Jeg føler jeg har vunnet verdens mest urettferdige lotteri

Hva ville ofrene ha sagt om de visste at jeg med liten margin hadde unngått Dr. Tyndall?

Marginene som skiller oss fra katastrofer, er små. Trår du ett skritt til høyre på fortauet, kan du bli meid ned av en elsparkesykkel. Vender du blikket mot mobiltelefonen idet du forlater en T-banevogn, kan du forsvinne ned i sprekken mellom vogn og plattform.

Langt sjeldnere er det å finne ut hvor nær du var å bli et offer for ham som ser ut til å være Los Angeles’ verste overgriper. Det er ingen triumf som melder seg, men følelsen av å ha vunnet verdens mest urettferdige lotteri uten å ha kjøpt lodd.

Et overraskende varsel

For rundt et år siden mottok jeg et varsel om at jeg var blitt identifisert som en mulig part i et massesøksmål mot Dr. George Tyndall. Tyndall hadde praktisert som gynekolog i 27 år ved University of Southern California i Los Angeles, der jeg tok en mastergrad i film- og TV-manus i 2007–2009. I fjor ble han siktet og pågrepet for seksuelle overgrep mot kvinnelige pasienter.

Anklagene omfattet blant annet 18 tilfeller av penetrasjon, umotiverte helkroppsundersøkelser «for å se etter kreft», unødvendig fotografering av pasientenes kjønnsorganer, og overlagte, seksuelt stimulerende berøringer av pasientene.

Jeg leste varselet med gru, men orket ikke å se på alle detaljene. Selv har jeg aldri møtt George Tyndall: Jeg besøkte klinikken én gang for å få utskrevet p-piller og få en brystundersøkelse, og ble behandlet av en kvinnelig juniorlege. Vanligvis går jeg utelukkende til en snill, skånsom gynekolog i Norge, som alltid småprater og spøker litt for å distrahere meg fra angsten som mange kvinner opplever ved underlivsundersøkelser.

Møtet med gynekologen

Min egen angst skriver seg fra møtet med en av de første gynekologene jeg gikk til, en gretten mann med stikkende, svarte hår på de krokete fingrene og en stor buse hengende fra det ene neseboret. Jeg undertrykket den barnslige aversjonen basert på utseendet hans og hoppet kjekt opp i gynekologstolen som om det var det naturligste i verden. Han var jo ikke et troll, han var en profesjonell lege!

Men da han kjørte det kalde metallinstrumentet hardt inn i meg uten forhåndsvarsel, ble jeg grepet av akutt kvalme. Det suste i hodet, og hele rommet gynget. «Jeg tror jeg besvimer», sa jeg. «Nei, du besvimer ikke», sa han bryskt. «Jo», sa jeg ynkelig. Like etter besvimte jeg i stolen og ble hjulpet ned på gulvet av en sykepleier.

Gynekologen ga meg en skjennepreken og anklaget meg for å ha latet som om jeg besvimte. Han viste ingen forståelse for at det knapt finnes en mer utsatt posisjon enn å ligge halvnaken på rygg og brette seg ut for en ukjent mann som fører fremmedlegemer inn i deg i en ikke-intendert, men like fullt reell simulering av det private og komplekse møtet med et annet menneske, kjent som sex.

22.000 kroner rikere

For noen dager siden mottok jeg en sjekk på 2500 dollar som en minimumserstatning i massesøksmålet mot Dr. Tyndall. Etter et forlik i saken utbetaler universitetet i disse dager totalt 215 millioner dollar til pasientene. Ofrene som kan bevise de groveste overgrepene, kvalifiserer for utbetalinger på opptil 250.000 dollar. Dr. Tyndall på sin side risikerer fengselsstraff på opptil 64 år etter den største overgrepsetterforskningen i Los Angeles Police Departments historie.

Jeg fikk hakeslepp da jeg åpnet konvolutten og så at jeg var blitt over 22.000 kroner rikere. Men den umiddelbare følelsen av jubel ble raskt erstattet av forvirring og ubehagelige refleksjoner. Hva hadde jeg egentlig gjort for å fortjene dette? Svaret som meldte seg, gjorde meg kvalm av skam. Det var et voldtektslotteri jeg hadde vunnet.

Hundrevis av kvinner skal ha blitt grovt krenket av en skruppelløs 73-åring. Takket være de som turte å stå frem i en belastende etterforskning, sto jeg nå her med en sum som var ment å tilfredsstille de mange ofrene som skjulte seg i mørketallene.

Noe dypt urettferdig ved det hele?

Hadde erstatningsbeløpet gitt meg lindring om jeg hadde møtt Dr. Tyndall i stedet for hans juniorlege og blitt utsatt for de manipulerende teknikkene han skal ha brukt for å tilsnike seg erotisk tilfredsstillelse? Hva ville ofrene ha sagt om de visste at jeg med liten margin hadde unngått Dr. Tyndall? Var det ikke noe dypt urettferdig ved det hele?

I det minste var det ikke skattebetalernes penger jeg gjorde et innhugg i: University of Southern California er et privat universitet finansiert av heftige skolepenger samt donasjoner fra tidligere studenter. Filmskolen jeg gikk på, er sponset av George Lucas, Steven Spielberg, Robert Zemeckis – og pornokongen Hugh Hefner. Høyst sannsynligvis kommer erstatningspengene fra universitetets forsikringsselskap, eller et øremerket fond.

Etter å ha gått til frisøren og kjøpt nye klær, rådførte jeg meg med noen venninner om hva annet jeg burde bruke pengene til. «Du burde se på det som et skrivestipend, og skrive om opplevelsen», svarte den ene. «Og så kan du gi en sum til Dixi, et ressurssenter for overgrepsofre.»

Følelsen av å ha sluppet billig unna, og attpåtil tjent penger på det, skaper ytterligere disharmoni i det kaotiske indre kammeret som skal romme seksualitet. Tanken på alle de som blir overfalt i sitt mest sårbare øyeblikk, er ikke til å holde ut.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter