Kronikk

Uakseptable ytringer

  • Universitetet I Oslo
  • Universitetet I Oslothomas Hylland Eriksenprofessor
  • Skribentsindre Bangstadpostdoktorstipendiat
  • Universitetet I Oslobushra Ishaqsamfunnsdebattant
  • Arne Johan Vetlesenprofessor

Visse hatefulle ytringer er ut ifra juridiske og moralske vurderinger ikke akseptable.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hatefulle ytringer. Det er blitt sagt at 22. juli var dagen da «vår uskyld forsvant». Men var alt såre vel før terroren rammet oss? Flere minoritetsgrupper har opplevd at den offentlige debatten i Norge i det siste tiåret har vært særdeles hatefull. På nett, i kommentarfeltene i nettavisene, eller endog på kronikkplass.

Har tålt urett

«Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv», skrev Arnulf Øverland. Men vi har tålt denne uretten, og i lang tid. For når muslimer i Norge er blitt karakterisert som «quislinger» og «nazister», og som en trussel mot antatt grunnleggende «norske verdier», har mange av oss vært helt tause.

«Klimaet i islamdebatten har ikke vært uvanlig hardt», er det blitt hevdet. Slik taler bare den som nettopp tåler så inderlig vel den urett som ikke rammer ham selv. Motytringsmulighetene er ulikt fordelt, og ubehaget ved å fremsette motytringer er ofte betydelig. For hva skal en egentlig si til dem som mener at en muslim i kraft av sin tro er en «bakterie» eller «nærmest en femtekolonist»? Risikoen for selv å fanges inn av et polariserende språkspill er stor.

Ikke ubegrenset

Hverken ytringsfrihet eller ytringsrett er absolutt i noe eksisterende menneskelig samfunn. Ytringsfriheten er heller ikke overordnet andre rettigheter og hensyn i sentrale menneskerettighetserklæringer. Det råder ingen tvil om at ytringsfrihet er en sentral verdi i et fritt og demokratisk samfunn, og en viktig forutsetning for demokratisk legitimitet. Det betyr imidlertid ikke at den er ubegrenset.

Det påhviler særlig de mektigste blant ytringsfrihetens offentlige forvaltere å reflektere kritisk omkring disse grensene. En ytringsfrihetsabsoluttisme hvorved enhver ytring blir verdifull i seg selv, er problematisk. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) fra 1952, som i henhold til Menneskerettsloven fra 1999 gjelder som norsk lov, er klar på at det i selve utøvelsen av ytringsfrihet påhviler den som ytrer seg et ansvar. Et ytringsansvar.

Forbildet USA?

I ytringsansvaret ligger det at man i sin utøvelse av ytringsfriheten ivaretar hensynet og rettighetene til andre. Dette handler i siste instans om hvilket samfunn vi vil ha, og ønsker å bygge sammen. Hatefulle ytringer tar, som professor Jeremy Waldron har påpekt, sikte på å underminere bestemte gruppers stilling i et samfunn. John Stuart Mill trakk i Om friheten grensen ved ytringer som oppfordret til voldsutøvelse. USA er det land i verden som går lengst i å beskytte retten til ytringer – også hatefulle. Men vi synes da heller ikke at USA representerer et forbilde her.

Å tale er å handle

«Ord er ikke handlinger, og vi må ikke viske ut skillene mellom dem», er det blitt sagt etter 22. juli. På ett nivå er det første utsagnet riktig: ord er ikke synonymt med handlinger. Det er noe annet å si «Nå skal jeg slå deg ihjel» enn rent faktisk å gjøre det. Men samtidig vet vi fra språkteori og filosofi at å tale er å handle i verden, og å handle med det formål å påvirke, bevare, eller endre den på bestemte måter. Dette er det sentrale poenget hos J.L. Austin i hans How to Do Things With Words.

Å insistere på et absolutt skille mellom ord og handlinger er følgelig å fraskrive seg ethvert moralsk ansvar fra den virkeligheten som kan og blir skapt av hatefulle ytringer. Det er veldokumentert fra den omfattende forskningslitteraturen på folkemord og massedrap i det 20. århundre at forut for slike hendelser foregår det omfattende ideologiske forberedelser. Disse forberedelsene er, slik Arne Johan Vetlesen har demonstrert i Evil and Human Agency, knyttet til en systematisk avhumanisering av «fienden».

