Kronikk

Takk til alle korrekturlesere | Jan Kjærstad

  • Jan Kjærstad
    Forfatter

Forfatter Dag Solstad (bildet) reagerte sterkt på Klassekampens språkvask av hans nyeste bok. Forfatter Jan Kjærstad svarer ham i denne kronikken: «Hvis dere finner en språkfeil eller annen feil i en bok jeg har skrevet, er det bare å si ifra. Jeg lover å ikke svare med et «kyss meg i ræva».» Vidar Ruud

Dag Solstad er utsatt for kritikk, ikke majestetsfornærmelse.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det forbauser meg at det litterære miljøet ikke for lengst har lært leksen: Enhver kritikk av Dag Solstad er en tapt sak. Skulle noen driste seg til å komme med den minste innsigelse mot hans forfatterskap, kan du banne på at de uken etter står med senket hode og beklager sin uforstand.

Dette særnorske fenomenet har alltid forundret meg. Hvorfor blir en forfatter som har møtt så lite motstand, en forfatter som i hele sitt dikterliv har gått på en rød løper og har vært omgitt av klakører, så fortørnet når noen setter et spørsmålstegn ved noe han har gjort?

Hvorfor skal en forfatter som mottar statens æreslønn og hvis romaner blir kåret ikke bare til Norges beste, men verdens beste, erklære unntakstilstand i riket hvis noen kommer med en innvending?

Majestetsfornærmelse i det litterære monarki

Hvem husker ikke Solstads vrede da Ingunn Økland signaliserte en viss skepsis mot hans forrige roman. Det var liksom hakket før forfatteren krevde at Økland skulle landsforvises.

I en debatt for mange herrens år siden sa jeg at Dag Solstad er fredet, jeg kalte ham for Norges største nasjonalpark. Det var ment som en spissformulering, men det har vist seg å være en underdrivelse. Solstad har nå etablert et slags litterært monarki. En hvilken som helst kritikk av ham blir oppfattet som en majestetsfornærmelse.

Ole Gunnar Onsøien / NTB scanpix

Så hvis man vil sette forfattere og «korrekturfeil» på dagsordenen, må man ikke være så dum at man pirker i en roman av Solstad, man må bruke oss vanlig dødelige forfattere som eksempler. Siden jeg innbiller meg at mange lesere er nysgjerrige på dette litt tørre, men like fullt viktige aspektet ved forfattertilværelsen, våger jeg å by på en liten redegjørelse for noen av etappene på veien mot en ferdig roman.

Skrivefeil kan skygge for de egentlige verdiene

La meg først slå fast at forlagssjef Ingeri Engelstads forsvar for Dag Solstad – om språklig musikalitet, særegen stil, temperatur og temposkifter – gjelder for alle forfattere. Det er selvfølgelig på dette planet slaget står.

En romans kvalitet avgjøres ikke bare av tema, persongalleri, historier, men av rytmen, stemmen. Men fordi skrivefeil kan irritere leseren og skygge for disse egentlige verdiene, forsøker alle forfattere, iallfall vi dødelige, å luke ut de fleste av dem før publisering. Allikevel er vi ikke gode nok.

Publikum skulle bare vite hvor mange manus, også fra etablerte og respekterte forfattere, som skjemmes av en elendig norsk idet de leveres til forlaget. Dette er en godt bevart hemmelighet, og selv ikke under tortur ville en forlagsredaktør utlevere navnene på hvem dette gjelder.

Les også

Skal forfattere svare på kritikk? Vigdis Hjorth mener ja, Knut Faldbakken mener nei. Kjærstad sier tja.

En god redaktør er nådeløs

Det er minst fem ledd i arbeidet for å gjøre et manus best mulig. Det første utføres av forfatteren selv. Spesielt i den siste fasen, da det meste er på plass, brukes mye energi på å saumfare alt fra ortografi til grammatikk.

Min egen erfaring er at jeg, uansett hvor lenge jeg arbeider med språket, er blind for en del opplagte feil – sikkert fordi jeg har skrevet og lest passasjene så mange ganger. Ofte kan en åpenbar brist skjule seg nettopp i scener hvor jeg har skrevet mest «inspirert», de sidene jeg er mest fornøyd med.

Derfor skal man ha en god redaktør. Selv om redaktørers oppgave primært er å gi respons på alt fra ideer og plott til stemme og stil, ikke minst slå nådeløst ned på klisjeer og dårlige metaforer, er de også kløppere til å oppdage andre typer mistak. De forteller deg om rot i kronologien og at det er en opplagt logisk feilslutning i en setning som går over femten linjer.

Les også

Krimforfatter Eirik Husby Sæther mener han ikke trenger forlag: – Alt fra redigering til språkvask kan gjøres selv

Ser forskjell på slurv og virkemiddel

Ikke alltid, men av og til, leser en språkvasker igjennom manus før det forlater redaksjonen. En dreven språkvasker er aldri ute etter å slå deg i hodet med «korrekt» skrivemåte, bortsett fra at også disse bidrar med å rette opp sjenerende tabber – det være seg en syntaktisk brøler eller en feilstavet filmtittel.

