Kronikk

Hvem er Mo Yan?

  • Gabi Gleichmann

afp000445995.jpg Tegning: ARNE NØST

Nobelprisvinner. Ingen har som Mo Yan åpnet døren på gløtt til Kinas magiske verden.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Da Svenska Akademiens sekretær i oktober kunngjorde at årets nobelpris i litteratur var tildelt den kinesiske forfatteren Mo Yan, gikk det et sus gjennom den litterære verden. Det var nemlig få som hadde hørt om ham, og enda færre hadde lest noen av verkene hans.

Slik sett hadde De Aderton gjort et godt valg, for plutselig satte mediene søkelyset på en som ikke bare var en internasjonalt oversett forfatter, men også på kinesisk litteratur — som til tross for at den skrives på verdens største språk, er relativt ukjent for folk flest i den vestlige verden.

Men gleden over at vår litterære horisont brått var i ferd med å utvides, ble raskt overskygget av nyheten om at Mo Yan er medlem av kommunistpartiet og nestleder i den kinesiske forfatterforeningen, som i stillhet er vitne til hvordan myndighetene forfølger og trakasserer kritiske forfattere.

Gabi Gleichmann

Litterære eksperter — de fleste uten kunnskaper om prisvinnerens fortellerstil og hans bøkers betydning for lesende kinesere - ytret seg nå utelukkende om Mo Yans politiske ståsted og den intellektuelles ansvar under et diktatur. Forfatteren ble beskrevet som en mann med ideologiske skylapper. Noen mente at han er en skrivende soldat i statspropagandaens tjeneste. Herta Müller - selv nobelprisvinner med lang erfaring fra Ceausescus rumenske diktatur og dets tallrike medløpere - hevdet at prisen til kineseren var en katastrofe. Selv jeg - med min mangeårige bakgrunn som formann i den svenske PEN-klubben og med mitt engasjement for ytringsfriheten - solgte meg til hærskaren av kritikere. Men snart innså jeg at virkeligheten alltid er mer komplisert enn den i utgangspunktet synes å være. Man bør derfor være forsiktig med generaliserende konklusjoner, særlig når det gjelder en verden av det slaget Kinas ettpartisystem representerer. For det kinesiske folk kan ikke reduseres til en undertrykkende minoritet av partimedlemmer og en undertrykt majoritet.

Les også

- Selger over all forventning

Derfor valgte jeg å fordype meg i den livsgjerning Mo Yan hadde fått den høyeste litterære utmerkelsen for. Det viste seg å være ganske lett, da betraktelig mange av bøkene hans er oversatt til de store europeiske språkene.

Men først noen ord om hvem Mo Yan er.

Guan Muoye, forfatterens virkelige navn, er født i 1955 og vokste opp i en bondefamilie i Gaomi i Nordøst-Kina. Som 12-åring under kulturrevolusjonen ble han tvunget til å avslutte skolegangen for å arbeide i jordbruket. Etter å ha fylt 21 gikk han inn i Folkets frigjøringshær, der han deltok på et skrivekurs og begynte å nedtegne egne historier fra hjembygda. I 1981 utga han sin første novelle, under pseudonymet Mo Yan, som betyr "ikke snakk". Gjennombruddet kom fem år senere med kortromanen Touming de hong luobo .

Lite er kjent om denne store kinesiske forfatterens hverdag. For samtidig som han har viet sitt liv til et sterkt litterært engasjement, er han påfallende tilbaketrukket i andre sammenhenger. Han er heller ingen oppsiktsvekkende rabulist, hverken i sosial eller politisk forstand. Men han er en frihetens, uavhengighetens og toleransens mann som kjemper mot intoleranse.

Mo Yan ble tidlig påvirket av Kinas tradisjonelle folkelige fortellerkunst, men er på samme tid så uavhengig som man kan forvente. Hans egenart gjør seg først og fremst gjeldende i fortellerstilen, den stilistiske og språklige attityden, det kunstneriske temperamentet. Men den beror også på at han henter motiver fra hjemstedets vide felt og tettbefolkede steder, som i hans fantasi stadig mer er blitt til et Vidunderland. Han forvandler Gaomi til en eventyrverden, fylt av fascinerende og bugnende rikdom.

Les også

Nobelprisvinner får egen opplevelsespark

Midt i sin trofasthet mot hjembygda er Mo Yan forbausende lite provinsiell av seg, desto mer er han en formidler av allmennmenneskelige opplevelser. I stedet for å være en avkrok, er hans Gaomi et brennpunkt og krysningspunkt for historiens og skjebnens ubarmhjertige fremferd. Som en skapergud kan dikteren strekke hånden utover en brokete samling mennesketyper, livsskjebner og dramatiske og fantastiske hendelser. Han slipper aldri opp for historier, blir aldri stående fast i det repeterende. Det syder og bobler i alle kriker og kroker, hver begivenhet overvåkes som av trollspeil. Likevel får man aldri fornemmelsen av at Mo Yan forfalsker eller skjønnmaler fasaden. Han holder fast ved sin virkelighet og sannhet, hardnakket og seierssikkert.