Oppildnet til vold

Hva enten vedkommende nå representeres av armenere i det senosmanske riket, jøder i Nazi-Tyskland, muslimer i Bosnia, tutsier i Rwanda, eller sosialdemokrater, «multikulturalister» og muslimer i Norge. Krigsretorikk går alltid forut for krig. Så lenge de fører eller bidrar til avhumanisering, er de metaforer og analogier vi velger å bruke i vår omtale av våre medmennesker og medborgere faktisk av betydning.

Etter folkemordet i Rwanda har man dømt radioreportere og musikere som oppildnet til voldsutøvelse mot tutsier i forkant av folkemordet ved å omtale tutsier som «kakerlakker» og «trær som bør kuttes ned». I lys av dette, hva er så implikasjonene av at noen i norsk sammenheng har karakterisert en bestemt gruppe norske muslimer som «quislinger», eller norske sosialdemokrater som «kulturquislinger»?

I Ytringsfrihetskommisjonens rapport fra 2000 heter det at «vårt demokratiske system [¿] er basert på en forestilling om at det offentlige rom stort sett er befolket av myndige, voksne, og anstendige mennesker». Disse formuleringene fremstår utvilsomt som nokså naive. Problematisk er det også at rapporten går svært langt i å individualisere ansvaret for innholdet og formen på ytringer.

En forutsigbar følgevirkning av dette har vært at enhver redaktør eller moderator har kunnet fraskrive seg mye av ansvaret for å gi hatefulle ytringer spillerom. Men straffelovens § 135 (a) – rasismeparagrafen – oppstiller faktisk et klart straffansvar for den som medvirker til offentlig fremsettelse av rasistiske og/eller diskriminerende ytringer.

Har så ikke de som er innbitt skeptiske til bestemte minoriteter og til utviklingen i retning av et mer flerkulturelt samfunn noen rett til å ytre seg offentlig om dette? Her står et liberalt samfunn overfor krevende avveininger. Det lar seg imidlertid vanskelig påvise at massemorderen hadde unnlatt å begå sin udåd den 22. juli dersom han hadde fått leserbrev på trykk i sentrale aviser. Snarere er det sannsynlig at hans virkelighetsforståelse er blitt styrket av en offentlighet hvor grensen for hatefulle ytringer det siste tiåret er strukket svært langt.

Redaktørens ansvar

Det påhviler norske redaktører så vel som politikere et tungt ansvar i tiden som kommer for å si at ikke alle ytringer bør tillegges like stor verdi; at det ikke er en menneskerett å ytre seg i offentligheten; og at visse hatefulle ytringer ut ifra juridiske og moralske vurderinger ikke er akseptable.

Med 22. juli har vi nådd en grense. «Aldri mer 9. april», sa vi, og erklærte med det at kampen mot antisemittisme og nazisme var en sentral del av arven og forpliktelsene etter den annen verdenskrig. «Aldri mer 22. juli», sier vi nå, og erklærer med det at kampen mot islamofobi og rasisme er en sentral del av arven og forpliktelsene vi har fått etter terrorudåden.

Med kronprins Haakons ord: «Etter 22. juli kan vi aldri igjen tillate oss å tenke at våre meninger og holdninger er uten betydning».

Les mer om

  1. Kronikk

Flere artikler

  1. KRONIKK
    Publisert:

    Bli rasende!

  2. POLITIKK
    Publisert:

    Facebook-hets opp for Høyesterett i dag: – Problemstillingen stadig mer aktuell

  3. DEBATT
    Publisert:

    Koranbrenning er ikke psykisk vold

  4. DEBATT
    Publisert:

    Er det en menneskerett å kunne ytre hat?

  5. KRONIKK
    Publisert:

    Folk er redde for å bli misforstått, latterliggjort eller fremstå som rasistiske - så de sier ikke det de mener

  6. KULTUR
    Publisert:

    Amerikansk professor: – Knarviks karikaturer er hatefulle ytringer, men bør ikke straffes