangfoldet

Fremtiden vil trenge pollinerende insekter, meitemark og andre smådyr som lager matjord, organismer som renser vannet i bekker og elver, og sjeldenheter som kan gi oss nye medisiner.

Dette er eksempler på økosystemtjenester – goder som naturen leverer så lenge den er i orden. Et fungerende økosystem leverer et helt sett av goder i ubegrenset tid fremover. Et skadet økosystem leverer få goder. Et ødelagt økosystem leverer ingen.

For å opprettholde økosystemtjenestene må vi tenke større enn bare artsmangfold. Vi må bevare mangfoldet av biotoper, og vi må sikre store nok naturområder til at arealkrevende og streifende dyr kan trives. Både vilt og fisk vandrer. Selv humler kan trenge å fly langt fra bolet for å finne næring.

Bonden har nytte av at pollinerende insekter trekker til bærbusker og frukttrær fra omgivende kantsoner og skogspartier – kanskje kilometervis unna. I vannforvaltningen må vi tenke hele nedbørsfelt, altså alle elver og bekker som henger sammen i et system.

I havet må vi redde de lange næringskjedene, fra ørsmå planktonalger, via større plankton som krill og pilormer, opp til småfisk, større fisk, sel og isbjørn. Selv de gigantiske bardehvalene lever av det lille planktonet. I dag trues havets plankton av en langsom forsuring.

Krymper år for år

Sammenhengende natur uten inngrep har en særlig verdi som robuste økosystemer, men slike områder blir stadig sjeldnere. I Sør-Norge ligger nå bare 5 prosent av arealene mer enn 5 km fra tyngre naturinngrep som vei, jernbane eller kraftlinjer. Disse arealene, som gjerne får betegnelsen «villmarker», ligger i stor grad i verneområder, og de som ligger utenfor, krymper år for år.

Myndighetene registrerer tapet, men stopper det ikke. Kommunene er for eksempel gitt frihet til å anlegge store, nye hyttefelt i de siste intakte fjellskogene, og vindindustrien står klar til å rykke inn i rester av intakt natur. Vi går mot en tilstand der «villmark» bare vil finnes i vernede områder. Er det et slikt Norge vi vil ha?

Skogvern er viktig fordi halvparten av våre rødlistede arter er skogslevende. Stortinget har vedtatt at 10 prosent av Norges skogareal skal vernes, men vi er bare halvveis. I det videre skogvernet bør man prøve å redde store, sammenhengende arealer av gammelskog.

Snart finnes ikke lenger slike kandidater. Imens hogges det i de siste, biologisk viktige gammelskogene – ofte med statstilskudd. Store, intakte naturområder har mange kvaliteter. De inneholder flere arter enn små områder, og de har større og mer levedyktige bestander av hver enkelt art. Dermed er de «kildeområder» som kan spre arter og individer til omgivende arealer, både naturområder, kulturlandskap og bebyggelse.

Slitasje fra mennesker

Ser du en toppmeis på ditt fuglebrett, er den kanskje født i et stort verneområde. Videre tåler store verneområder slitasje fra mennesker og «naturkatastrofer». Mens et lite skogsområde kan bli helt vindfelt i en storm eller lagt i aske ved en skogbrann, vil et stort skogslandskap med variert topografi og vassdrag ha beskyttede partier hvor vinden eller brannen ikke kommer til. I slike «lommer» i landskapet kan sårbare gammelskogsarter overleve og siden bre seg utover igjen når ny gammelskog utvikles.

Et inngrepsfritt skogslandskap med naturlige våtmarker kan være en effektiv flomdemper, en sikker leverandør av rent vann, og et godt karbonlager. Landskapet kan være rikt på vilt, fisk og bær – og vi kan hente verdifulle naturopplevelser.

Rekreasjonsverdi regnes i dag som en økosystemtjeneste. Det samme gjelder forskning og undervisning – inkludert «naturens hemmeligheter», altså kunnskap som ennå er skjult. Og hva med naturens egenverdi?

Men også menneskeformede landskap kan ha god økologisk funksjon. Det gamle, mosaikkformede kulturlandskapet med kantsoner, dammer, bekker, våtmark og skogholt leverte mange økosystemtjenester. Det var et historisk formet økosystem som fungerte godt etter menneskenes formål: Rik produksjon av mat og fôr, gode betingelser for pollinatorer, brukbar tilgang på rent vann, rikt dyre- og planteliv, inkludert vilt og fisk, og et estetisk tiltrekkende landskap.

Les også

Moderne sivil ulydighet fyller 50. Er aksjonsformen mer aktuell enn noen gang? | Frank Rossavik

Støtte småskaladrift

Dagens kulturlandskap har mistet mange av disse kvalitetene. De kan delvis gjenskapes, men da trengs en landbrukspolitikk som støtter småskaladrift, og mosaikk og ikke ensidig oppmuntrer til større enheter og en homogenisering av landskapet. Pollinatorene sliter allerede. Og hvor finner du tilgang på naturlig rent vann i dagens kulturlandskaper? Økosystemtjenester forutsetter at større deler av naturen fungerer som en biologisk enhet.

Men er ikke klimakampen likevel det viktigste? For klimaendringene truer jo naturens mangfold og funksjoner. Jo, men klima og biomangfold henger sammen på flere måter. For det første er visse «klimatiltak» en trussel mot biomangfoldet. Hvis man må ødelegge natur i jakten på «grønn» energi, som ved vindkraftindustri, taper økosystemene.

Norske naturområder er allerede sterkt påvirket av biotopødeleggelser, gjennomskjæringer og fragmentering, og vindindustriens inngrep kommer som en ekstra belastning. Andre grep, som sparing, energieffektivisering, etterisolering, solceller, jordvarme og varmepumper må prøves først.

Morgendagens hverdagsarter

For det andre vil vi i et fremtidig endret klima trenge alt det biomangfoldet som vi kan klare å få med oss. Hvorfor? Fordi et nytt klima vil skape andre typer økosystemer. For eksempel kan Sør-Norges granskoger bli erstattet av varmekrevende edelløvskoger.

Mange av dagens arter vil dø ut, men vi vet ikke hvilke. Vi vet heller ikke hvilke arter som kommer til å klare seg. Og ikke hvilke som vil bli «driverne» i de nye naturmiljøene og økosystemene. Arter som er sjeldne i dag, kan bli morgendagens hverdagsarter, morgendagens viltarter, eller morgendagens pollinatorer.

Heldigvis er en del edelløvskog vernet, med sine spesielle arter. Flere av disse artene kan få stor utbredelse og viktige funksjoner i fremtidens skogsøkosystemer. Det er bare ved å hegne om flest mulige arter i dag at vi kan håpe å redde mange nok arter til å sikre økosystemenes funksjoner i fremtiden.

Derfor er klimakamp og biomangfoldkamp like viktig. Vi er nødt til å ri begge hestene samtidig. Det må politikken avspeile.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter