Vår holdning til døden er preget av irrasjonelle følelser og tanker. Kan vi endre våre tanker om døden, vil livet bli lykkeligere.

Filosofen Epikur (341-270 f.Kr.) er blant annet kjent for å ha sagt at man ikke skal frykte døden, for når døden er – er ikke du – og når du er – er ikke døden.

Døden eksisterer ikke samtidig med deg, og derfor er den også irrelevant. Epikur var opptatt av dette fordi han ønsket å gi veiledning i hvordan man kan oppnå et lykkelig liv. Og det å fjerne frykten for døden vil bidra til å gjøre livet lykkeligere, mente han.

Å se på et kort liv som for kort, forutsetter at det er noen som opplever livet som for kort, skriver filosof Bjørn Hol.

Mange begrunner sin negative holdning til døden med at livet innebærer positive opplevelser. Man vil se barn og barnebarn vokse opp, man gleder seg til neste ferietur eller jubileum, osv. Det vil si at man ser på døden som noe som innebærer et tap, et tap av liv og dermed opplevelser som følger med det å være i live.

Det er det å miste livet, ikke å være død, som er et problem, tenker mange. Men dette er en feilslutning.

Døden setter en absolutt grense

At døden innebærer et tap, et tap av liv og alt det livet inneholder, er både riktig og galt. Riktig fordi man bruker språket på den måten i dagligtale. Det gir mening å si at «han mistet livet». Det er imidlertid galt i den forstand at man med det også forstår noe negativt.

Det å miste noe, betyr at man ikke lenger har noe man gjerne ville fortsette å ha.

Dette gjelder de fleste betydninger av å miste – men ikke når det gjelder livet. Det oppfattes ikke som noe negativt av den som er død at han har mistet livet. Han er jo død, og har ingen negative – eller andre følelser – som død.

Jeg forutsetter, som man forstår, at død betyr en slutt på all form for eksistens, både legemlig og åndelig. Det å tape noe innebærer at man faktisk opplever en forandring, nemlig at noe man setter pris på, det har man ikke lenger.

Nå er det jo imidlertid slik at døden setter en absolutt grense for alle opplevelser.

Når du passerer den grensen, eksisterer du ikke lenger – og har ingen opplevelser. Enten du har levd et kort eller langt liv eller hatt et godt eller vanskelig liv, er etter at du har sluttet å eksistere, uten betydning for deg.

Det er ikke du som ligger i graven

Idet du sluttet å eksistere, mistet alt som skjedde før du døde enhver betydning for deg. For du er ikke lenger. Når derfor noen argumenterer med at døden er en nøytral opplevelse, hverken god eller dårlig og et godt liv derfor er bedre, er dette en tankefeil.

Man kan ikke sammenligne livet med døden, fordi døden er ikke-eksistens. Det er derfor ikke noe sammenligningsgrunnlag.

Så selv om vi har en tendens til å tenke på døden som en tilstand av manglende opplevelser, en tilstand man er villig til å ofre mye for å unngå, beror dette på at man overfører tanken om seg selv i en tilstand uten opplevelser over på døden som tilstand. Derfor tenker vi på døden som noe negativt.

Ingen har jo lyst til å ligge i en kald mørk grav. Og selv som død, høres det ikke hyggelig ut.

Men det er ikke du som ligger der.

Du er ikke lenger når kroppen din ligger i graven – eller i ovnen – så det er ikke noe du behøver å tenke på eller grue deg til.

Hva med dødshjelp eller dødsstraff?

Når det gjelder eutanasi, aktiv dødshjelp, kan man tenke seg, og noen bruker det som argument mot eutanasi, at man kunne komme til å ombestemme seg – kanskje var man bare midlertidig deprimert. Og når det gjelder dødsstraff, kan man jo være uskyldig dømt.

Når man er blitt hjulpet til å dø, eller blitt avlivet i fengsel, er alle broer brent. Da er det for sent å angre og det er for sent for den dødsdømte å bli frikjent på grunn av nye DNA-spor. Det må jo være forferdelig?

Men de døde, uansett hvordan de døde, vil hverken angre på eutanasien, eller lide overlast som uskyldig dømt til døden – etter døden.

Med døden forsvinner du som subjekt. Men mange av de argumenter som brukes om døden som noe negativt, forutsetter at det fortsatt er et eksisterende subjekt.

I døden mangler opplevelsen av død

Det å miste noe, forutsetter at det er noen som mister. Ikke å oppleve noe, savne opplevelsen av gode ting i livet, forutsetter at det er noen som ikke opplever. Å se på et kort liv som for kort, forutsetter at det er noen som opplever livet som for kort.

Hvis man dør i en flyulykke på vei til en koselig ferie i Roma, er livet forkortet for den døde, og den døde har heller ikke fått oppleve den koselige ferien. Men siden den døde faktisk er død, betyr ikke det noen ting for ham. Han forsvant ved døden – og opplever ikke det forkortede livet, eller den manglende ferien som noe negativt. Det mangler rett og slett en person som kan ha den opplevelsen.

Døden er den absolutte grense for alt som skjedde i livet og er irrelevant for den døde, men naturligvis ikke for de levende.

Derfor kan din død bety noe, bare ikke for deg.

Kronikken bygger på forfatterens mastergradsoppgave i filosofi, «Is it worse to be dead than to be alive? A defence of Epicurus against his critics».

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meiningar på Facebook og Twitter