Historiske fresker

Hans brede historiske fresker tar for seg Kinas omveltning på 1900-tallet, de presenterer et betydningsfullt historisk materiale og virker meget autentiske for sin tid. De er så tettvevet, så breddfulle av overraskelser og merkverdigheter at de snarere gir inntrykk av å omfatte 500 år i stedet for 100. Stadig har de brodd mot de sosiale overgrepene, den økonomiske utnyttelsen og den tradisjonelle tvangsmentaliteten.

Mo Yan er ingen uttalt partitro revolusjonær, derimot overbeviser han som en urokkelig humanist og et menneske som følger fornuften — med et rimelig håp om en bedre fremtid. Typisk for hans romanhelter er at de midt i sin egen utilstrekkelighet blir iherdige opponenter mot overtro og urettferdighet. Det er også tydelig at han nærer sympati for oppviglerske personer.

I Mo Yans tidlige verker var stilen mer tilknappet, fortellingen var disiplinert realistisk - likevel med en svak duft av noe eventyrlig. Først i romanen Rødt korn (1987) har han funnet sin egenartede, frodige skrivestil, sin suverene metode for å overskride alle grenser mellom virkelighetsmaterie og forestilling. Boken er basert på fem historier som veves sammen og med sterke tidsbilder fra 20-tallet skildrer den japanske okkupasjonen, bandittkulturen og bøndenes vanskelige livsvilkår.

I hans neste roman - Tiantang suantai zhi ge (1988) - er tiden en annen, 80-tallet, men stedet det samme - Gaomi. Den grusomme og tragiske kjærlighetshistorien mellom Gao Ma og Junju, som gjennom en tradisjonell byttehandel mellom familier var blitt lovet bort til en annen, bygger på et virkelig bondeopprør som fant sted i 1987. På mesterlig vis anskueliggjør Mo Yan tiden før og etter opprøret, som førte til groteske retterganger og urettferdige dommer. Tittelen henspiller på balladene en blind sanger fremfører om bøndenes elendige liv. Hans vemodige sanger gir romanen en klangbunn som leder tanken hen på folkevisen. Samfunnskritikken i den sterkt realistiske skildringen, som bokstavelig talt stinker av skitt og urin, er påfallende.

Les også

Kinesiske myndigheterjublet da Mo Yan fikkNobels litteraturpris

Store bryster og brede hofter (1996) er en satirisk, svarthumoristisk roman om en sterk kvinneskjebne, som tar form av et slags epos, en speiling av Kinas historie i forrige århundre. Mens jeg leste denne romanen, oppdaget jeg et lite tiltalende trekk ved Mo Yans forfatterskap — hans kvinnesyn. Det virker avleggs. Adskillig mer kan kreves av ham på dette området. For det er jo ikke den tradisjonelle kinesiske historieskrivningen som er herre over nobelprisvinnerens fiksjon, men derimot hans egen fantasis veivalg.

Livet og døden tar rotta på meg (2006) er en overveldende roman der tradisjon og modernitet møtes i forbindelse med at en godseier skytes til døde av opprørske bønder. Han gjenfødes som både esel, okse, gris, hund og ape før han blir menneske igjen. Hele tiden får han bo hos en fribonde som nekter å innordne seg i kollektivet. I sentrum for denne fortellingen står landeierne og storbøndene som ble henrettet under Maos landreform på 50-tallet.

Gjennom Mo Yans romaner får man et altomfattende panorama over Midtriket, over de utpreget kinesiske forholdene - uten skille mellom det realistiske og det fantastiske, virkelighet og legende. Fabuleringsgleden får fritt utløp og fører med seg et skred av hendelser i tiden, et nesten uoverskuelig mylder av mennesker, livsskjebner, dramatikk og forviklinger.

Les også

- Kinesisk huspoet

Det er lett å forstå at Mo Yan er en av Kinas mest elskede forfattere. Derimot tviler jeg på at hans forfatterskap vil bli vektlagt like mye utenfor Kinas grenser. Det er synd, for ingen har som han åpnet døren på gløtt til Kinas magiske verden.

Oversatt av Unni Wenche Grønvold

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. OSLOBY

    Lars Saabye Christensen nominert til Årets osloborger

  2. KOMMENTAR

    Maria Kjos Fonn: Toni Morrison ga ikke bare et gigantisk bidrag til svart litteratur, men også til en dypt humanistisk tradisjon

  3. KULTUR

    Vår anmelder: Kjersti Skomsvold tar en Knausgård og utleverer kjærlighet og selvmord

  4. A-MAGASINET

    Spenning: Dystopiens profet

  5. KRONIKK

    Bjørg Vik var en sofistikert skildrer av dagligliv | Unni Langås

  6. KRONIKK

    Dag Solstad er utsatt for kritikk, ikke majestetsfornærmelse. Korrekturlesere fortjener takk!