Språkvaskeren vet at de fleste skjønnlitterære forfattere bevisst bryter regler, at de til og med kan gå i bresjen for endringer i det norske språket. Deres viktigste oppgave er derfor å peke på setninger eller avsnitt der forfatteren så å si ikke følger sine egne premisser, sine egne særheter.

De vet når en forfatter gjentar samme ord flere ganger rett etter hverandre på grunn av slurv, eller når forfatteren bruker dette som et bevisst virkemiddel. De ser hva som er din sterke side rent stilistisk og hjelper deg til å styrke denne ytterligere.

Les også

Tom Egeland er en av dem som bruker sitt forlag mest aktivt. Slik redigeres våre store forfattere

Utfordrer forfatterens selvtilfredshet

Så kommer korrekturleseren, en person med et ekstraordinært skarpt blikk, men også med respekt for forfatterens idiosynkratiske språk; de ser med et halvt øye om forfatteren for eksempel med vilje neglisjerer visse kommaregler.

Takk og lov for dette lauget.

Min faste korrekturleser retter de gjenværende ortografiske feilene, samt et par pinlige å/og- og da/når-feil med penn, mens hun med blyant markerer steder jeg bør se nærmere på, ofte skriver hun da en kommentar i margen.

Er jeg for eksempel klar over at jeg ved verbet «klippe» har preteritumsformen «klippet» så og så mange ganger og «klipte» så og så mange ganger? (Jeg har vel å merke ikke brukt den ene formen i replikker og den andre i fortellende avsnitt, det er heller ikke snakk om at jeg har skiftet synsvinkel.)

Forlagssjef i Oktober, Ingeri Engelstad, gikk hardt ut mot Klassekampen etter at språkvaskere hevdet at de fant rundt 500 feil i Dag Solstads roman. Klassekampen rettet senere ordlyden i artikkelen fra «feil» til «merknader». Monica Strømdahl

Det dreier seg om å være konsistent. Jeg tar gjerne hensyn til dette, jeg gjør et valg. Jeg kan naturligvis la være å gjøre det. På en måte har forfatteren hele veien vetorett, men det som kjennetegner gode redaktører, språkvaskere og korrekturlesere, er kloke spørsmål. De utfordrer min selvtilfredshet, min kjepphøye overbevisning om at jeg kan alt.

(Sannheten er at jeg etter førti års basketak med det norske språkets mikronivå, og selv når jeg mobiliserer alt jeg har av språkfølelse, fremdeles kan gruble på hvilken preposisjon jeg skal bruke etter et bestemt verb.)

De får meg til å tenke igjennom aspekter i manuset, både detaljer og helheter, som jeg har vært ubevisst på.

Les også

Skrivefeilene som ødelegger inntrykket du gir: Disse går igjen

Ikke ufeilbarlig, men takknemlig

Til slutt er det leseren. For samme hvor hardt alle har arbeidet, er det minimum fire feil når romanen kommer ut. Disse feilene blir alltid oppdaget pussig raskt av lesere. Ikke for at leserne bryr seg så mye om noen få språkfeil – heller ikke for dem er det på dette feltet slaget står.

Hvis de sender en mail eller en melding, er det alltid først og fremst for å takke for en givende opplevelse, før de skriver et PS der de høflig gjør oppmerksom på at jeg på side 242, så vidt de kan se, har skrevet «de» hvor det bør stå et «dem». Jeg er takknemlig for slike tilbakemeldinger. Da kan jeg rette det opp i et nytt opplag, hvis jeg er så heldig at boken selger bra.

I likhet med de fleste andre norske forfattere regner jeg meg ikke som ufeilbarlig – til tross for min «musikalitet» og mine beåndede skriveøyeblikk.

Så takk til alle korrekturlesere. I skjønnlitteraturens økologiske system er de kanskje en usynlig gruppe, men man ville straks merke det hvis de ikke var der og arbeidet så samvittighetsfullt og ydmykt.

Til de øvrige leserne vil jeg si: Hvis dere finner en språkfeil eller annen feil i en bok jeg har skrevet, er det bare å si ifra. Jeg lover å ikke svare med et «kyss meg i ræva».

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Språk
  2. Litteratur
  3. Dag Solstad
  4. Jan Kjærstad
  5. Debatt

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Helene Uri: Skeptisk til språkvask av Dag Solstad

  2. KULTUR

    Dag Solstad slår voldsomt tilbake mot Klassekampen: «Kyss meg i ræva!»

  3. A-MAGASINET

    Irriterer du deg over andres språkfeil? Da er du ikke alene.

  4. KULTUR

    Hilde Østby: «Jeg går på forlagsfest og blir overstadig full. Jeg har begynt å se på alkohol som et honorar.»

  5. KULTUR

    Hun ble hyllet av Oprah Winfrey og solgte bøker i bøtter og spann. Så kom rasismeanklagene.

  6. KRONIKK

    Er Sigrid Undset den nye Ferrante?